Xploding Plastix har med sin siste EP, “The Benevolent Volume Lurkings”, skrudd varmen opp enda et hakk. Det elektronika-sedvanlige, lett kjølig-kule uttrykket har måttet vike mer enn et par tommer for en enda mer organisk, og til tider hysterisk lykkelig genremix. Ballade møtte Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen for en prat om et oppdatert musikalsk uttrykk, signering til Sony Music, bransjetreffenes viktighet og elektronikaens revitaliseringseffekt på andre genre.

Xploding Plastix - Hallvard W. Hagen (Foto:Lisbeth Nilsen)

“The Famous Biting Guy” høres ut som noe en gal sirkusdirektør har skrevet i et øyeblikks akutt lykkerus, mens “Joy Comes In The Morning” bringer assosiasjonene til militant marsjerende dosere (de små, arbeidsomme knøttene i fraggelberget) med en utpreget hang til drum’n bass. Er dette et musikalsk sidesprang for Xploding Plastix?

— Nei, egentlig ikke. Mens “Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents” ble laget for å følge en viss stil, kommer neste utgivelse til å være en fortsettelse av “The Benevolent Volume Lurkings” – vi kommer til å sprike mer og mer i forhold til ulike genre. Det blir til og med en countrylåt neste gang, lover Jens Petter Hagen, som på tross av et annerledes lydbilde ikke synes at Xploding Plastix har forandret seg stort – sånn egentlig:

— Essensen av det vi er har ikke forandret seg noe særlig, men vi har tatt innover oss mye mer, og gitt opp å ha et uniformt lydbilde.

— Så fra nå av kommer vi til å innføre fullt anarki stilmessig, og ha vår egen lille konkurranse for hver utgivelse. De beste låtene, uansett hvilken hvordan de passer inn, vinner en plass på skiva. Så neste plate blir en slags “Kramgod Elektrofaenskap”, skyter makker Hallvard W. Hagen inn.

Xplding Plastix har eksistert siden omtrent 1999. Etter et år eller så med spilling, sampling, programmering og fokusert låtskriving, bestemte de to seg for å vise folk hva de hadde snekret sammen. Hagen, som tidligere hadde laget house, og Nilsen, som var mer glad i ambient, ga ut en seks spors demo. Under fire måneder senere hadde fem av sporene blitt utgitt på ulike etiketter. Men gjennombruddet kom først i 2001, med debutalbumet “Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents”, som fikk både anmeldere og publikum til å ta av. Siden utgivelsen av debutalbumet har de gjort spillejobber verden over, bl.a. i Tyskland, Italia og England. Selv om assosiasjonene til Ninja Tune og Warp, forbilder som Amon Tobin, Dj Food, DJ Shadow og Squarepusher kunne synes åpenbare, mente de aller fleste at duoen hadde sin egen lyd. Xploding Plastix lagde – og lager – elektronika med sitt eget, lett gjenkjennelige bumerke på.

— Genren har blitt en svær samlebag etter hvert, derfor er det også helt naturlig med stort sprik mellom lydbildene til de ulike utøverne. Nå som det lages så utrolig mye bra, spesielt i Japan, USA og Finland, kunne man sikkert ha kommet opp med massevis av “undergenre”, sier Nilsen.

— Noe av det mest råeste med elektronikaen er vel at den er fleksibel nok til å ta opp mye av det meste spennende i musikken akkurat da, mener Hagen, som også ser at elektronikaen har evnet å revitalisere visse andre genre:

— Dub’en har vel fått et oppsving mye på grunn av elektronisk musikk, se for eksempel på Leftfield! Ellers har den jo også fått anledning til å presentere jazzen i for et yngre publikum. Mange av de yngste føler nok at jazz er kjedelige greier, men blir nysgjerrige på å komme seg “inn i materien” etter å ha hørt elektronisk musikk som har mye jazz i seg, mener Nilsen.

Etter en rask oppvekst på Vidar Hanssens label Beatservice, har Xploding Plastix nå flyttet inn i stallen til Sony Music. Med utgangspunkt i den tradisjonelle undergrunnsholdningen om at smått er best og stort er farlig – hvordan føles det?

— Det er nok mest spennende, vi er ikke redde for å drukne. Det er mulig naive, men vi vet hvor de bor alle sammen, sier Nilsen, med klar adresse til en smilende Sony-representant, som kommer med et knippe svært så lekre pressebilder av bandet.

— Nøkkelordet for oss i alt dette har vært distribusjon, tilgjengelighet på skiver, sier Nilsen.

— Spørsmålet vi har hørt flest ganger når vi har spilt ute er “hvor kan jeg få tak i skiva”. Når man ikke kan gi noe annet svar enn sin egen epostadresse, eller si “du kan jo prøve hjemmesiden til Beatservice”, blir det slitsomt i lengden. Vi har fått veldig mye positiv feedback på live-spillingen, og med Sony funker distribusjonen som bare det. Vi tar en enkel telefon, så får vi vite om Sony har distribusjon på plata vår i det aktuelle området. Hvis ikke, står vi fri til å ordne egne distribusjonsavtaler med lokale aktører.

— Og så sa de at vi skulle få prøve den nye Playstation 3 før den kom på markedet, så det trakk selvølgelig solid i riktig retning, sier Nilsen spøkefullt.

For de som lurer på om det hjelper å spille på bransjetreff som Popkomm, Midem og South by Southwest (SXSW), har Xploding Plastix erfaringer å trekke på – de har nemlig vært innom alle “de tre store”. På sin egne hjemmesider, omtaler de Midem-erfaringen som ” wierd, posh, funny, and a bit wanker as well”.

— Det er morsomt å treffe folk, men det er for eksempel innmari rart å bli kjørt til eksklusive Hotel Martinez i Cannes, der småjenter står og hyler ved den røde løperen før de ser hvem som kommer ut av limousinene. Jeg prøvde å strekke hendene over hodet og vinke sånn som stjernene gjør, men det ble visst helt stille med en gang de så hvem det var – eller ikke var, forteller Hagen med et flir.

— Når det gjelder wanker-biten, så er det mange musikkleie bransjefolk som er på sånne treff. De har sluttet å bry seg for lenge siden, og fjaser stort sett rundt og drikker hele dagen. Den ekleste amerikaneren jeg har møtt noensinne, traff jeg på Midem, forteller Nilsen.

— Det var ex-manageren til Donovan. Han gikk rundt med en vanlig penn og en gullpenn i brystlomma. Gullpennen var bare til signering av kontrakter, noe han fortalte til alle. Han var den mest uspiselige, rødsprengte pølsa av en mann jeg noensinne har møtt, sier Nilsen.

Ellers har gutta hatt godt utbytte av både Midem, SXSW og European Broadcast Festival i Grünigen, Tyskland, som de besøkte i januar:

— Vi har fått knyttet fine kontakter over hele linja, det eneste treffet som ble ganske meningsløst for oss var Popkomm, for der ble det så vanvittig mange tekniske og organisatoriske problemer. Etter Grünigen fikk vi spilling på 12 riksdekkende radiostasjoner, samtidig som nesten hele settet vårt ble spilt på John Peels radioshow, så bra ting kan absolutt skje, mener Nilsen.

Xploding Plastix, som nå lever helt og holdent av musikken, kommer ikke til å være alt for synlige på sommerens spillelister. Albumet, som kan ventes i slutten av august, har førsteprioritet. Men noen utvalgte spillejobber blir det allikevel tid til, så som festivalene Roskilde og Quart. I går spilte Xploding Plastix releasekonsert på Mono for stappfult hus, og fredag står Bergens Miles Ahead for tur.

Elektronikaen har til tider blitt anklaget for å være for stillestående på scenen, men Xploding Plastix føler ikke at de må skape så mye mer enn musikk fra scenen. Kanskje ikke så rart, når man har fått så god respons fra både publikum og spillesteder som denne elektronika-duoen: Siden deres siste utgivelse har de fått én dårlig anmeldelse, og bedt pent om å komme tilbake til hvert eneste spillested de har besøkt.

— Vi kommer til å få med en bassist og en perkusjonist på scenen, men ellers kommer vi ikke til å satse på noe live-show á lá Ralph Myerz. Både musikken og stilen vår ligger ganske langt unna rock-estetikken, og vi føler at vi kommuniserer fint med publikum på vår egen måte. Så lenge vi kan beholde lidenskapen i forhold til det vi driver med, og se at denne lidenskapen smitter over på publikum igjennom musikken, skal vi være veldig fornøyde, konkluderer Hallvard W. Hagen

Publisert:

Del: