På onsdag var Martin Mulholland musikkstudent. På søndag var han potensiell arvtager til Stargate. Det var en uvanlig helg i Trondheim 

Martin Mulholland og Brandon White under Trondheim Song:Expo 2011, © Espen A. Eik

Kvelden slutter her, i en svett klem på et hektisk dansegulv: Anders Bagge, en på flere måter stor låtskriver, baner seg vei gjennom gruppen av ivrige mennesker og frem til en rutete t-skjorte. Energisk dansing blir til en klem i halv fart. Klapping på ryggen. Noen ord sagt inn øret. 

Ett minutt senere er det Mulholland som baner seg vei gjennom mengden. Snakker med store, jublende bokstaver. 

— Anders Bagge ga meg nettopp en klem. Så sa han “du og jeg, Martin, vi er like”. 

Hva skjedde?
For å forstå dette øyeblikket hjelper det gjerne med litt bakgrunnsinfo. 

Anders Bagge har skrevet låter med Madonna, Janet Jackson, Jennifer Lopez og Celine Dion. Hans bidrag er med på ufattelige 250 millioner solgte album. Bagge er en av popmusikkens virkelige tungvektere. Martin Mulholland? Han er student ved NTNU. Senere i høst skal han jobbe med en barneteateroppsetning. For fem dager siden var hans største musikalske trumfkort at han var tidligere vokalist i Trondheimsbandet 22. 

Hva skjedde i mellomtiden?

Les også: Låtskrivercamp endte som vekkelsesmøte

Ikke mest orientert
Fem dager tidligere møtte Mulholland opp som en av 40 deltakere på Trondheim Song:Expos samling for lokale låtskrivere. De 40 ble fortalt hva ulike plateselskap og artister ser etter for tiden, og delt inn i grupper på tre og fire som så fikk halvannen dag på seg til å prøve å lage låter som kunne passe til ønskene. Flere av de som hadde vært med på å lage de mest vellykkede låtene, fikk så sjansen til å bli med videre til den internasjonale versjonen av Song:Expo. 

Mulholland var en av disse. 

— “Overrumplende” er vel det beste ordet på det. For å si det sånn: Jeg er ikke den kisen som er mest orientert. Jeg var ikke en gang klar over at det skulle være en internasjonal samling etter den lokale. 

Flytte fjell og svømme over hav
Fredag ettermiddag sitter Mulholland i alle fall der, overrumplet, men fattet, i et lite studiorom sammen med Thomas Henriksen, Brandon White og Chris Young. Henriksen i likhet med Mulholland i stor grad et ubeskrevet blad, mens Young og White har jobbet med artister som Rod Stewart, LL Cool J, Lionel Richie, Toni Braxton og millionselgende japanske artister som Namie Amuro. 

De fire har sammen bestemt seg for å lage en låt til vinneren av et amerikansk program kalt “The Voice”, en Idol-variant. Mulholland oppsummerer ønsket som ble presentert tidligere.

— Javier Colon, heter han. Han er en lykkelig gift og voksen mann som vil ha positive, kjærlighetsfylte låter. 

White tar raskt styringen. Han klimprer litt på gitaren, skriver ned noe på mobilen og går så bort til keyboardet, hvor han tilsynelatende ut av ingenting setter sammen et riff ut av D, Em, C og G, mens han synger ut et refreng om å flytte fjell og svømme over hav. Så reiser han seg brått og sier “I don’t know, jeg tenkte noe positivt, noe, ja, vet ikke?”. 

Ingen baby, bare rus
Dette sporet forfølges de neste timene. En etter en setter de fire seg ned ved keyboardet og spiller videre på utkastet, og en etter en reiser de seg like brått og sier “noe sånt? Vet ikke.” Et gitarkomp utvikles. Ideene flyter først fritt, siden mer og mer i samme retning. Gradvis ser en konturene av en hel låtstruktur. 

— Det fine med å bare ha halvannen dag på seg til å skrive en låt, er at man ikke får noe voldsomt eierforhold til egne ideer. Har man jobbet med noe i tre uker, blir det til en liten baby som man vil passe på. Når man har jobbet med noe i tre timer, er man fortsatt bare ruset på å ha fått til noe, at noe begynner å ta form. Om jeg hadde kommet til campen med notatboka full av mine egne ideer, ville det nok vært vanskeligere å få til en slik flyt, sier Mulholland senere. 


Thomas Henriksen (t.v.), Martin Mulholland, Chris Young og Brandon White jobber med låten “Holding back”.

Lyset går
Når man sniker seg inn i studiorommet igjen dagen etterpå, er låten så og si ferdig. Nå handler det mer om å finne tekst til et siste vers. 

De fire sitter i hvert sitt hjørne av rommet med konsentrerte miner og hvert sitt ark, og nynner med ujevne mellomrom ut forslag. Jeg prøver å presse meg så godt jeg kan ut av syne, og ender med å lene meg på lysbryteren og slå av lyset. 

— Hva om teksten går “When the lights go out at night…”, foreslår Mulholland. 

Det er vel egentlig best å bare å forsvinne helt ut av rommet. 

Blod på tann
Senere samme dag spør jeg Mulholland hva han har fått ut av campen så langt. 

— Det mest positive er at mange låtskrivere fra Trondheim denne helgen har samme opplevelse som jeg har: Det går an å være med på internasjonalt nivå. Det er nok mange som får blod på tann denne helgen, og jeg er en av dem. Jeg har også sett at det er en egen kvalitet ved det å ikke være en etablert del av bransjen. Tidligere har jeg tenkt at denne delen av musikkbransjen ikke er de som uten videre ville omfavne noe nytt, noe utenfra. Men de gjør de, viser det seg. 

Mulholland brukte på dette tidspunktet omfavnelse som et språklig bilde. Det skulle raskt bli mer konkret. 

Mange, mange album
Senere den dagen presenteres flere ønsker fra ulike plateselskap og artister, og deltakerne på Song:Expo deles inn i nye grupper. Mulholland havner denne gang sammen med finske Jaako Salovaara, mannen som skrev Bomfunk MCs “Freestyler” og Darudes  “Sandstorm”. 

Mot slutten av arbeidsperioden blir det raskt klart at dette har fungert spesielt bra. 

Et tegn på det er smilet til de andre som sitter der. Et annet tegn er de glødende øynene til Salovaara og Mulholland. Ja, og så bør det vel nevnes at Pelle Lidell fra Universal sitter der i et hjørne og sier at nå skal han signe Mulholland som låtskriver på Universal så fort som mulig, og hva er det med Trondheim spør han, det må være noe i vannet her, først Stargate og nå dette? Dette er ikke en låt man gir til hvem som helst, forklarer han, dette er en låt som skal sendes til artister som selger mange, mange album.

Vil og må
Den nyfødte låten “Ressurection on the floor” spilles om igjen og om igjen i det lille rommet. Nye grupper av folk kommer innom for å høre på. Nozomi Daikuhara fra Universal Music i Japan står der med et stadig bredere smil, mens Mulholland allerede er langt inne i planleggingen av en mulig danserutine som kan passe til låtens struktur og tema. Når sangen er over, sier Daikuhara det alle tenker: “wow!”.

— Kan jeg gi deg en klem? spør Mulholland.

— Jeg bare… Jeg vil. Jeg må. 

Velkommen, bror
Senere den kvelden er det avslutningsfest for låtskrivercampen på restauranten KOS i Trondheim sentrum. Jeg ber Lidell utdype hva det betyr at han skal signe Mulholland. 

— Det betyr si at de neste tre årene, minimum, skal han ha nok penger til å kunne konsentrere seg om låtskriving. Det betyr at jeg skal sende ham til London og Berlin og New York for å jobbe med andre låtskrivere der. Det betyr at Mulholland kommer til å jobbe med A-lista til Universals låtskrivere og artister. 

Inne i restauranten spilles låtene som er laget de siste tre dagene. Noen blir ignorert. Noen blir møtt med skravling. Og mange blir møtt med entusiastisk dansing og hoiende jubel. “Ressurection on the floor” blir spilt flere ganger etter hverandre. Publisher Paul Kennedy er kveldens DJ. Mellom to runder med “Ressurection” griper han mikrofonen og peker på Mulholland. 

— Welcome to the big leagues, brother!


Paul Kennedy var DJ på avslutningsfesten.

Patetisk spørsmål
Flere lokale låtskrivere gjør det skarpt. Thomas Henriksen har sammen med blant andre Erlend Angelsen den siste dagen vært med på å skrive en sang til Lena, den tyske Grand Prix-vinneren. Også den blir spilt flere ganger etterhverandre, til Lidell avbryter for å si at nå er låten tatt av tyske Universal, som skal ta den med rett tilbake til Lena. Første gang, andre gang, solgt. 

Senere står Herbie Crichlow, låtskriver for Robyn og Backstreet Boys midt på dansegulvet, og også han peker på Mulholland. Først på Mulholland, så tilbake på sitt eget hjerte. Så på Mulholland igjen. 

— Bra kveld? spør jeg, patetisk nok. 

— Beste. Kvelden. I. Mitt. Liv!

Og her kommer Anders Bagge. Det ser ut som om han har kurs rett for Mulholland. 

Voldsomt i alle retninger
To dager senere ringer jeg Mulholland for å få på plass noen detaljer til saken. Da sitter han igjen i studio, viser det seg. 

— På søndag sa jeg at ingen verdens ting kunne få meg til å jobbe på mandag. Men så ringte telefonen. Det var Bagge, som gjerne ville ha meg med ned for å jobbe på en ny låt. 

— Hva skjer nå? Slipper du alt du har i hendene og forfølger dette så langt det går?

— Jeg ville vært en idiot om jeg ikke forfulgte de tilbudene jeg får nå. Ryktene går etter campen, og plutselig er det veldig mange som tar kontakt og vil jobbe. Nå kan jeg virkelig velge og vrake. 

— Hva tenker du nå om det du var med på denne helgen?

— På en eller annen syk måte ble jeg mye flinkere til alt jeg driver med. Jeg var så skjerpet hele perioden og jobbet med så bra folk. Hjernen min må ha vokst noe voldsomt i alle retninger.

Publisert:

Del: