En turbulent exit fra The BlackSheeps har gitt Viktoria Eriksen (20) verdifull erfaring hun nå vil omsette i rollen som manager.

© Thomas Kolbein Bjørk Olsen

– Dere var heldig med været! Sier Viktoria og kikker opp på en knallblå himmel. Vanligvis ligger skyene tett over Liverpool.

Vi møtes utenfor LIPA, Paul McCartneys Liverpool Institute for Performing Arts, hvor hun er halvannet år og halvveis inn i «Music, Theatre and Entertainment Management»-studier.

Med The BlackSheeps opplevde hun stor suksess: De vant den norske og den nordiske finalen i MGP JR med låta «Oro Jaska Beana» i 2008, ga ut album, var på norgesturné og vant en Spellemann for «Årets Hit». Men så snudde alt.

– Det var kjempestas, men endte dessverre med rettsak og pengekrangel. Jeg var bare 14-15 år gammel da alt dette skjedde, forteller Eriksen.

Les også: Åpner musikkstøtten for bransjeaktører

Byttet side i bransjen
Det var to av bandmedlemmenes fedre som hadde tatt på seg manager-rollen. De hadde ingen bakgrunn fra musikkbransjen og det ble problemer med alt fra økonomi til kommunikasjon. Eriksen beskriver det som en veldig vanskelig tid, men at hun har lagt det bak seg nå. Det hun opplevde ga henne derimot drivkraften til å bytte side i industrien, fra å stå på scenen til å jobbe i kulissene.

– Jeg lærte utrolig mye, og har sett hvor galt det kan gå med et svakt apparat rundt en artist. Jeg ser på det som en absolutt fordel å ha artistbakgrunn, spesielt med den «verdifulle» juridiske erfaringen jeg har fått, og er kjempeglad for å ha evnen til å se en sak fra to sider; fra artistens synsvinkel og som manager. Av og til tenker jeg at det gikk som det gikk med BlackSheeps så jeg skulle få muligheten til å kunne drive med dette her, altså hjelpe andre artister! Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, sier Eriksen til Ballade.

Management- og bookingselskapet BRAT startet hun i fjor sommer. Selskapet jobber med flere norske artister som Kalandra, Mats Forøy, Nora Konstanse og nylig inngikk hun en avtale med boybandet Ekko Ekko fra Finnmark.

– Å både studere og jobbe med BRAT er hektisk. Forelesningene på skolen er obligatoriske så jeg må møte opp til alle, og signere meg inn for å ikke bli sendt hjem igjen til Norge, sier hun og ler. – Så BRAT må jeg jobbe med etter klokka 16.

Gjennom skolen har hun hatt utplassering hos både Bold Management (som blant annet jobber med den britiske jentegruppa Atomic Kitten), Mellowtone (en lokal promotør i byen), samtidig som hun er «Assistant General Director» for Radio LIPA, jobber med et par festivaler i byen og tar småoppdrag ved siden av studiet. Men BRAT opptar mesteparten av tiden akkurat nå.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Vil velge artistene selv
– Da jeg hadde utplassering hos Bold hadde jeg en artist jeg booket for, tok telefoner og var assistent. Jeg fikk et godt innblikk i bransjen, men merket samtidig at jeg ikke kunne tenke meg å jobbe fast der. Jeg vil velge artistene jeg skal jobbe med selv. Artister jeg brenner for, først da kan man gjøre en skikkelig god jobb!

På artistoversikten på hjemmesiden til BRAT står det: “Not our artists, but artists we work with. There is a difference”.

— Opplever du at du har en annen tilnærming til bransjen enn andre managere?

– Jeg har ofte hørt managere og plateselskap si «artistene mine/våre». Jeg føler at det er et feil uttrykk. Artisten og manageren jobber sammen som et team mot de samme målene. Nå finnes det avtaler som har blitt inngått hvor artisten sitter igjen med ganske liten fortjeneste og man kan nesten si at en manager eller et plateselskap «eier» artisten.

– Ikke naiv
— Hvordan har du valgt ut artistene du jobber med nå?

– I Mats Forøys tilfelle var vi gode venner fra før. Nora Konstanse henvendte seg til meg, og jeg er superfan av henne og klarte ikke si nei. Kalandra kom til meg før jul og spurte om jeg hadde lyst å hjelpe dem. LIPA er et veldig lite miljø, så når folk gjør ting her hører folk om det. Det høres ut som en klisje, men jeg må elske musikken jeg skal jobbe med, ellers klarer jeg ikke å gjøre en god jobb. Og jeg gir ofte artistene en prøveperiode hvor de ikke betaler meg, for å se om samarbeidet funker.

— Gratisarbeid høres ikke så lønnsomt ut?

– Akkurat nå tenker jeg at jeg har mulighet til det, jeg holder på å bygge meg opp. Jeg har også fått betalte oppdrag, noe som betyr at jeg kan investere tid i band som jeg senere kan ta meg betalt av. Som med Kalandra, de trenger pengene selv akkurat nå, de er ikke på det nivået enda hvor de kan leve av musikken, og det er jo min jobb å hjelpe dem til det nivået.

— Det høres veldig koselig ut at du er venn med alle artistene. Kan det være litt naivt? Ser du for deg at du må bli mer kynisk etterhvert?

– Ja. Men ettersom jeg har vært artist så vet jeg hvor skeptiske musikere er til managere og hva slags folk de har i teamet rundt seg. Jeg vil artistenes beste. Men jeg er ikke naiv, understreker Eriksen.


Viktoria Eriksen er en av 90 norske studenter på LIPA. Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen

Bygger norsk nettverk – i England
Viktoria er på langt nær den eneste nordmannen på «Paul McCartney»-skolen. I følge skolens administrasjon er nøyaktig 90 nordmenn fordelt på skolens mange linjer.

– At det er så mange her er en trygghet, og jeg får snakke norsk hver dag. Jeg vil også jobbe i Norge når jeg er ferdig, så det er praktisk å kunne skape et norsk nettverk samtidig som man studerer i utlandet.

Nettverk er et viktig nøkkelord for skolen. Her er det linjer for alt som har med utøvende kunstarter som musikk, dans og teater å gjøre. Og studentene jobber sammen på tvers av linjene.

– På releasekonserten til Kalandra hadde vi designere som dekorerte konsertlokalet, men også teknikere og lysmann fra LIPA. Vi bruker hverandre hele tiden. De eneste jeg ikke har fått jobbe med er danserne, men jeg regner med at det vil komme.

De norske studentene er blant de som betaler mest i skolepenger, 13.800 pund (ca 142.000 kr) i året.

– Nordmenn får bra med støtte, og i tillegg får vi dekket levekostnader via stipend. Vi lever godt her, selv om vi betaler mest av elevene på skolen. Jeg har venner fra andre land som må betale skolepengene av egen lomme, de må jobbe ved siden av studiene og får jo ikke tid til å konsentrere seg om det vi er her for å gjøre. Når jeg sammenligner meg med dem ser jeg hvor heldige vi nordmenn er.

Les også: Managerrollen i endring

Til høsten starter Eriksen på sitt tredje og siste år ved LIPA. Da skal hun blant annet ut i praksis igjen, og ønsker seg denne gangen til Norge.

– Jeg skal på by:Larm i slutten av måneden for å gå på intervju til utplassering. Men jeg skal også få med meg Ekko Ekko, boybandet jeg booker for. By:Larm er en gylden mulighet for å sjekke ut musikkscenen i Norge, og det er jo viktig for meg som manager å holde meg oppdatert på bransjen der.

Publisert:

Del: