Håvard Enge

I denne tredje delen av artikkelen om komponisters bruk av tekst i europeisk etterkrigsmodernisme utdyper Håvard Enge hva han mener med en mimetisk tonesettingstradisjon. Han går også inn på Pierre Boulez’ bruk av tekst. «Denne typen tenkning omkring forholdet mellom tekst og musikk kan fortsatt være fruktbar et halvt århundre etter at Boulez, Berio, Scelsi og Nono komponerte sine banebrytende eksperimentelle vokalverker,» skriver Enge. De to første delene av denne artikkelen ble publisert før helgen.

I denne andre delen av sin artikkel om musikk og tekst tar Håvard Enge for seg komponisten Giacinto Scelsis «Hô» og Luigi Nonos «Il canto sospeso». Er Scelsis løsning på problemet med å kombinere musikk og tekst en avsporing, i og med at han ikke bruker tekster i vanlig forstand? Det kan man hevde, men man kan samtidig oppleve at det dreier seg om en sjeldent fokusert musikalsk fordypning i fonetikken, språkets klanglige side – og dermed om et sentralt bidrag til utviklingen av forholdet mellom tekst og musikk, skriver Enge om Scelsi. Tredje og siste del av artikkelen, som opprinnelig ble holdt som innlegg på Norsk komponistforenings seminar i Åsgårdstrand, publiseres over helgen.

15.-18. februar arrangerte Norsk komponistforening seminar om tekst og musikk. Fagfolk med bakgrunn fra komposisjon, litteratur, radio og akademia møttes for å diskutere emnet. Et av innleggene på seminaret kom fra musikkviter Håvard Enge. Han presenterte og sammenlignet hvordan flere store etterkrigskomponister bruker tekst i forskjellige verker. I denne første delen av Enges artikkel skriver han om italieneren Luciano Berios «Sequenza III» og «Circles». «I disse to vokalverkene benytter en og samme komponist radikalt ulike tilnærmingsmåter til teksten,» skriver Enge.