Lokalene er for dårlige i norsk musikkliv. Norsk musikkråd søker nå politikernes oppmerksomhet for å få samme vilkår som idretten. – Det er oppstått en urimelighet som ikke er tilsiktet, sier Magnar Bergo.

© Buskerud SV

«Dårlig luftkvalitet, vanskelige lysforhold og dårlig akustikk. Slike forhold møter mange av de over 500 000 kulturentusiastene som ukentlig går for å spille, synge i kor, danse eller drive teater på skoler, gymsaler og kulturhus landet over.»

Dette skrev Norsk musikkråd i en pressemelding da deres kampanje, Rom for spilleglede, startet forrige uke. Målet med underskriftskampanjen er å vekke politikernes oppmerksomhet for kulturlivets behov for gode lokaler.

Musikkrådets daglige leder, Magnar Bergo, forklarer hvordan de har kartlagt forholdene.

— Dette er noe vi har holdt på med gjennom mange år. Musikkrådene i seks fylker har akustisk måleutstyr og måler etter de ulike behovene som finnes. En av utfordringene i det lokale kulturlivet er jo at det samme rommet kan brukes til helt ulike ensembler — som rockeband og kammerorkester — men disse har helt ulike behov. Det som fungerer fint for en type musikk kan være uegnet og i noen tilfeller helseskadelig for utøvere av en annen sjanger. Det blir som for idretten, en volleyballbane passer ikke til alle idretter. I noen tilfeller kan det handle om bare å fordele lokalene annerledes, å bytte plass på aktørene, men så er det en del tilfeller hvor man må gjøre mer. Kulturutredningen 2014 foreslår å styrke den kulturelle grunnmuren. Egnede øverom og lokaler er en del av dette.

— Dere har verktøy for å måle romakustikken, og mener at noe kan løses nokså rimelig. Hvorfor har dere ikke fått større gjennomslag for behovet lenge siden?

— Kanskje fordi vi har snakket mest i tekniske termer. Kampanjen er til for å gjøre problemstillingen forståelig for folk og politikere. Det er ikke politikerne, men vi, som ikke har gjort jobben. Når det er sagt, vil vi ha samme finansieringsmodell for øverom som idretten har for sine arenaer.

Systematisk tap
Idretten har utarbeidet standardkrav til rommene de bruker. Det handler om lys, luft, lagringskapasitet osv, og om tilpassninger til ulike idrettsgrener. I tillegg har de en finansieringsmodell: Når en kommune skal bygge lokale idrettsanlegg, utløses statlige midler på ca 1/4 av utgiftene.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter

Det er en slik ordning kultur- og musikklivet nå ønsker seg, sier Bergo.

— Vi vil ikke vil ta penger fra idretten. Men slik det er nå, taper vi systematisk. Politikere som skal lage et bygg får ca en fjerdedel i offentlig stimulering om de bygger for idretten, men ingenting om de bygger for kultur. Da sier det seg selv hva de velger. Ordningen fungerer altså som en øremerking av kommunale kroner. Det er oppstått en urimelighet som ikke er tilsiktet.

— Hva så med de mange kulturhusene — er ikke de i seg selv en forbedring?

— Jeg skulle gjerne svart blankt ja på det, men mange av signalbyggene har litt andre siktemål. Noen steder har de vært gunstige for det lokale kulturlivet, med øvingsrom dedikert til ulike stilarter og løsninger som gjør at de ikke er for dyre i bruk. Men ikke alle steder er det ikke slik, så her er det også en vei å gå.

— På mindre steder er det gjerne gymsalen eller kirken som er øvingsrommet. Da blir flerbruk nødvendig. Men hvor mange aktører kan man egentlig tilpasse det samme rommet for?

— Alt dette er en serie med kompromisser. I større byer vil du lettere kunne finne rom dedikert til en bestemt musikktype enn på et mindre sted. Vi er opptatt av å få bistå med å finne ut hva som er det reelle behovet på stedet, og gå i dialog med hvilke kompromisser som må inngås. Skal vi opprettholde et levende kulturliv sier det seg selv at de som skal delta i det må gjøre det på arenaer hvor de orker å være. En rehabilitering av en gymsal er kanskje ikke så sexy, men for det lokale kulturlivet kan det være avgjørende, avslutter Bergo.

Oppropet finner du her.

Publisert:

Del: