Med jamne mellomrom har nye samtidsensemble utspring frå Norges musikkhøgskole. Nytt av året er Ensemble neoN, som vert lansert på Ultima i morgon.

Jan Martin Smørdal-09

Av Ida Habbestad

Ensemblet som er initiert og drifta av Julian Skar og Jan Martin Smørdal, tel ni musikarar pluss dirigent(sjå nedanfor). Samtlege har tilknytning til Norges musikkhøgskole, og har altså hatt ynskje om samarbeid utover sine felles studieløp.

Utøvarane har ulike musikalske referansar, men har samla seg kring dette ynskjet, samt utfordringane som ligg i det å utøva sjangerbreid musikk.

— Det har blitt mye mer stimuli på samtidsmusikk på høgskolen de siste årene. Likevel tror jeg folk ønsker å starte sine egne ensembler for å ha større kontroll over hva man bruker tiden sin på. Starter man et ensemble, er man garantert et fokus på det man føler er viktig å gjøre, seier komponist Julian Skar om bakgrunnen for neoN.

Oslo Sinfonietta, Ensemble Ernst og asamisimasa er mellom grupperingar som har hatt utspring ved institusjonen – og som i større eller mindre grad har vore aktive sidan. Mange av dei har stadig dei same medlemma som ved byrjinga.

Dei ulike ensembla har hatt sine profilar og visjonar. På spørsmål om kva som er Ensemble neoN sitt framste utgangspunkt – forutan det å framføra ny musikk – får ein til svar at dei ynskjer å ha søkjelys på spørsmålet om kva det medfører å arbeida med ”aktuell musikk” i dag.

Har de noko førebels svar på dette spørsmålet?

— Den formuleringen er kanskje svulstig, men vi føler at den må til – at den kan trigge nye kunstneriske vinklinger, svarer Skar.

— Noe av poenget vårt er å jobbe med ulike sammenblandinger – vi vil gjerne jobbe på tvers av uttrykk, seier Smørdal.

— For eksempel skal det være like aktuelt for oss å jobbe med poppa uttrykk, som for eksempel Susanna Wallumrød, som det er å jobbe med verk av Stockhausen, seier Skar.

Vil ikkje vera ein av mange
Begge innfallsvinklane er eller har vore aktuelle på programmet. Under musikkhøgskulen sin Vinterlydfestival dette året framførte ensemblet Stockhausen sin ”Tierkreis” – arrangert for ein sekstett av besetninga: song, fløyte, klarinett, saksofon, perkusjon, fiolin og cello.

I 2010 deltek dei under Ilios i Harstad – i samarbeid med nemnte Wallumrød.

Vidare har dei utført opptil fleire prosjekt, som ein multimediakonsert i samarbeid med Galleri Rekord og konsertserien Podium. Her var poenget å stilla spørsmål om kvifor så mange komponistar arbeider interdisplinært – dømevis med musikkteater, videokunst, skodespel og teknologi – og å syna eit utval av resultat av slike arbeid.

Ensemble neoN har altså vore i gong heile året, og i større eller mindre konstellasjonar har det vore aktivitet sidan 2008.

Kvifor er det først no de lanserer dykk som ensemble?

— Det er veldig motiverende å få til en såpass stor produksjon, etter å ha holdt på en stund på svært ideell basis. Det er nok først nå vi har landet på en linje i forhold hva vi skal gjøre. Det er jo et poeng at vi ikke bare blir et av mange samtidsensembler, svarer Smørdal.

— Så er det også et kulturelt og politisk statement for oss å vise at vi som initiativtakere kan få til noe. I Norge er det faktisk slik at dersom du vil noe veldig sterkt, har noe å fare med og jobber hardt for det, er det mulig å få ting til. Vi forvalter etter hvert offentlige kulturmidler – også slik sett er det fint å kunne ha en lanseringskonsert og stå til rette for det man har gjort, seier Skar.


Julian Skar

Ulike, men tydelege retningar
Under konserten sin onsdag, presenterer ensemblet stemmer som har stått tydeleg i Ny Musikks Komponistgruppe dei siste åra. Prosjektet er eit samarbeid med organisasjonen, der dei inviterte interesserte komponistar til å senda inn prosjektskildringar for vidare arbeid i workshop i ensemblet.

Ut frå desse plukka Ny Musikks Komponistgruppe ut fire verk som ensemblet skulle arbeida med. Forutan verka av Smørdal og Skar vert stykke av Jørgen Karlstrøm og Erik Dæhlin framførte.

— Alle som var interesserte i å delta leverte prosjektbeskrivelser. Så det er faktisk tilfeldig at vi som administrerer har verk på denne konserten, seier Smørdal.

Han trur at dei nokså ulike komposisjonane i seg kan gje ein peikepinn på kor breidt komponistane får hans miljø arbeider i dag.

Til felles har opphavspersonane likevel at dei har halde på akkurat så lenge at det er mogleg å krystallisera ut kva dei er opptekne av, hevdar han.

Korleis vil dei karakterisera verka og retningane?

— Erik (Dæhlin, red anm) har lang erfaring som utøver og komponist. Dessuten har han erfaring fra teateret, og det merker man godt. Det er mye humor og veldig mange historier i musikken hans, seier Skar.

— Jørgen Karlstrøm hadde egentlig som idé å bruke 11 dataskjermer og realtime instrumentasjon, Han ville erstatte notestativer med skjermer og arbeide med en interaktiv, der og da, lydbehandling. Dette arbeidet han med under workshopen, og det som blir presentert på konserten er en mindre versjon av dette. Mens mitt stykket er en arie. Jeg har ikke noen operabestilling – men jeg skriver ariene likevel, ler Skar.

Han trekkjer fram at scenekunst-formatet appellerer sterkt til han, gjerne iblanda element frå pop-verda. Smørdal fortel at han har tenkt i liknande baner i høve stykket ”Awe”.

— Både Julian og jeg pleier å bruke elektronikk og teknologi i stykkene våre, men nå har begge skrevet for akustisk ensemble. Vi har nok tenkt litt på samme måte: ”Awe” er mitt første forsøk på å direkte overføre en ikke-klassisk tradisjon inn i den klassiske verdenen.

Som utgangspunkt for Smørdal sitt stykke er tekstar av Jonas Howden Sjøvaag (alias Navyelectre) – og meininga er å kommentera spoken words-tradisjonen. Kort sagt handlar denne om kunstnerleg framføring av resitert tekst over ein eller annan musikalsk bakgrunn. Eit element som ikkje har vore særleg mykje i bruk i samtidsfeltet i Noreg, men som kan ha gode høve for å tilføra musikken meining, meiner Smørdal (meir om spoken words her).

— Det er ikke så mange som snakker om spoken words i dag. Jeg prøver å ta i bruk tekstene, som er narrative, og ta formen litt videre. Jeg vil få til en kommentar som er musikalsk interessant men som også er tilgjengelig for enhver som ikke driver med musikk, seier han.

Stram festival
Forutan konsertane dei sjølve er med på, har dei ikkje hatt mykje tid til å gå på Ultima dette året – trass i at musikarane i ensemblet har prega mykje av festivalen.

Kva er deira meining om Ultima dette året?

— Om vi skal se bort fra min personlige smak, har festivalen definitivt strammet seg opp. Jeg setter veldig pris på det, seier Skar.

— Jeg er nok ikke enig i alle valgene som har skjedd – som enkelte smaksmessige vurderinger, og den noe interne gjenbruken av unge travere, som dem fra Happy Days. Men jeg er veldig glad for at festivalen er kortere; for at enkeltkonsertene er noe kortere og for at profilen er mer utadrettet, seier Smørdal.

— Det jeg synes man virkelig lykkes med, er at festivalen har tatt inn mange av artistene og uttrykk som man kan finne på Numusic eller Safe as milk, uten at Ultima har blitt noen av disse festivalene. Det er fantastisk, seier Skar.

— Det er et tydelig generasjonsskifte, seier Smørdal. – Jeg tror Lars Petter Hagen har vært veldig klar på det, og mener at han har lyktes.

Konsert i Gamle Logen, onsdag 16. september kl 22.00
Ensemble neoN er: Yumi Murakami (fløyte), Kristine Tjøgersen (klarinett), Ida Zimmermann (saksofon), Solmund Nystabakk (gitar), Silje Aker Johnsen (sopran), Heloisa Amara (klaver), Wendy Greenberg (perkusjon), Karin Hellqvist (fiolin), Inga Byrkjeland (cello). Jan Martin Smørdal og Julian Skar medvirker ved behov på elektronikk. Dirigent er Magnus Loddgård.

Meir informasjon på ultima sine heimesider.

Publisert:

Del: