Prisinfo
Inngang 200/100 (studenter/medl. Ny musikk)
Billetter

Sted
NRK Store Studio
Nettside

Om arrangøren

Ensemble Ernst



Kalender

Jubileumskonsert – Schola 60 år!

15/06/2024 Kl. 17.00

Oslo

Irsk søndagskonsert med Caraid

16/06/2024 Kl. 15:00

Oslo

Make Great Again

14/11/2023 kl. 19:30

14. november klokken 19.30 fremfører Ensemble Ernst tre verk av to komponister.

To av verkene blir urfremført 12. november i Moss under Høstriss, og vi gjentar programmet i Oslo i Store Studio, NRK.

Ensemble Ernst ble dannet i 1997, og har etablert seg som en viktig formidler og bestiller av samtidsmusikk. Programkommentarene under er skrevet av komponister og solist. Tematikken i verkene viser at kunsten kan være en premissleverandør i høyaktuelle problemstillinger i vår samtid. Kunstens rolle kan være som narren. Narren kunne kommentere og latterliggjøre omgivelsene uten å være redd for konsekvenser.

Program:
Martin Ødegaard: «Make Great Again» bestilt av Ensemble Ernst (2023)
Martin Ødegaard: «Moments of truth»
Jon Øivind Bylund Ness: «Cairns» bestilt av Sanae Yoshida (2023)
Solist Sanae Yoshida (piano)

Ensemble Ernst (Thomas Rimul, dirigent)

Billetter:
ordinær: 200,-
Student/medlem av Ny Musikk: 100,

Moments of truth, Martin Ødegaard, 2019

Komponistens tanker om verket:
Verket ble skrevet for Esbjerg Ensemble i 2019. I dette verket har jeg utforsket hvordan stemmer og musikalske temaer kan fortelle historier med forskjellig grad av tydelighet. Hva og hvem blir hørt i en slik iscenesettelse av abstrakt lyd inspirert av hverdagslige lyder og eldre musikalske stiler? Kan vi oppleve sannhetens øyeblikk i møte med musikk?

Make Great Again, Martin Ødegaard, 2023

Komponistens tanker om verket:
I dette verket forsøker jeg å utforske kunstnerens (forhåpentligvis) selvpålagte oppgave og dilemma, å skape noe stort og fantastisk, i hvert nye verk, igjen og igjen, hver gang! Dette er ikke lett, og kan gjøre denne livsveien frustrerende, vanskelig og aldeles eventyrlig!
I kunsten kreves det nærmest overdreven selvtillit og drivkraft for å stadig gå løs på denne vanskelige oppgaven uten å fortape seg helt i depresjonens avgrunn.

At skapende kunstnere trenger denne drivkraften og enorme selvtilliten for å kunne utøve sin gjerning, er normalt og nødvendig i et felt som kunsten. På andre områder og arenaer, kan dette skape problemer, og ende opp med å bli direkte farlig.
For eksempel hvis en klovn med ekstrem selvtillit og glorifisert selvbilde, skulle ende opp som president i verdens mektigste land, delvis men likevel kraftig befolket av kunnskapsløse ignoranter.
Historien om mulighetenes land, i lys av den siste tidens politiske sirkus, vil ligge som et dramaturgisk bakteppe i tilblivelsenav dette verket. Inspirert av eksempelvis dokumentarserien; Seltzers Amerika og George Carlin’s treffende betraktninger.

Verket er også en hommage til DEN amerikanske komponisten som virkelig har truffet meg, nemlig Charles Ives. Hans harmonikk og unike sammenstilling av forskjellige musikker, tidvis til det absurde og vanvittige, inspirerer meg veldig som komponist. Dette ønsker jeg å utforske på min måte i dette Amerika-inspirerte verket om problematisk tilblivelse av stor kunst, store idéer og store problemer.

Cairns, Jon Øivind Ness (2023)

Komponistens tanker om verket:
Cairns er en annen skrivemåte av Karn, og betyr varde. Japan var et av mine første favorittband fra de ble spilt på Ti i skuddet (!) en gang i 1982. Bassisten var Mick Karn og en virkelig raritet i engelsk popmusikk på åttitallet. Alle medlemmene av Japan var briljante musikere, og mestere i å oversette impulsene de fikk fra Asia til «vestlige» popmusikalske strukturer, men mest spesiell var Mick Karn. Basspillet hans låner ikke egentlig så mye fra asiatisk musikk, men dreier seg snarere om at han ved hjelp av hurtige glissandoer etterligner asiatiske språkmønstre og -lyder. Var Japan et approprierende, kolonialistisk prosjekt? Jeg vil selvfølgelig si «nei», selv om de kanskje kan beskyldes for å ha vært eksotiserende. Jeg opplever dem som representanter for hvordan man kan ta sitt eget materiale og transformere det til noe helt annet ved å utsette det for et annet materiale. Dessuten var interessen deres for Asia dyp og genuin, og det var ingen steder de var så populære som i nettopp Japan. Flere av medlemmene har dessuten hatt flere tiår lange samarbeid med japanske musikere.

Appropriering og transformasjon av andres materiale har vært del av min virksomhet fra dag én, og de katalyserende impulsene som utløste interessen min for å være åpen for uttrykk fra «fjern og nær» var David Bowie og Japan.

Men det har også vært grunnleggende at jeg lagde et kronisk modulerende harmonisk system på slutten av 90-tallet, der det pentatone alltid var tilstede, noe som har gjort at musikken min alltid har hørtes ganske tonal ut. Særlig i stykkets 10 første minutter er det mulig å høre at det alltid er en underliggende pentaton grunnstruktur som langsomt modulerer, tone for tone, gjennom kvintsirkelen. Jeg har alltid operert med en harmonikk som er delt opp i hovedstruktur og «skyggestruktur». Derfor kan det ofte være langt mer enn fem toner med til enhver tid, men fordi hovedstrukturen er pentaton, vil det være en pentaton klang gjennom det meste av stykket. Ved ca 20 minutter kommer det en Mick Karn-inspirert bassolo som introduserer en del med haugevis av sitater fra bandet Japan og andre prosjekter musikerne var involvert i; Sylvian/ Sakamoto og Dalis Car. Og dessuten brokker fra andre asiatiske innslag i vestlig kontekst: Iggy Pops China Girl, Burt Bacharachs Japanese Boy og musikken fra Squid Game (Jada jada jada, jeg vet at det er en koreansk produksjon. Jeg tok den med fordi det var gøy). Snart kommer woke-politiet i sin woke-politibil (med sirene) og deler ut røde kort for appropriering. Etter noe kjekling vinner musikken over woke-politiet og vi går inn i en avsluttende del hvor også en japansk fiskersang fra Stravinskijs Chant du Rossignol blir spilt på trompet. Dette går over i en del hvor man faktisk kan høre fire separate pentatonaliteter samtidig, før klaveret begynner å spille et transparent slør som er satt sammen av fem og fem toner. Alt dette mens woke-politibilen kjører bort i det fjerne. Jeg har tenkt på stykket som en finger i øyet på woke-bevegelsen, og jeg kunne raljert om hvordan woke har gjort mine (og venstresidens) kjerneverdier til parodier av seg selv. Akkurat dette stykket handler om hvordan redselen for å bli beskyldt for appropriering gjør at man risikerer kulturell stagnasjon. Lasse Thoresen gjenga nylig på Ballade.no et morsomt sitat om problematikken fra Pierre Schaeffer: (Etter hukommelsen:) «Det er for mange tollere i musikken, og for få smuglere».

Solisten Sanae Yoshida om verket:
For to år siden urframførte jeg Jon Øivind Ness sin klaverkonsert Rawgabitting med KORK, og vi pratet en del sammen.
Jeg lurte på hvordan jeg skulle reagere da komponisten ga meg et album (det britiske bandet JAPANs siste album, fra 1981) hvor coveret viser en hvit mann med briller som spiser ris med spisepinner i et rom med et bilde av Mao, og bandet heter altså JAPAN…, men fra det øyeblikket jeg spilte CD-en, fikk jeg alle mulige tanker i hodet.
Selv er jeg en ikke-vestlig klassisk skolert pianist som spiller vestlig samtidsmusikk, ofte på et mikrotonalt stemt klaver.

Vokalisten David Sylvian og den japanske musikeren Sakamoto (og hans Yellow Magic Orchestra) inspirerte hverandre, og jobbet sammen flere ganger bl.a. i soundtrack’et til den japansk-britiske filmen «Merry Christmas, Mr. Lawrence».

Det japanske rockebandet L’Arc-en-ciel, som var blant mine helter en lang periode, var sterkt inspirert av JAPAN, og dette hører/ser man både når det kommer til syngemåte, «soundet», og tematikken.

Med alt dette i bakhodet, begynte vi å tenke på neste klaverkonsert… «Cairns» er mindre solistisk/spektakulær, for et mindre ensemble (Ensemble Ernst), klaveret er enda mer mikrotonalt omstemt, og det gis også mer rom til å lytte til disse klangene.

Om jeg får lov til å la tankene spinne litt videre:
Et tilbakevendende tema blant svært mange japanske forfattere og andre kunstnere gjennom hele 1900-tallet var den vestlige innflytelsen på den tradisjonelle japanske kulturen, enten det var på godt eller vondt.

Forfatteren Tanizaki skriver om dette bl.a. i «Hyllest til halvmørket» (1933), hvor sammenligninger mellom lys og mørke brukes til å kontrastere vestlige og asiatiske kulturer. Vesten, i sin streben etter framskritt, framstilles som kontinuerlig søkende etter lys og klarhet, mens Tanizaki mener de dempede formene i østasiatisk kunst og litteratur verdsetter skygge og subtilitet. Han beskriver en kollisjonen mellom det magiske halvmørket i tradisjonelle japanske bygg og modernitetens kalde, hvite lys.

Denne konserten, som på ingen måte er prangende, er for meg en røre av ulike kulturer, vestlige og østlige. Her eksisterer ulike farger og historier side om side.
Hvis man er i Kyoto og setter seg ned i en engawa (en slags «tempel-veranda» hvor man sitter og ser ut i hagen), er tanken at det uforanderlige landskapet forandrer seg avhengig av f.eks. sollyset, skyggene, eller til og med ens egen mentale tilstand.

Jeg tror denne pianokonserten er et slikt verk, med klanger og fraser som kan oppleves på utallige måter, avhengig av den enkelte utøverens og lytterens bakgrunn og musikalske referanser. Og musikalske referanser er det mange av her.