Hva om hele det jævla 20. århundret («Ekstremismens århundre» i følge historikeren Eric Hobsbawm) var en kunstmusikalsk blindvei (du veit: atonalitet, klangkomposisjon, åpen form, crushtones, klipping av publikums slips…)? Hva om den Beethovenske sonatesatsen fortsatt er uovertruffen i forhold til mer slumsete moderne formprinsipper? Hva om tonalitet faktisk er noe «naturlig» og «universelt»? Kan man definere «kompositorisk håndverk» i dag? Hva om den klassiske tradisjonen bare overlevde i Hollywood? Eller er Björk siste stadium i den kunstmusikalske utvikling (som musikkhistorikeren Alex Ross ser ut til å hevde i sin bestseller «The Rest is Noise»)? Og er ikke musikeres og komponisters tilsynelatende intime forhold til tradisjonen egentlig ganske så pervers? Og, by the way: Var ikke egentlig postmodernismen død? Disse og andre kjetterske spørsmål vi bli forsøkt diskutert med to komponister som på svært forskjellig vis uttrykker kjærlighet til klassisk musikk i sine respektive kunstnerskap.
Med Herman Vogt og Marcus Paus
