En konsertforestilling om livet og døden.
J.S. Bach Komm, Jesu, komm
Hugo Distler Totentanz
Leonhard Lechner Deutsche Sprüche von Leben und Tod
Per Nørgård Wie ein Kind
I konsertforestillingen «Komm» fremføres det verk som på hver sin måte tar opp døden som tema.
I senmiddelalderen oppstod en tradisjon med såkalte Dødsdanser i Europa (på tysk Totentanz, på fransk Danse macabre). Dette var kirkelige sceniske spill med tilhørende illustrasjoner og tekster. Forestillingene var et slags Memento mori, som minnet hele samfunnet om at alle var like for døden. I spillene byr Døden representanter for alle lag – pave, konge, barn og arbeider – opp til dans, og de levendes unnskyldninger og protester blir ikke tatt til følge.
Den tyske komponisten Hugo Distler lot seg i 1934 inspirere av Dødsdans-illustrasjonene i Mariakirken i Lübeck. Han skrev da «Totentanz» for kor og skuespiller.
Hvor det i Distlers stykke er Døden som sier «Kom» til menneskene, ønsker mennesket selv Døden velkommen i J.S. Bachs motett «Komm, Jesu, komm». Stykket er sannsynligvis skrevet til en begravelse eller en minnehøytid.
Leonhard Lechners «Deutsche Sprüche von Leben und Tod» (før 1606) tilbyr et stoisk syn på livet og døden – det finnes gode og dårlige dager. Ikke ta for mye på vei – alle skal dø. Under dette ligger troen på det evige liv, selvsagt, som Lechner deler med Distler og Bach.
Også i vår tid skaper døden rammen for livet. Døden er den endelige slutt, mener mange, og tilbake står de sørgende. I første sats av Per Nørgårds «Wie ein Kind» finnes følgende tekstlinje:
«Sorgen rammer alle, ingen slipper, i flæng slår sorgen os ned»
Stykkets tittel, «Wie ein Kind» (Som et barn), er hentet fra en tekstlinje fra Rainer Maria Rilkes «Frühlingslied», som er teksten Nørgård benytter i andre sats. Nonsense-tekstene i første
og siste sats er skrevet av den sveitsiske, schizofrene kunstneren Adolph Wölfli, som Nørgård har latt seg inspirere av i flere verk.
