– Til tross for at platebransjen har en omsetning som er dobbelt så stor som kinobransjen, er den politiske interessen for feltet forholdsvis beskjeden. Reguleringer og støtteordninger føres videre år for år, uten betydelige endringer, skriver Dag Grønnestad i denne siste delen av artikkelen “Fonogrammer”. I dag beskriver han også tilskuddsystemet for innspilt musikk, hvordan forbudet mot paralellimport kom til, og stiller spørsmål ved om vi noensinne kommer til se en plateløs verden.

Fractal

Av Dag Grønnestad, forlagsredaktør i Fagbokforlaget

Her finner du del en, del to og del tre av denne artikkelen.

Fragmentert tilskuddssystem
Minst halvparten av alle norske plater er gitt ut med tilskudd fra et offentlig fond. Fondsmidlene fordeler seg stort sett rettferdig på sjanger. Det vil si at prosentandelen som mottar tilskudd, er like stor innen populære sjangere som innen smale sjangere.

Mens filmstøtten nå er blitt slått sammen i ett enkelt fond, kommer støtte til fonogramområdet fremdeles fra fire forskjellige. Fond for utøvende kunstnere og Fond for lyd og bilde (tidligere Kassettavgiftsfondet) fordeler henholdsvis vederlagspenger for avspilling av plater i offentlige lokaler (restauranter, danselokaler, supermarkeder etc.) og statlige bevilgninger knyttet opp mot inntekter fra avgiften på kassetter og opptaksutstyr. Disse offentlige fondene er forpliktet overfor populære sjangere så vel som overfor kunstmusikksjangere. Tilskuddene fra fondene fordeles derfor “rettferdig” mellom de forskjellige sjangrene.

Tabell 2: Statsstøtte til norsk fonogramproduksjon 1991-2001 (mill. NOK)

1991
1993
1995
1997
1999
2000
2001
Norsk kulturråds produksjonsstøtte
2,8
3,2
3,2
2,6
3,1
2,2
2,7
Innkjøpsordningen for norske fonogrammer
4,0
4,7
4,7
4,8
5,9
6,0
6,2
Fond for lyd og bildes produksjonsstøtte
7,5
7,3
8,0
8,3
8,6
8,2
7,8
Fond for utøvende kunstnere
2,8
3,7
5,2
4,6
4,8
5,6
4,6
Totalt
17,1
18,9
21,1
20,3
22,4
22,0
21,3

Kilde: Norsk kulturråd, Norsk Musikkinformasjon, Fond for lyd og bilde, Fond for utøvende kunstnere

Innkjøpsordningen for fonogrammer, som siden 1990 har vært administrert av Norsk Musikkinformasjon, kjøper inn norske plater og fordeler dem til biblioteker, utdanningsinstitusjoner og andre. Platene kjøpes inn etter en kvalitetsvurdering av de ferdige produksjonene, og med en svak preferanse for plater som er “vanskelige i markedet”. Utvelgelsen her gir en svak forrang til smale sjangere, særlig kunstmusikk. Siden starten har for eksempel halvparten av alle plater med samtidsmusikk blitt kjøpt inn, mens innkjøpsprosenten innen andre sjangere har vært lavere. På 1990-tallet har rundt 20 prosent av alle tilmeldte fonogrammer blitt kjøpt inn. Ordningen er organisert som en etterhåndspremiering og kan ha stor betydning på selskapsnivå. Ordningen har imidlertid liten betydning for hvilke plateprosjekter som settes i gang.

Klassikerstøtten fra Norsk kulturfond, som fordeles av Kulturrådets musikkutvalg, er den eneste som klart prioriterer “smale sjangere”, og da særlig komposisjonsmusikk. Siden orkesterinnspillinger er svært dyre, er det relativt få plater som lages med tilskudd fra ordningen. Til og med 1997 ble støtten dels gitt som fast årlig bevilgning til Norsk Komponistforenings plateinnspillinger, dels var musikkutvalget selv redaksjon for “Norsk kulturråds klassikerserie” i samarbeid med PolyGram og “Norway in Music”-serien i samarbeid med SIMAX. I dag kan alle plateselskaper søke om støtte til sine plateinnspillinger, men støtten blir fordelt etter Kulturrådets prioriteringsliste som bekjentgjøres for søkerne. Kulturrådet gir også tilskudd til kvalitetsutgivelser for barn og unge, til utgivelser av historiske opptak og til prosjekter som dokumenterer utøvertradisjoner i Norge.

Reguleringen forvitrer
Fonogramområdet er kun regulert særskilt på to områder: offentlig bruk av plater på den ene siden og import og distribusjon på den andre. Begge reguleringene hører under åndsverkloven. Offentlig bruk av plater reguleres gjennom lov om offentlig fremføring av utøvende kunstneres prestasjoner av 1956. Loven fulgte i hovedsak av innskrenkningen av musikeres arbeidsmuligheter og inntektspotensial da musikk og scenekunst (skuespill, ballett) ble teknisk reproduserbare gjennom grammofonplaten, (lyd-)filmen og fjernsynet. Fond for utøvende kunstnere ble opprettet som en direkte følge av loven, og fondet har selv stått for innkrevingen av avgifter fra alle som har videreformidlet musikk (eller bilder) på et offentlig sted. Etter endringene i åndsverkloven sommeren 2000 har det imidlertid vært uenighet om hvordan midlene skal kreves inn.

Import og distribusjon av fonogrammer reguleres gjennom det såkalte parallellimportforbudet, som ble vedtatt i 1993. IFPI-selskapene i Norge hadde lenge vært misfornøyd med at grossister og platebutikker importerte plater direkte fra utenlandske leverandører. Grossistene ble blant annet beskyldt for såkalt free riding, da de kunne dra veksler på plateselskapenes markedsføring. I 1992 forsøkte Grammofonplategrossistenes forening (GGF), som organiserer de fleste distributørene, i et avtaleutkast å få de uavhengige grossistene til å forplikte seg til “verken direkte eller indirekte” å levere til faghandler og øvrige kunder som sto på GGF-selskapenes kundelister (jf. Aftenposten 27. april 1992). Videre skulle grossistene forplikte seg til ikke å drive parallellimport eller handle med noen som gjorde det.

Pristilsynet reagerte mot disse avtalene, som de mente kunne ha “skadelige konkurransebegrensende virkninger”, og laget et forslag om forbud mot å forby parallellimport av fonogrammer. Det omdiskuterte parallellimportforbudet ble imidlertid vedtatt stikk i strid med Pristilsynets opprinnelige forslag, og den ulovlige virksomheten til enkeltaktører på markedet var dermed blitt offentlig politikk. Loven ble vedtatt på bakgrunn av kulturpolitiske argumenter: Forbudet ville formodentlig resultere i at merinntektene til IFPI-selskapene ville kanaliseres inn i nye norske produksjoner.

Forbudet ble foreslått fjernet i februar 1998, men Stortingets kulturkomité avviste forslaget, som var begrunnet med at forbudet utelukkende førte til uforholdsmessig høye priser på plater i Norge. Komiteen la til grunn at de kulturpolitiske målsettingene med forbudet langt på vei var oppfylt, og at en fjerning utelukkende ville kunne få uheldige konsekvenser for norsk kultur og norske utøvere (jf. Innst. S. nr. 101, 1997-98; Aftenposten 2. februar 1998).

Loven om forbud mot parallellimport er kommet til anvendelse én gang på fonogramområdet. Bergen Musikk Engros ble anmeldt av et IFPI-selskap i 1995, men fikk etter fem års saksbehandling medhold hos Statsadvokaten i Hordaland i at produktene måtte være ens for at det skulle kunne være tale om parallellimport. Plater fra USA og Europa er ikke alltid helt ens i programmering eller trykk. Parallellimportforbudet har fått et alvorlig skudd for baugen etter denne dommen.

En plateløs verden
Platebransjens utvikling henger i stor grad sammen med i hvilken grad elektronisk distribusjon vil bre om seg. Hele platebransjen fra produsentledd til konsumentledd vil påvirkes av en oppblomstring av plateløs musikkdistribusjon. En oppblomstring vil nødvendigvis avhenge av hvor gode elektroniske og konsumentrettede arkiver, à la Phonofile, som bygges opp. Men plateløs distribusjon vil i første rekke avhenge av publikum. Publikum må for det første ha skaffet seg avspillingsutstyr og tilgang til bredbåndslinjer med kapasitet til å overføre musikkfiler raskt nok. For det andre må de faktisk ha interesse for å kjøpe og spille av musikk på denne måten. Den største utfordringen ligger nok i å få publikum til å trives med en plateløs verden.

Noter:
1. Innkjøpsordningen for norske plater registrerer antall plater som tilmeldes ordningen. Tallene er ikke helt presise, først og fremst da enkelte plater av forskjellige grunner ikke tilmeldes. Tallene omfatter heller ikke underskogen av religiøse og folkelige fonogramutgivelser.

2. Anslaget for antall internasjonale utgivelser bygger på opplysninger fra IFPI og store faghandler.

Referanser: Grønnestad, Dag: Distribusjon og markedsføring av norske fonogrammer i de smale genrene. Norsk kulturråd (Arbeidsnotat, 29), Oslo 1999, Grønnestad, Dag: ‘To be or on the net to be’: om musikkalbum, internett og bundling av kulturvarer. Paper til 14. Nordiske konferansen for medie- og kommunikasjonsforskning i Kungälv, 14.-17. august 1999, Innst. S. nr. 101, 1997-98. Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Oddvard Nilsen, Kjellaug Nakkim og Jan Tore Sanner om opphevelse av forbudet mot parallellimport av fonogrammer (inklusiv CDer) og videogrammer, Ot.prp. nr. 15, 1999-2000. Om lov om endringer i åndsverkloven og lov om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v., Statens pris- och konkurrensverk: Fonogram: pris- och konkurrensförhållanden. Statens pris- och konkurrensverk (Rapport 1992, 10), Stockholm 1992.

Artikkelen er trykket i sin helhet i boken MedieNorge 2002 som kom ut på IJ-forlaget i høst. Boken inneholder også en mengde statistikk om fonogramområdet. Fonogramstatistikk kan du også finne på http://www.medienorge.uib.no/

Publisert:

Del: