Tidligere i dag ble det kjent at direktøren for Oslo Filharmoniske Orkester, Morten Walderhaug, fratrer sin stilling med umiddelbar virkning. Ballade har gleden av å være først ute med et intervju av Walderhaug, som forklarer hva som har forsårsaket hans overraskende og plutselige avgang. Her retter den tidligere filharmoni-direktøren sterk kritikk mot bevilgende myndigheter og kulturminister Trond Giske. Om dagens økonomiske situasjon i OFO sier Walderhaug: – Helheten skaper en økonomisk belastning som gjør at man må redusere på stort og smått. Gjør man det lenge nok, er det til slutt ingen ting igjen.

Morten Walderhaug (Foto: Lisbeth Risnes)

Av Knut Steen

Morten Walderhaug, kan du fortelle litt mer om bakgrunnen for at du nå fratrer stillingen som direktør for Oslo Filharmoniske Orkester?

— Som det fremgår av pressemeldingen: Rammebetingelsene har nå blitt så trange at det er umulig å opprettholde det kunstneriske mangfoldet Oslo Filharmoniske Orkester trenger. I den settingen er jeg feil mann til å lede den institusjonen.

“Kunstig åndedrett”
I mai i år gikk orkesteret ut og kunngjorde at dere var svært fornøyde med sponsoravtalen med Norsk Hydro, som ville ”gi orkesteret en større planleggingshorisont“ enn tidligere.

Samtidig kommer det meste av orkesterets midler fra kulturdepartementet. Hva tenkte du da OFOs bevilgninger i statsbudsjettet landet på din pult i begynnelsen av oktober?

— Jeg gikk allerede da ut i Dagens Næringsliv, og karakteriserte det som ”kunstig åndedrett”. Det er en betegnelse jeg står for også i dag. I forhold til Norsk Hydro, som velger å spille en viktig samfunnsrolle, er det beklagelig deres engasjement i Oslofilharmonien har blitt en sovepute for bevilgende myndigheter.

Har du fått signaler fra Kulturdepartementet om at de har trukket støtte til OFO fordi orkesterets sponsor går inn sterkere?

— Nei, de sier ikke det.

Men du oppfatter det slik?

— La meg si det sånn: Realitetene er slik at de pengene som skulle vært brukt til å løfte orkesteret og finansiere ekstraordinære tiltak, nå må brukes til å finansiere og drifte basisfunksjoner. Da er det noe galt.

Tunge kutt
Oslofilharmonien har, etter det Ballade kjenner til, spilt med så liten besetning som mulig den siste tiden – og kommer til å fortsette med det et godt stykke inn i neste år. Samtidig har orkesterets julebord av året blitt avlyst, i samband med en rekke andre kutt. Har dette økonomisk sammenheng med den pensjonsordningen orkesteret har blitt pålagt å betale for?

— Å trekke slike konklusjoner blir veldig enkelt. En krone er en krone. Det er riktig at pensjonskostnadene har økt betydelig som en del av andre ting i filharmonien, men problemet er heller at helheten skaper en økonomisk belastning som gjør at man må redusere på stort og smått. Gjør man det lenge nok, er det til slutt ingen ting igjen.

— Stolt over det jeg har fått til
Føler du at du fikk gjort det du ønsket med orkesteret i perioden august 2004 til desember 2006?

— På mange måter synes jeg at jeg har lykkes med på vise hva et orkester kan bety og hvilken rolle det kan ha for publikum. Det har vært fantastisk å se at en kunstnerisk programprofil som mange har karakterisert som ”dristig”, øker belegget med 10%. Det er jeg glad og stolt over at jeg har fått til. Det triste er at det skal så lite til for å drive orkesteret på en fornuftig måte.

— Uverdig konserthus
Hvor mye mer trengs for å drive på en fornuftig måte?

— Det er mange ting som må gjøres. Stat og kommune bør snakke sammen: Forholdene i Oslo konserthus er uverdige, de er ikke tilrettelagt for å generere den interessen orkesteret kan generere. Det offentlige må være villige til å ta sin del av regningen for å drive et orkester av høyt internasjonalt format. På engelsk er det er uttrykk som heter ”excellence” – (No: Fortreffelighet, red.anm.) dette har sin pris. Hvis man ønsker et slikt orkester må man også være villig til å drive på høyt nivå og satse. Norsk kulturliv blir fattigere hvis filharmonien skal gå tilbake til å være et provinsorkester. Men dette ansvaret hviler først og fremst hos kulturminister Trond Giske. Når det er sagt, har denne unnlatelses-synden blitt bedrevet av veldig mange tidligere regjeringer og kulturministere.

— Nå får andre bestemme
Hadde du sett for deg å bli sittende i denne stillingen lengre – i så fall; hvilke ambisjoner føler du at du nå forlater urealiserte?

— Jeg hadde en åremålsperiode på 5 år – så jeg hadde jo planer om å bli sittende ut den tiden. Men nå blir det ikke slik. Det er klart jeg forlater en del ambisjoner, jeg tror alle vil kunne lese litt om retningen på disse ambisjonene ut i fra den kursen jeg har lagt for orkesteret så langt. Men det er uvesentlig, nå får andre bestemme seg for hva de vil, avslutter Walderhaug.

Publisert:

Del: