Joakim Haugland har gjort virksomheten til en vitenskap siden han døpte om Rød Bil Distribusjon til Smalltown Supersound, og flyttet fra Flekkefjord til Oslo. De siste årene har Haugland internasjonalisert katalogen kraftig, noe som er en av årsakene til at han har gjennomført en omfattende opprydning i selskapet sitt. Resultatet er at selskapet ble spaltet, og fra nå av skal Haugland profilere og etablere Smalltown Superjazzz mer eller mindre uavhengig av moderselskapet Supersound. Det har også vært en mental ryddeprosess for Haugland selv.

Joakim Haugland 2 2005

Av Carl Kristian Johansen

–Jeg har samtidig fått ryddet i mitt eget hode, og den endelige etableringen av Superjazzz har vært som terapi for meg.

— Delingen av selskapet, der hovedtyngden skal ligge på Supersound og Superjazzz, tydeliggjør i mye større grad det jeg vil gjøre på to fronter. Jeg tenker labelprofil hele tiden, og med ideen om Superjazzz har jeg endelig fått skikkelig ryddet opp, sier Haugland.

Sammen med Rune Grammofon har Smalltown Supersounds utgivelser lenge vært regelmessig inventar på anmeldersidene til det engelske magasinet The Wire, stedet par excellence skal man lese om ny norsk musikk på trykk.

Wire/Smalltown har også drevet gjensidig profilering gjennom samarbeid på konsertfronten, noe som har bidratt til at Hauglands label er en etablert logo i den globale musikkundergrunnen.

Men Haugland har ikke vært helt fornøyd med tingenes tilstand.

–Jeg har følt at jeg ikke har fått det helt til de siste årene. Det kom til et punkt der jeg følte at Smalltown og Rune Grammofon lå veldig tett opp til hverandre. Vi delte flere artister og var i ferd med å bli for like. Jeg hadde et behov for å distansere meg, sier Haugland.

That Barton Fink feeling

Haugland trekker fram plateselskaper som Rough Trade, Warp, XL Recordings, DFA, 679 og Output som forbilledlige gjennom måten de plukker artister og setter sammen katalogene sine på. Han trekker også fram Mo’Wax, Factory og Creation av den litt eldre skolen. For Superjazzz finner han sine inspirasjonskilde i BYG og ESP.

–Dette er selskaper som ikke følger genre. Jeg liker ikke nødvendigvis alle artistene på disse lablene, men allikevel passer artistene sammen på en uderfinerbar måte. Når det gjelder for eksempel Rough Trade, Warp og XL og DFA, og tidlig Mo’Wax, representerer de musikalsk sett noe helhetlig og gjennomtenkt. De har et uttrykk, men ikke ett uttrykk.

–For Mo’Wax sin del gjelder det nødvendigvis ikke musikken, som etterhvert ble kjedelig, men summen av logo, design, t-skjorter og annen merchandise som var med på å definere selskapet. Det føltes som et eget univers. Hvis du husker filmen til Coen-brødrene så ble “that Barton Fink feeling” etterlyst etter Finks første manuskript. Det er den følelsen jeg er ute etter, sier Haugland.

–På den andre siden har vi selskaper som Ninja Tune og Glasgow Underground. Som Mo’Wax er de nært forbundet med et definert sound eller en genre, og de dør fort ut. Det er viktig å kunne fornye innholdet, sier Haugland.

Genrelek

Haugland er altså på jakt etter kvaliteter som passer sammen uten at uttrykkene blir for like. Hva er det så han presenterer under Smalltown-paraplyen? Selskapet har nå omkring hundre utgivelser bak seg, og det er neppe noen tidsriktig subgenre Haugland ikke har vært innom på et tidspunkt. Her finnes dekonstruert rock, dance/rock, hard core noise, elektronika, fri-improvisasjon, ambient, frijazz, pop, post-rock, glitch, kunstmusikk, old school techno, lo-fi.

Lista er lang.

Hvordan og hva skal fordeles på frontene Supersound og Superjazzz?

–Da jeg hadde én label fikk jeg problemer med å forene tingene jeg ville gi ut. Jeg ville presentere frijazz og pop/elektro/danseting, men det fikk jeg altså ikke helt til under en paraply. Nå har jeg muligheten til rendyrke begge retningene på hver sin label, sier Haugland.

Så langt kan man kanskje si at det amerikanske dub/post-punk-bandet Tussle best karakteriserer Hauglands nye definisjon av Supersound, mens garage- frijazztrioen The Thing foreløpig er essensen i Superjazzz. Haugland tripper med tanke på fremtiden, men la oss dvele litt først. Smalltown har nådd flere milepæler siden oppstarten for litt over ti år siden. Ett av dem var utgivelsen “Hidros 3” med Sonic Youth og Mats Gustafsson i 2004.

— Jeg var 17 år da jeg tok fri fra skolen og dro til Oslo for å se Sonic Youth på Alaska i Oslo, og ti år senere gav jeg dem ut. Det var nok større for meg personlig enn for labelen, sier Haugland, som også kan fortelle at 11. september 2001 fikk konsekvenser for selskapet hans.

–Jeg booket Thurston Moore (Sonic Youth) og Jim O’Rourke til SoWhat! i 1999, og hadde planlagt å gi ut opptaket. Jim hadde råtapen i studioet til Sonic Youth i New York, og jeg ventet på at han skulle mikse den ferdig. 11/9 gikk de planene i vasken; motoren til et av flyene som kjørte inn i World Trade Center havnet i gata til Sonics studio (Murray Street, journ.anm.). Studioet støvet ned og tapen ble ødelagt, sier Haugland.

Andre milepæler for selskapet?

–Slowburn/Echo Troppers split’en jeg gav ut sammen med Apartment Records var viktig, og Elektro Nova/Electro Nova med “Trans Inter Ference” (1998) var den første plata som ble omtalt i The Wire. Stuntbike var den første som fikk støtte av Kassettavgiftsfondet (1998), og Jazzkammer-remiksskiva “Rolex” er sentral fordi Kjetil Brandsdal og Thurston Moore var med på den. Kim Hiorthøy definerte selskapet videre da han kom inn i bildet. Han er veldig viktig for selskapet, ikke bare som musiker og coverartist, men også som en slags A&R. Det førte videre til at Jaga Jazzist ble hentet inn, og sammen med Kim er Jaga er det aller viktigste som har skjedd Smalltown, sier Haugland.

Kunstneriske og økonomiske premisser

Haugland har Jaga Jazzist i stallen, men realiteten for selskapet er allikvel relativt sett lave salgstall. Smalltown er ikke noen gullgruve til tross for tolv år på baken, og historien viser ofte at mindre selskaper brenner seg ut og begynner å se etter artister man kan tjene større penger på. Tilfellene er mange der selskaper med interessante kataloger til slutt selger logo og katalog til majorselskaper. Hvordan vurderer Haugland et slikt scenario? Eller er Smalltown på jakt etter en hit?

–Jeg har jobb på VME (promo, Voice Music & Entertainment) og trenger ikke å selge plater på Smalltown for å få råd til husleie. Jeg har heller ingen ønsker om å leve av det. Da måtte jeg gitt ut mange flere plater enn jeg gjør nå, og jeg kunne ikke tatt de samme sjansene. Jeg har råd til å tape penger på utgivelsene på Smalltown, sier Haugland.

Hva med 2006?

–Kim, Bjørn Torske, Mental Overdrive og Tussle er blant de som slipper album på Supersound i 2006. I tillegg kommer flere tolvtommere.

–På Superjazzz kommer jeg til å gi ut Original Silence, som er et nytt band med O’Rourke og Moore, Paal Nilssen-Love, Mats Gustafsson, Terrie Ex og Massimo Zu. Det blir forhåpentligvis flere plater med dem, og jeg tenker å prøve å få ut en remix-skive som en del av det. I tillegg relanserer jeg de to første skivene til The Thing som ble gitt ut på Crazy Wisdom, og de kommer også med et nytt studioalbum.

— På vei er også en EP med Two Bands And A Legend, som er Cato Salsa Experience, The Thing og Joe McPhee. Paal Nilssen-Love og Ken Vandermark kommer med Dual Pleasure 3. Mats Gustafsson slipper soloalbumet “Contra Songs”, og Gustafsson slipper også duoskive med Yoshimi fra Boredoms på Superjazzz. Det blir ett av høydepunktene i 2006, tror Haugland.

Publisert:

Del: