Han er sjaman og turnerer verden over med sin framføring av kirgisisk “manas”. Men han har også avlyst konserter på kort varsel, fordi han fornemmet dårlige vibrasjoner i lokalet. Søndag er Rysbek Jumabaev klar for Ultima-festivalen og Oslo Konserthus. Leif Gjerstad har vært i Kirgistan, og gir Ballades lesere dette intervjuet med landets kanskje fremste”manasch” – en intens tolker av Kirgisistans store episke verk Manas.

Rysbek Jumabaev (Foto: Leif Gjerstad)

Av Leif Gjerstad, Kirgisistan

Han er sjaman og turnerer verden over med sin framføring av kirgisisk ”manas”. Men han har også avlyst konserter på kort varsel, fordi han fornemmet dårlige vibrasjoner i lokalet. Søndag er Rysbek Jumabaev klar for Ultima-festivalen og Oslo Konserthus.

Ultimas avslutningskonsert blir i år med prosjektet ”Via Kabul”, hvor nærmere 30 sentralasiatiske musikere, sangere og dansere inntar scenen, mens den franske multivisuelle scenografen Michel Jaffrennou gir den tradisjonelle musikken en moderne innpakning.

Blant de mange sentralasiatiske artistene søndag, er også det kirgisiske ensemblet Tengir Too som framfører ”tradisjonell fjellmusikk fra Kirgisistan”. Og et av ensemblets medlemmer på denne turen er altså Rysbek Jumabaev, Kirgisistans kanskje fremste ”manaschi”. Som på godt norsk betyr at han med sjelfull innlevelse resiterer Kirgisistans store episke verk Manas.

— Min framføring henter sin kraft fra Manas åndelige dimensjon. Selv når jeg er alene kan jeg føle denne kraften, og som manaschi og sjaman er jeg derfor et redskap for Manas, forteller Rysbek Jumabaev når Ballade treffer ham på hjemmebane, høyt oppe på steppene i det lille fjellandet Kirgisistan, nord for Afghanistan med grense mot Kina i øst.

Etnisk hiphop

Der føler han opplagt at ånden er tilstede, for hans resitering byr på en dynamikk og innlevelse som får en av våre reisekamerater til å omtale seansen som ”etnisk sentralasiatisk hiphop”.
Uten sammenlikning for øvrig, har amerikanske hiphopere ikke alltid vært de aller mest påliteligste når det gjelder å møte opp til egne konserter. Og så seint som i fjor gjorde også Rysbek det: avlyste en konsert i Boston på kort varsel. Noe han imidlertid bedyrer definitivt ikke er en vane, samtidig som det egentlig ikke var han som tok avgjørelsen. Det var åndene.

— Konserten skulle holdes i et gammelt kinesisk hus, som var blitt revet i Kina og deretter transportert til Boston og gjenoppbygget stein for stein. Men det ble også brukt som museum, med en stor samling våpen på veggene. Dette skapte en åndelig ubalanse og uro som var så destruktiv at det var umulig å resitere Manas der, forklarer Rysbek Jumabaev som løste problemet ved å flytte hele konserten utendørs.

Ignorert og forbudt

Som en Sovjet-republikk i 70 år, opplevde Kirgisistan at store deler av landets musikktradisjon i beste fall ble ignorert og i verste fall forbudt. Nå er Kirgisistan blitt selvstendig, med rundt fem millioner innbyggere bosatt på et areal tilsvarende omtrent halve Norge – og hvor halvparten av landet ligger på over 3000 meters høyde.

Siden den gamle silkeveien gikk rett gjennom landet, har Kirgisistan gjennom alle tider vært utsatt for ulike kulturelle impulser og fremmede hærer. Myter, hendelser og annet har deretter sneket seg inn i Manas, som er gått i muntlig arv fra generasjon til generasjon. Og som i dag har gitt Manas en symbolsk kraft med nasjonal identitet.

–For Kirgisistan er Manas av stor politisk betydning, og jeg innser derfor også at det jeg gjør er viktig politisk. Men det er bare slik det er ment å være. Det er åndenes vilje, fastslår Rysbek Jumabaev.

Tengir Too

Til Oslo kommer Rysbek sammen med ensemblet Tengir Too. Kvintetten (ikke medregnet Rysbek) ble startet og ledes av Nurlanbek Nyshanov, som etter Sovjets fall ble forskrekket da han innså hvor mye av gamle tradisjoner som allerede hadde gått i glemmeboka. Og hvordan kirgisisk ungdom var som ungdommer flest i andre land: Globalister, med langt større sans for vestlig pop enn for egen musikk.

–Mesteparten av vår musikkarv eksisterer bare i muntlig form, og hvis 2-3 generasjoner faller bort er det stor fare også for at hele arven forvitrer. Vi ser det derfor som en viktig oppgave å holde tradisjonell kirgisisk musikk levende, slik at vi kan gi den videre til kommende generasjoner, forklarer Nurlanbek Nyshanov om hvordan Tengir Too oppsto.

Prøv turistsjappa!

Og det er faktisk gått så langt at det ikke lenger er plass for kirgisisk musikk i platebutikker med ung profil. For da vi oppsøkte hovedstaden Bishkeks største varemagasin TsUM fant vi en rekke platebutikker med et bugnende utvalg av ferske DVD-filmer fra Hollywood og CDer med internasjonale toppnavn for 20-30 kroner. Men da vi spurte etter kirgisiske plater, fikk vi bare et hoderistende nei. Ønsket vi kirgisisk musikk, måtte vi oppsøke turistbutikkene!

–Det er et stort problem, bekrefter Ted Levin. Den amerikanske musikksosiologen og produsenten har over 30 års fartstid i Sovjet og Sentral-Asia, og er nå involvert i ”Silkeveien via Kabul”-prosjektet, som sender Tengir Too og andre sentralasiatiske musikere på Silkeveien til Vesten og Oslo.

–Vi tror at det som skal til for å vekke ungdommens interesse for landets egen musikk kan være utenlandsk suksess. De trenger noen fra utsiden til å vise og fortelle dem om kvalitetene i deres egen musikk. Det er dette vi håper denne og tilsvarende turneer kan bidra til, sier Levin.

Dette intervjuet er skrevet spesielt for Ballade, og er kommet til etter et initiativ fra Ultima, som i september sendte to norske journalister ut på en musikalsk reise gjennom Sentral-Asia.

Publisert:

Del: