INNLEGG: De rytmiske kompetansenettverkene trengs ikke. Legg dem ned, og slus ressursene inn i den reelle kompetansen – musikerne, skriver Erling Aksdal.

Navn som VRAK og MINK må føre til bråk. ”Kaste vrak på” og ”skuddpremie” er i alle fall mine første assosiasjoner.

“Rytmisk musikk” er ikke noe navn, men et begrep som ukritisk har fått plass i sjangerterminologien. Min første assosiasjon er at det finnes en motsats: ”ikke-rytmisk musikk”, og at denne motsatsen er klassisk musikk.

I juni 2008 skjedde det bemerkelsesverdige at Stortinget behandlet ’St.meld. nr. 21 (2007-2008) Samspill. Et løft for rytmisk musikk’. Da tenkte jeg at Stortinget hadde blitt en revyscene. Hvordan kunne dette skje?

Les også: Intervju med Erling Aksdal

Et drømmeland?
Kulturløftet er et utrolig initiativ. Ved stortingsvalget i 2005 var kultur kanskje for første gang et sentralt valgkamptema. I vårt lille land med små markeder er alle politiske partier (med ett velkjent unntak) enig om at det er viktig å ha, opprettholde og utvikle et mangfold av kunst- og kulturuttrykk, og at en statlig kultur- og subsidiepolitikk er nødvendig for å oppnå dette.

Norge – et drømmeland for kulturlivet!

Entydig representant
Et håpefullt kulturliv mobiliserte og tolket signal som best det kunne.

Musikkorganisasjonene merket seg at den nye ministeren, Trond Giske, ville gjøre et løft for rock- og populærmusikk. Samtidig ville han gjennomgå hele kultursektoren med søkelys på organisering og ordninger. Et åpenbart og forståelig behov for myndighetene er å kunne forholde seg til et begrenset antall aktører. Den eneste måten kulturlivet kan imøtekomme dette på, er å samarbeide på tvers av uttrykk og sjangere.

Vi fikk SAMSTEMT! (nå bestående av Fono, Landslaget for Spelemenn, Norsk jazzforum, Norsk folkemusikk- og danselag, Norsk Rockforbund, Ny Musikk, GramArt). Prisverdig, forståelig, viktig, fullt av muligheter.

Man greide å enes om mange gode tiltak og råd til departementet. Men på vegne av hvem? Selvsagt på vegne av organisasjonenes medlemmer, men også på vegne av det abstrakte ”rytmiske feltet”. Gefundenes Fressen! Ikke bare hadde man oppnådd å forene innspill fra en relativt stor gruppe aktører, man hadde også fått en entydig representant for ”den andre halvdelen” av musikklivet, ”det rytmiske feltet”. Røkla!

Hvorfor “rytmisk musikk”?
Begrepet ”rytmisk musikk” har svevd i norsk musikksjargong i mange år. Norge er det eneste landet i verden ved siden av Danmark, som har latt dette begrepet sive inn i språket, og til og med gjort det til en del av offentlig terminologi. (Test begrepet hvor som helst i verden, og studer ansiktsuttrykkene til de du tester det på!)

Hvor kommer det fra? Hvorfor ble det oppfunnet?

Begrepet ”rytmisk musikk” ble konstruert gjennom en tilspisset musikkpolitisk situasjon i København helt fra slutten av 50-tallet og langt inn på 70-tallet da Det Kgl. Danske Musikkonservatorium viste sterk og artikulert motstand mot å utvide sin portefølje i retning av ”ikke-klassiske” musikksjangere, fortrinnsvis jazz, men også populærmusikksjangere, på den tiden ofte omtalt som ”pigtrådsmusik”. Denne motstanden førte til etableringen av uavhengige musikkopplæringer, Den Rytmiske Aftenskole og til sist, i 1985, Det Rytmiske Musikkonservatorium, en segregert offentlig høyere musikerutdanningsinstitusjon (veldig bra, forresten!). Veien inn i de andre (”klassiske”) danske konservatoriene var da kort.

Det politiske prosjektet var gjennomført med suksess, begrepet hadde spilt sin viktige rolle, og konservatoriene ble modernisert.

Unntatt i København der man fortsatt har to ulike institusjoner for ”klassisk” og ”rytmisk”, og i lovgivningen, og i det offisielle musikkpolitiske språket, der ”rytmisk musikk” fortsatt har prominens. Siden jeg jevnlig er i kontakt med de danske musikerutdanningene, vet jeg at begrepet nå oppleves som veldig problematisk. Det er lovgivning, kultur og ordninger rundt det. Men kanskje verst er det at begrepet er så innarbeidet i språket at det ikke lar seg neglisjere, akkurat slik det er i ferd med å vinne (har vunnet?) fotfeste i Norge.

Hvor gikk det galt?
Hva er så galt med det? Ikke så mye det åpenbare, det som kommer fram i vulgærkritikken (”så klassisk musikk er urytmisk, da?”). Nei, det er definisjonsmakten det har i hele musikkfeltet, som er trusselen.

Den striden som pågikk i Danmark for mange tiår siden har ingenting i vår norske hverdag i 2011 å gjøre. Utdanningene har hatt utvidet portefølje i lang tid (Jazzlinja i Trondheim kom allerede i 1979). Det man kan si om utdanningene, er at det på tross av et begrenset marked for sjangeren, er en bemerkelsesverdig tendens til å opprette jazzprogrammer ved alle institusjonene. Det burde være nok av sjangere å ta av.

Her er vi ved sakens kjerne: Ingen har tatt den jobben det er å se strukturelt på sjangermangfoldet, på hvor sjanger har betydning, hva en sjanger er, når det er hensiktsmessig å tenke sjangeroverskridende og når det ikke er det. Det som er helt sikkert, er at norsk musikkliv anno 2011 ikke trenger en interessestrid mellom det hegemoniske (av naturlige historiske årsaker) ”klassiske feltet” og et annet konstruert ”rytmisk felt”.

For det første lar man det klassiske feltet tjene som modell for å etablere et eget nytt felt, altså påstå at slik avgrensning er hensiktsmessig og at klassisk musikk er noe helt for seg selv.

For det andre har man oppnådd det eksepsjonelle å få Stortinget til å sementere (gjennom Stortingsmelding 21) det tradisjonelle skillet mellom klassisk musikk og all annen, et skille som er i ferd med å utviskes i det virkelige liv.

Er ikke det reaksjonært, eller?

Overså det viktigste
Trond Giske var en dyktig, ambisiøs og visjonær kulturminister, og Kulturløftet I var det som blant annet skulle modernisere musikkpolitikken. Men som politikere flest, var han helt avhengig av gode innspill fra sektoren selv. Som sedvanlig ble disse innspillene, som i mange detaljer har mye for seg, preget av det interessehelvetet som norsk kultur- og musikkliv lider under.

Man kjente rett og slett ikke sin besøkelsestid, og tenkte vel at hvis vi samarbeider og er dyktige, så kanskje vi kan få en liten slant ekstra til det vi driver med. Slik har man alltid tenkt i en presset dag-til-dag-, år-til-år-økonomi.

Dermed overså man at det Giske ba om, var: Hvilken rolle skal staten spille, og hva er den beste måten staten kan subsidiere musikklivet på?

Og dette i en situasjon der Kulturløftet økte budsjettene med enorme beløp! Elendig politisk håndverk, spør du meg, som resulterte i Stortingsmelding 21 og Løken-utvalget (som også utredet ”rytmisk musikk” separat!), og nye ordninger gjennom Kulturrådet.

Legg dem ned!
Én av dem så Kulturrådet selv var helt uhensiktsmessig, arrangørordningen, så i Statsbudsjettet 2012 er den utvidet til å gjelde ”alle musikksjangere”. Det samme har skjedd med musikerordningen. Kloke hoder har innsett at skaden etter Samstemt!, Stortingsmelding 21 og Løken-utvalget må repareres.

Men de rytmiske kompetansenettverkene er fortsatt i oppbyggingsfasen.

De trengs ikke! Legg dem ned og slus ressursene inn i den reelle kompetansen, som er musikerne! Ekspress-evaluer dem! Vrak VRAK og skyt MINK! Og fortsett den regionale dekonstruksjonen til vi er tilbake til utgangspunktet: Hvordan skal staten på best måte bidra til HELE det norske musikkfeltet?

To agendaer
Mange kulturorganisasjoner har havnet i et interessehelvete der man undergraver sine egne og kulturlivets overordnede interesser ved å kjempe for mindre betydningsfulle og umiddelbare interesser. Det er selvsagt komplekse motiver i den politiske verden også, men det er i hvert fall sikkert at politikerne er helt avhengig av kulturlivets kompetanse etter at de har sendt ”postkort hjem”. Da må organisasjonene være troverdige, redelige, ydmyke overfor sin rolle, og ikke minst faktisk representative, istedenfor tilsynelatende. De må rett og slett utvikle to ganske uavhengige agendaer:

* Utarbeide en troverdig kulturpolitisk rådgivningstjeneste basert på kompetanse og grundig arbeid, fritt fra umiddelbare interesser.

* Arbeide for sine interesser, alene og i samarbeid med andre interesser.

Dette forutsetter at de også viser sitt sanne ansikt og beskriver seg selv ut fra det de faktisk gjør og har til hensikt gjøre, og ikke som idealiserte formålsparagrafer, mediebilder eller egne fiksjoner tegner dem. Og det forutsetter at de gjør et skikkelig politisk avklaringsarbeid, slik at vi unngår å lure politikerne til å tro at det faktisk finnes noe slikt som RY%@$SK MU#*KK, som de tillitsfullt og med de beste intensjoner konstruerer feilslått politikk ut fra.

Erling Aksdal er musiker, leder for NTNU Jazzlinja i Trondheim, styremedlem i Midtnorsk Jazzsenter, styremedlem i Molde International Jazz Festival, nestleder i styret i Dokkhuset Scene AS, styremedlem i European Music Council og tidligere styremedlem i Norsk Jazzforum (1996-2006)

Publisert:

Del: