I Sentral-Asia er menneskestemmen alltid blitt dyrket – i dag er de ledende sangerne fra denne gamle, ærverdige tradisjonen svært populære og har nærmest heltestatus. Mystiske, sufi- inspirerte sanger – dramatisk, episk resitasjon, og ekstatisk, lyrisk poesi – representerer elementer i Sentral-Asias rike musikkpalett. Du kan lese mer om alt dette i denne artikkelen, som Ballade bringer i anledning av Ultimas store avslutningskonsert i Oslo Konserthus.

Via Kabul: Tengir Too (Utsnitt, foto: Leif Gjerstad)

Musikere og musikk har bestandig hatt en sentral posisjon i kulturene i Sentral-Asia og Midtøsten. Musikk har ikke kun vært underholdning, men har også tradisjonelt vært et middel for styrking av sosiale og moralske verdier. Musikerne var forbilder for eksemplarisk lederskap og livsførsel, og deres oppgave var enten å bringe lytterne nærmere gud, formidle det kollektive kulturelle minnet gjennom episke fortellinger, eller styrke fellesskapets bånd gjennom fest og feiring. Musikerne har med andre ord spilt en vesentlig rolle i Sentral-Asias sosiale liv.

Som en anerkjennelse av dette grunnla Hans Høyhet Aga Khan organisasjonen Aga Khan Music Initiative in Central Asia (AKMICA). Organisasjonen har som mål å bidra til bevaringen av Sentral-Asias musikkarv ved å sørge for at den blir formidlet til nye generasjoner utøvere og publikum. Stiftelsen støtter også et verdensomspennende turnéprogram som formidler sentralasiatisk musikk gjennom en rekke forskjellige prosjekter, blant annet Via Kabul – Store stemmer fra Sentral-Asia, som Ultima er vertskap for, og som er festivalens avslutningskonsert.

Musikk i Sentral-Asia spenner over to store akser i europeisk-asiatisk sivilisasjon – den nomadiske og den fastboende – som har eksistert i flere årtusener i en intrikat kulturell og kommersiell symbiose. Hver akse representerer en fundamentalt forskjellig kulturform og knyttes til særpregede instrumenter, fremføringspraksiser og repertoar. Musikerne som presenteres i Via Kabul er regionens ledende utøvere innen sine respektive sjangre og stilarter.

Hver og en av disse musikerne formidler sin unike kunst og vil berike vår forståelse av en – for Vesten – altfor lite kjent kulturkrets. Ikke minst vil musikerne utvide vår forståelse av selve stemmen – kanskje menneskehetens mest anvendelige og virtuose musikkinstrument.

Kirgisistan

Tengir Too
Nurlanbek Nyshanov, kunstnerisk leder av Tengir Too, grunnla gruppen med et ønske om å fornye den kirgisiske tradisjonsmusikken og gjøre den tilgjengelig for et globalt publikum. I samarbeid med fremragende vokalister og instrumentalister tilpasset Nyshanov den virtuose utøverstilen i narrative instrumentalstykker – kalt küü – til sitt lille ensemble. Ved å gjøre dette fornyet Nyshanov også nesten glemte utøvertradisjoner på kirgisiske blåse instrumenter som for eksempel okarina (chopa choor) og fløyte (choor) og tverrfløyte (sybyzyg). Kirgisisk musikk er rotfestet i nomadenes følsomhet – de som bebor det respektinngytende landskapet av fjell, innsjøer og uberørte stepper. Under Sovjettiden gikk mye av denne musikken tapt eller ble tilpasset europeiske idealer. Nyshanov har bidratt til å gjenopprette musikkens integritet og autentisitet. Tengir Too henter sitt navn fra fjellkjeden som rager over de høye platåene og fjellpassene som binder Kirgisistan og Kina sammen. Området er bedre kjent under sitt kinesiske navn Tien-Shan eller Himmelfjellene. Tengir Too blander resultatene av Nyshanovs oppfinnsomme nytradisjonalisme med den dramatiske kraften i Kirgisistans mest kjente, ekspressive kulturtradisjon, resitering av det tusen år gamle helteeposet Manas. I samarbeid med skalden – manaschi – Rysbek Jumabaev koblet Nyshanov fremførelsen av Manas sammen med et sparsomt, stemningsfullt akkompagnement. Vinteren 2004 presenterte Nyshanov og Jumabaev sin versjon av Manas sammen med cellisten Yo-Yo Ma og Silk Road Ensemble i Massachusetts.

Usbekistan og Tadsjikistan

Shashmaqamakademiet
Shashmaqam er den mest kjente i en hel rekke klassiske vokal- og instrumentalrepertoarer som blomstret i de store byene i Sentral-Asia; Samarkand, Bukhara, Tasjkent, Khiva og Qoqand. Shashmaqam-tradisjonens røtter sitter dypest i Samarkand og Bukhara, som gjennom historien har vært multikulturelle byer hvor utøvere og publikum gjerne bestod av tadsjikere, usbekere, og sentralasiatiske jøder. Med sine sufi-inspirerte tekster, lyriske melodier og stramme instrumentalakkompagnementer står shashmaqam-musikken frem som raffinert kunst med dyptloddende skjønnhet som bærer i seg hele spekteret av det tradisjonelle samfunnsliv, fra bønn til dans. Under Sovjettiden ble shashmaqam omgjort til en kantatelignende musikkform fremført av kor og små ensembler med tradisjonelle instrumenter. For tiden undergår shashmaqam en vital fornyelse som baserer seg på gjenoppdagelsen av eldre, og mer autentiske spillestiler. I Tadsjikistan ledes denne fornyelsen av Abduvali Abdurashidov som med støtte fra AKMICA startet Shashmaqamakademiet. Ved å redusere ensemblet til kun å bestå av de mest nødvendige elementene – noen sangere, en tromme, to eller tre lutter (inkludert den sjeldne sato, en tanbur som spilles med bue) – oppnår Aburashidov en usedvanlig klarhet og fleksibilitet i den musikalske tekstur og form. Hans arbeid puster nytt liv i en av de store musikktradisjonene i den islamske verden, og bekrefter hvor sentralt Shashmaqam står på et hvilket som helst kart over tradisjonsmusikken i Eurasia.

Skaldedivaene

Kvinnelige underholdere har alltid spilt en viktig rolle i sentralasiatiske kvinners liv, og gjør det fremdeles. Nåtildags underholder ikke de kvinnelige skaldene kun kvinner eller utøver det tradisjonelt kvinnelige repertoaret, men har beveget seg inn i musikkstiler og sjangre som tidligere var forbeholdt mannlige utøvere og et mannlige publikum. Utøverne samlet under tittelen Skaldedivaene er ikke en bestemt gruppe, men et fleksibelt samarbeid hvor medlemmene representerer forskjellige tradisjoner sentrert rundt solostemmen.

Kenjegul Kubatova, som også er medlem av det kirgisiske ensemblet Tengir Too, er spesialist i de lyriske bel canto-sangene med deres brede register av farver og sinnstilstander. Ziada Sheripova og Injegul Saburova var i likhet med henne de to første kvinnene som utøvet det mannlige barderepertoaret i Karakalpakstan, en autonom region i Usbekistan som grenser til Aralsjøen. Sheripova er kjent for sin nasale, fine og utbroderende vokalstil. Fremført sammen med Ingjuls filigransaktige akkompagnement på ghijak, en liten fele som holdes rett opp og ned, illustrerer dette enda en bemerkelsesverdig utvikling i det brede spekteret av stilarter og tradisjoner sentralasiatisk musikk består av.

Den uiguriske diaspora

Sanam Uigur Ensemble

I enhver uigurisk by eller bygd av en viss størrelse kan man høre fremførelser av en liten suite med sanger og dansemelodier – sanam – som spilles i akselererende tempo, og herfra har ensemblet hentet sitt navn. Den gledesfylte suiten er sentral i festligheter og feiring i uigurkulturen. Uigurene er en stor østtyrkisk folkegruppe, hvis tradisjonelle område ligger i de gamle oasebyene i Nordvest- Kina i Xinjiang Uighur, en autonom region. De fleste bor fremdeles i Xinjiang og med en befolkning på over 8 millioner mennesker er dette provinsens største folkegruppe. Uigurene lever også i Ilia-dalen i Kasakhstan lengre vest og i diasporaer i nærliggende sentralasiatiske republikker. De har holdt liv i musikk- og dansetradisjonene, på tross av kulturpolitikkens diktater. Medlemmene av Sanam Uigur Ensemble bor i og rundt den usbekiske hovedstaden Tasjkent, og har samlet seg under ledelse av den karismatiske Tughluk Rouzi. Han er sanger og tanbur- spiller og emigrerte fra Kina i 1983.

Ensemblets repertoar spenner over en rekke stiler og sjangre fra de populære folkesangene til muqam-suiter. Uigurenes muqam er et rikholdig repertoar som veksler mellom vokale og instrumentale stykker fremført med mange forskjellige tempi og rytmer. Uigurenes musikk er svært original. Med røtter i landets fortid som en kultur- og handelsmakt, synes denne musikken å bære i seg alle former for østlig musikk – fra de andalusiske arabernes nouba til harmoniene i kinesisk musikk – i tillegg har dansen en spesielt viktig plass i den uiguriske kulturen. Uigurisk musikk, og særlig musikk fra den uiguriske diaspora i Usbekistan, fremføres svært sjelden i utlandet, men har umiddelbar appell. I sine mange former manifesterer den en tradisjon som i tillegg til å være sofistikert og akademisk, også er engasjerende. Sanam Uigur Ensemble bringer kraft, pasjon og mye glede i sin utøvelse av en av Sentral-Asias store tradisjoner.

Afghanistan
Som i mange land opprevet av konflikter har Afghanistan og landets omstridte politikk avfødt nye diasporaer både nært og fjernt. Musikken er ofte livskraften i slike eksilsamfunn, medlemmene bindes sammen til et felles hjemland gjennom sang, diktning og tradisjoner. Ghulam Bahauddinn og Rahim Takhari er fra nord i Afghanistan og har vært aktive i gjenopptakelsen av regionens musikkliv. Deres tradisjonelle instrumental- og vokalrepertoar, vanligvis fremført i brylluper og på tehus, illustrerer de sterke forbindelsene mellom Nord- Afghanistan og den fjellrike Tadsjik- regionen Gorno-Badakhshan som ligger på den andre siden av elven Panj.

Badakhshan
Sanger og musikk I den sørøstlige delen av Tadsjikistan, hvor de majestetiske Pamir-fjellene rager nesten like høyt som Himalaya, har lokale mystiske og religiøse musikk- og dansetradisjoner blomstret blant fjellfolket pamiri hvorav flere er ismaelitter. Ismaelittene, under sin åndelige leder eller imam Hans Høyhet Aga Khan, har dyrket bestemte kulturelle og religiøse handlinger som sammen med Badakhshans ulendte og uveisomme geografi har bidratt til å bevare mange aspekter ved regionens tradisjonelle kultur. Aqnazar, Sahiba og Shadikhan bor i og rundt Khorog, regionens hovedstad og Badakhshans største by med 30 000 innbyggere, der de tjener til livets opphold som profesjonelle musikere. Repertoaret omfatter blant annet maddah – hellige sanger som kan formidle den åndelige kraften baraka, klagesanger med sparsommelig instrumentalakkompagnement kalt falak, og de tradisjonelle populærsangene khalqi. For Badakhshan-folket er musikk og dans bundet sammen, og Sahiba, som er en fremragende danser i tillegg til å være en av Badakhshans fineste kvinnelige sangere, illustrerer den rike symbolikken i pamirsk dans. Aqnazar er spesielt kjent for sine fremføringer av tekster av Rumi, den store sufidikteren fra 1200-tallet hvis poesi ga inspirasjon til de hvirvlende mevlevi – dervisjene.

Publisert:

Del: