Ziggy Stardust kom aldri til Norge, del to

Vi fortsetter her jakten på spor etter glam rocken i Norge, og får hjelp av bl.a. en platedirektør, en tegneserieforfatter og selveste tanta i Akersgata.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Dette er den andre av to artikler om glam rockens plass i Norge. Første del av Arvid Skancke-Knutsens artikkel finner du her.

Selv om det er ganske lett å kjenne igjen glam rock på de visuelle elementene, rommet selve musikken et nokså stort mangfold. Mange av platene fikk den nokså nedlatende betegnelsen ”tyggegummipop”, som spilte på at målgruppen gjerne besto av platekjøpere som knapt var kommet i tenårene. Musikken var gjerne fremført av det vi i dag ville kalt boy bands, eller soloartister som fungerte som sin tids ungdomsidoler. I tillegg hadde særlig britisk glam rock også et element av en nostalgisk rock’n’roll-revival som også appellerte til litt eldre fans, der artister som bl.a. Gary Glitter, Alvin Stardust og Mud befant seg.

Om lørdagsmoro på diskotekene, nostalgi og vakre unggutter hadde vært hele beholdningen, ville nok glam rock ha forblitt et nokså kortlivet og perifert fenomen. Men parallelt med alt dette finnes også den mer intellektuelle og kunstnerisk ambisiøse glam rocken, der Roxy Music, David Bowie, Steve Harley og Brian Eno må regnes som sentrale. Her var det også et bevisst slektskap til både kunst- og motescenen fra 1960-tallet, der Andy Warhol, Richard Hamilton og Lindsay Kemp var noen av de åpenbare ledestjernene.

Glam rock var i tillegg vel så mye en moteretning som en bestemt musikalsk stil. Dette førte til at genren også fikk innflytelse på band og artister som ikke nødvendigvis regnes som en del av scenen. Selv Rolling Stones flørtet i første halvdel på 70-tallet med visuelle elementer fra glitterrock-stilen, mens tidlige plater med bl.a. Elton John, Queen, Mott The Hoople og Lou Reed godt kan regnes inn som del av en større glam rock-kanon.

Men her hjemme var det stort sett stille.

Life on Mars?
En av de aller beste skildringene av Norge i første halvdel av 1970-tallet må vi til tegneserienes verden for å finne. Christopher Nielsen står bak glitrende fortellinger om livet blant de såkalte Narverne: drabantbyungdom som hang rundt Narvesenkioskene etter stengetid med seilerstøvler, boblejakker og lipgloss.

— Narver-gutta hadde nok digget en hjemmeavla utgave av Nazareth, mens Narverettene ville elsket en norsk Marc Bolan. Nettopp glamrockens provokative potensial var grunnen til at mange unge her på berget omfavnet den, tror jeg. Men blant litt eldre ble glam rock, til tross for solide kunstneriske bidrag, ofte oppfattet som en mindreverdig sjanger, i hvert fall på den tiden. Jeg husker godt at en eldre nabo som var Neil Young-fan snøftet høylydt av min interesse for Sweet og Slade, og kalte det klissete musikk.

Hva med kjønnsrolleperspektivet? Var glam rock-stilen rett og slett for far out for det norske samfunnet på den tiden?

— Menn med langt hår som sminket seg, gikk med høyhælte platåsko og ettersittende drakter, fremprovoserte, så vidt jeg kan huske , ingen – absolutt ingen – kommentarer om at de var ”femi” eller ”homo” fra mine samtidige Narver-«kompiser». Og de var ikke akkurat kjent som de mest tolerante, sier Nielsen.

— Det var som om Narverne var fullt ut inneforstått med «the joke», at dette var hel-macho, über-maskuline heteroseksuelle menn som lekte seg med kjønnsrollene, men som det aldri var noen tvil om hvor sto seksuelt. I ettertid så er jo dette også helt tydelig. De eneste genuint homoseksuelle av glamrockerne var Freddie Mercury og Jobriath.

Rock & rouge
Vi vender tilbake til utgangspunktet, og ser etter mulige spor etter glam rocken i norsk pophistorie. Det finnes noen band og artister som leker seg med kostymer, men som regel i et humoristisk show-øyemed. Det kanskje mest åpenbare eksemplet er Jonas Fjeld Rock’n’Rolf Band fra Drammen, som alt i 1972 står frem med sminke og teatralske innslag. Men selv om debutalbumet fra året etter byr på mye bra musikk, er det et godt stykke unna hva som skjedde i England på denne tiden.

En annen norsk kandidat er Oslobandet Flax, som også startet opp i 1972. Også dette bandet brukte kostymer på scenen, og tok bl.a. i bruk skjelettdrakt lenge før Jahn Teigen. Men musikken var nok nærmere hardrock- og progrock-idealene som preget det relativt lille norske rockemiljøet på denne tiden, der Popul Vuh, Junipher Greene, Aunt Mary og Høst var noen av de fremste navnene. På det tredje albumet til Prudence finner vi for øvrig låten ”Rock & Rouge”, som er en ren nidvise om Bowie, Bolan, Alice Cooper og New York Dolls. Sangen ble ført i pennen av Åge Aleksandersen i 1974.

Etter ABBAs triumf med ”Waterloo” i 1974, ble Melodi Grand Prix ellers et åsted for glam-inspirerte kostymer. Men verken Anne Karine Strøms ”Mata Hari” eller ”Voodoo” med Teigen og Inger Lise Rypdal har noe særlig slektskap med den opprinnelige glam rocken, som i 1976 uansett hadde mistet mye av vinden i seilene. Samtidig tok den dominerende venstresiden i Norge hele tiden sterk avstand til det de betegnet som ”kommersiell” og ”kulturimperialistisk” rock og pop. Så sent som i 1977 uttalte Sæmund Fiskvik i det venstreradikale plateselskapet MAI: ”Vår hovedholdning til rocken må være at vi bekjemper den. (…) Målsettinga må være at musikken skal tjene som våpen i kampen mot imperialismen og for den sosialistiske revolusjon.”

Children Of The Revolution
På denne tiden jobbet Terje Engen, som senere skulle bli sjef for blant annet skandinavisk Sonet, hos Arne Bendiksen AS. Han er enig med de som mener at glam rocken aldri egentlig kom til Norge.

— Glam rocken var nok ganske fjern her til lands, fordi vi var så sementert i tyngre rock. Det ble selvfølgelig glam-hits her også, men for litt mer voksne hadde nok ikke sjangeren så stor cred. Sweet kledde seg jo opp som de skulle være med i Melodi Grand Prix. Jeg kan virkelig ikke huske noen som forsøkte seg innenfor stilen – ikke før det hele var over.

— Men når et fenomen ble så svært som glam eller disco på 70-tallet, var det virkelig ingen i norsk platebransje som sa: ”Nå må vi lansere en norsk artist innen denne sjangeren”?

— Bransjen var ikke særlig proff når det gjaldt slikt, sier Engen i dag. – Den første hypen her hjemme var jo Sten Ekroth og Pussycats. Det ble også den eneste på mange år.

— Glam var, slik jeg ser det, et vellykket forsøk på å gå tilbake til utgangspunktet i en tid da trippelalbum om kosmos bredde om seg, sier Asbjørn Bakke, som er en av medforfatterne til bokutgaven av “Norsk rocks historie”. – Tilbake til korte, enkle festlåter som sex og alt annet som var gøy. Glam gjorde rocken farlig igjen. Den ba om å bli latterliggjort, slik rock’n’roll ble det på 1950-tallet.

— Norske plateseskaper hverken lette etter – eller forsøkte å dyrke frem – noen glam rock-artist, mener Bengt O. Hansen. – Kanskje det er nettopp derfor pønkrevolusjonen noen år senere fikk en så etterlengtet gjenklang i Norge?

— Det var mye som ikke skjedde på musikk- og rockefronten Norge på 70-tallet, istemmer Dag F. Gravem. – Og jeg tror mye kan tilskrives en svak platebransje, labre inntjeningsmuligheter og dårlig infrastruktur for interregional turnering. Men samtidig bør vi nok spørre oss om glam rock egentlig slo gjennom i andre land som det er naturlig å sammenligne Norge med.

A glass of champagne
Om vi kaster et blikk på Skandinavia på denne tiden, ser vi at både Sverige og Danmark kommer opp med relativt rendyrkede glitterrock-band. I Sverige var det Sweet-inspirerte bandet The Tears et tydelig eksempel på glam rock i skandinavisk tapning, og hadde faktisk to norske medlemmer mot tampen av karrieren. The Walkers og Mabel hadde mye av den samme teen pop-appellen i Danmark. Likevel er disse gruppene kanskje mer enn unntaket enn regelen.

Og i Norge? Her hjemme var det som sagt lite eller ingenting. Men vi kan likevel trekke frem et par nordmenn, som begge opprinnelig var trøndere. Stein Groven, alias Casino Steel, dro i 1971 over til England, der han ble med i The Hollywood Brats. Dette bandet het opprinnelig The Queen (!), og omtales gjerne som en samtidig konkurrent til New York Dolls. De opptrådte i dameklær, brukte masser av sminke, og spilte en røff, men melodisk rockemusikk som mange i dag betrakter som ”proto punk”.

Vår andre representant i glam rock–verdenen var Georg Kajanus, som i 1974 lå på andreplass på de britiske hitlistene med den Roxy Music-inspirerte ”A Glass Of Champagne”. Kajanus var låtskriver og frontfigur i Sailor, som kombinerte elementer fra glitter-stilen, music hall og europeisk popmusikk. Bandet fikk flere store hitsingler, både i England og på kontinentet, men ble stort sett oversett av norsk presse på den tiden.

You got your mother in a whirl
Det ble i det hele tatt ikke skrevet ikke så mye om glam rock-fenomenet i norsk presse, men en del artister er omtalt i forbindelse med konsertbesøk. Av og til kan en litt nedlatende holdning skinne gjennom. I Aftenposten i 1974 beklager for eksempel signaturen dmf seg over at ”popen har gitt opp å være voksen”, og dessuten spiller på sex som en gimmick. ”All slags sex, transvestisme, homoseksualitet, lette anstrøk av nekrofili og så videre, har vært prøvet”.

Konklusjonen er at det er all grunn til å se med bekymring på popens fremtid. ”Popartisten er redusert til en blind slave, et passivt uttrykk for hva et opplevelsessultent publikum ønsker seg”, heter det. Skribenten etterlyser ”den samfunnskritiske og engasjerte popen” fra slutten av sekstiårene. Han velger seg David Bowie som skyteskive, som et eksempel på tidens falske profeter.

Det samme skjer i ungdomsbladet Det Nye, som omtaler Bowie som ”et skrikende intetkjønn”. I løpet av noen år er Bowie likevel blitt stueren hos de fleste, og begynner til og med å få disipler blant norske musikere. Da har han selv for lengst forlatt glam rocken, og begynt med en mer eksperimentell musikk.

New boots and panties
— Glam rock-innflytelsen kom vel egentlig ikke til Norge før på 1980-tallet, mener Torgrim Eggen. – Ole I´Dole var tidlig ute – og i all beskjedenhet lå det vel noe der også hos The Cut.

The Cut, der Torgrim Eggen spilte bass, var en del av den tidlige new wave-bølgen her hjemme, og debuterte på plate i 1980. Da var den opprinnelige punkbølgen i England alt i ferd med å splitte seg i retninger som post punk, goth og new romantics.

Alle disse stilretningene var ektefødte barn av glam rock-tiden, med Bowie- og Bolan-fans som nå var blitt så voksne at de selv tok musikken og de visuelle elementene videre.

Til Norge kom alt dette med en tidsforskyvning, som riktig nok ble kortere og kortere etter hvert som åttitallet tok form. Innen norsk popmusikk finner vi også elementer fra glam rock hos artister som The Kids, Jannicke og Glam’n’Fash, samtidig som vi får hardrockgrupper som TNT og Stage Dolls, som hentet både visuelle og musikalske elementer fra den hurtig voksende glam metal-scenen i USA.

Men det er nok i bunn og grunn en annen historie.

“Hvorfor elsket jeg ikke Bowie (…) i 1971? Jeg hadde helt glemt det. Alt sammen. Men sannheten er at Bowie var så femi, så aparte, så eksentrisk, at det krevde mot av en guttunge å digge Bowie i 1971. Ihvertfall på Grorud. Så vi digget ikke Bowie.” (Fra Tom Egelands bokblogg, 2010).

Artikkelen er en nedkortet utgave av et større essay om 70-tallet i norsk musikkliv. Artikkelforfatteren takker alle intervjuede for gode innspill, og retter en særlig takk til medlemmene i Facebook-gruppene ”Norsk Musikk 1920 – 90” og ”Norske band gjennom tidene” for supplerende opplysninger.

Flere av de norske artistene som er omtalt her kan du studere nærmere hovedutstilllingen til Rockheim, ”I dreamt I was a real boy – kjønn i norsk pop og rock”, som åpnet denne uken.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.