Noen popstjerner har med seg livvakt. Matias Tèllez har med seg verge – fordi han bare er fjorten. Den unge, norske chileneren spiller psykedelisk rock med Syd Barrett som inspirasjonskilde, og har alt begynt å vekke betydelig oppsikt. Så får han da også bli den første by:Larm-artisten som Ballade setter et større fokus på, ført i pennen for oss av Marit Karlsen. – Jeg vet ingenting om musikkbransjen, sier den unge musikeren. – Jo, forresten: Jeg er fortalt at det er mange som er slemme mot hverandre.

Matias Tèllez-single (stor)

Av Marit Karlsen

I november sjarmerte han Oslo-publikummere helt til knes på Mono. I februar gjør han to konserter på by:Larm. Den unge, norske chileneren er kort og godt årets Bergensfunn.

Nei; ikke Mikal Tellé, men Matias Tèllez.

Hei, Matias, er det du som er 14 år?

— Ja?

Det er ikke kødd?

— Kødd?

Vel, det er mange som juger på seg yngre alder i underholdningsbransjen, og jeg tenkte at 14 år var kanskje å dra den litt for langt.

— Det er helt sant at jeg er 14. Jeg fyller faktisk 15 år den 8. februar.

Matias både ser og høres ut som han kunne vært minst 18, og språklig og musikalsk kan han utilsiktet knuse selvtilliten til langt eldre indie-band. I sær på by:Larm, hvor det ikke bare er spekket med forhåpningsfulle band, men hvor det også vrimler av voksne som aldri vil bli gamle, fulle som edru. Og midt blant disse er altså denne talentfulle og ubesudlede fjortenåringen i ferd med å gjøre et inntog i en på mange måter belasta bransje.

— Folk spør meg hele tiden hva jeg vet om musikkbransjen, men jeg vet ingenting. Det bryr meg ikke. Jo, forresten – noe har jeg hørt; jeg er fortalt at det er mange som er slemme mot hverandre.

Så langt er Matias Tèllez omringet av bare snille folk. Han er signert til Bergensselskapet New Records, som også huser Julian Berntzen, Sgt. Pepper og Real Ones. De etter hvert så mye omtalte New Records-produsentene Hans Petter Gundersen og Kato Ådland lar Matias få holde på i studio, men foreløpig har de ingen planer om albumutgivelse. I første omgang kommer det i disse dager ut en vinylsingle som får spredning i Japan, England og Frankrike.

— Det blir min lille debut på plate. Det er dette jeg har hatt lyst til å gjøre siden jeg var seks år gammel, og begynte å spille fiolin og dernest piano. For to år siden plukket jeg opp gitaren, og siden har det gått mest i seks strenger.

Matias har chilenske foreldre, men er født og oppvokst i Bergen. Både mor og far dro meg seg musikktradisjoner hjemmefra og har begge spilt i band.

— De har holdt på med chilensk musikk, men selv har jeg alltid vært fan av Queen og Beatles. Akkurat nå er jeg riktignok mest interessert i å høre på Syd Barrett. Han er helt konge!

Men du, dette er jo bare gamle helter, hører du ikke på ny musikk? Hva med den andre unge sanglerken fra Bergen, for eksempel?

— Det er hyggelig at folk nevner Sondre Lerche og meg samtidig, men selv hører jeg aldri på han.

Konserten Matias gjorde på Cafe Mono i Oslo i november kunne snarere gi assosiasjoner til naivistiske popmakere som Jonathan Richman og Lars Lillo Stenberg, hvis henholdsvis “Ice Cream Man” og “Min Beibi Dro Avsted” falt umiddelbart i den lyriske preferanse rekken.

– Nei, de har jeg ikke hørt om engang. Det går i Syd – han er mitt idol – dermed basta. Og så går jeg masse på konserter. Jeg er jo egentlig ikke gammel nok, men hvis jeg har med meg konsert-verge slipper jeg inn. Min far pleier å være med, eller de jeg spiller med – Vidar og Topho.

Vidar Seim og Topho Nordtvedt (begge spiller også i det støy-svevende bandet 1-0-1) trakterer henholdsvis bass og trommer når de spiller med Matias, og sammen heter de Matias Tèllez with Foliage. Vidar beskriver den drøyt 10 år yngre band-sjefen som en fantastisk og unik person.

— Første gangen jeg hørte Matias spille var helt tilfeldig i studio til Hans Petter. Jeg ble umiddelbart imponert. Så skjedde det bare at Topho og jeg ble bandet hans i august.

— Alt han gjør er gjennomtenkt, fortsetter Vidar, som også er like begeistret over hvordan Matias evner å blande alt fra søramerikansk 60-tallsrock til beatleske arrangmenter og Syd Barrett-galskap med nydelige og livsbejaende melodier.

Vidar kan også avsløre at det er alle slags typer folk som kommer for å høre dem på konsertene.

— Folk står alltid og smiler på konsertene våre. Ikke fordi Matias ser ut som en klomsete tenåring, men fordi han har så bra framtoning. Han har et helt utrolig befriende og avslappet forhold til publikum. Og fordi han også er så trygg verbalt sett, viskes nærmest alderen til Matias ut på scenen. Hele hans vesen utstråler en person som er reflektert og trygg – og samtidig kan tekstene og musikken være såpass psykedeliske når han først setter i gang at man glemmer at han bare er 14.

Matias Tèllez går i 9. klasse ved St. Paul skole i Bergen, og det var her han startet sitt aller første band, med det velklingende navnet Frustration To Creation, som spilte seg fram til andre plass i talent konkurransen på Eggstockfestivalen i fjor.

–Vi solgte vafler for å kunne betale deltakeravgiften, så det var bra vi fikk noe igjen for det før vi gikk hver til vårt, sier Matias, som aldri hadde hørt om by:Larm før han fikk tilbud om å gjøre to konserter i Bergen i februar.

— Jeg gleder meg. By:Larm høres fint ut. Jeg slipper til og med å selge vafler denne gangen. Drømmen er å nå målet om å kunne leve av musikk. Jeg har hørt det er vanskelig, så jeg har tenkt å sikre meg ved å utdanne meg som musikklærer eller som fotograf etter gymnaset. Det hadde vært fint å kunne ta fine bilder også. Men det ligger kanskje innenfor kunst det òg? Da er jeg vel like langt hvis ikke det går med musikk?

Men det trenger vel ikke Matias Tèllez å bekymre seg over – i alle fall ikke før han er ferdig på gymmen – om noen år.

by:Larm 2004 arrangeres fra 12. til 15. februar, og vil by på opptredener med rundt femti norske artister, i tillegg til utenlandske gjester. Du finner mer informasjon på by:Larms egne hjemmesider.

Publisert:

Del: