Ikke alle musikkjournalister er enige i Thomas Strzeleckis holdning til salg og bytting av promoplater. Dagsavisen auksjonerer bort platene til egne ansatte, og lar pengene gå til et godt formål. Nye Takter-journalist Øyvind Holen sier at han stiller seg bak plateselskapenes utspill, mens Aftenpostens Robert Hoftun Gjestad etterlyser alternative løsninger på problemet, som i hans øyne ikke er så stort. Thomas Talseth i Spirit mener at et rikt tilfang på plater er viktig for å gjøre en god jobb.

Thomas Talseth (Foto: Spirit.no)

— Dagsavisen har ikke noen offisiell politikk på dette området, forteller den mangeårige musikkskribenten Geir Rakvaag. – Men vi i musikkredaksjonen har jo diskutert disse tingene litt oss imellom, og er skjønt enige om at det ikke tar seg ut å renne ned platebutikker med eksemplarer man selv ikke ønsker seg. Når det nærmer seg jul, samler vi sammen alle skivene som er blitt til overs, og selger dem til en symbolsk pris til andre ansatte her på huset. Hele overskudet på dette internslaget blir så gitt til et godt formål. I fjor førte denne praksisen til at vi kunne sende 8 – 9000 kroner til Amnesty. Og det kan jeg godt si helt offisielt: Om noen i plateselskapene her hjemme har innvendinger mot en slik praksis, oppfordrer jeg dem til å stå frem med det under fullt navn.

Øyvind Holen i Dagsavisen, som også har jobbet i bl.a. Aftenposten, FaroJournalen og Osloposten, er krystallklar på det moralske ansvaret her:

— Disse platene er teknisk sett plateselskapenes eiendom, og på utlån til anmelderne. Og man bytter som kjent ikke inn ting man har lånt. Jeg har faktisk alle skivene jeg noensinne har mottatt i en kasse hjemme, så hvis noen vil ha tilbake platene sine, er det bare i si fra, sier Holen.

At muligheten for bytting skal fungere som et frynsegode for dårlig betalte musikkanmeldere, vil han ikke være med på: – Å lønne journalistene er det avisene som skal stå for, ikke plateselskapene. Da jeg begynte i Klassekampen, syntes jeg selvfølgelig at det var storveis å få så mange plater – men frynsegodet er jo at man faktisk får skivene, ikke videresalget. Skulle man ha et sånt frynsegode, skulle det vel strengt tatt føres inn i selvangivelsen også, sier Holen, som også presiserer at han kun ønsker å uttale seg på vegne av seg selv, og ikke Dagsavisen.

Men også Holen innrømmer at tanken om å omsette platene har slått ham:

— Selvfølgelig er det fristende, og jeg har vært på nippet et par ganger, men holdt meg i strikken hver gang.

At platebransjens egne også bytter og handler med promo-plater, beskriver han som å “skyte hverandre i foten med kanon”: – Hvis bransjen faktisk undergraver seg selv på denne måten, er det nesten verre enn når journalistene gjør det.

Aftenpostens Robert Hoftun Gjestad sier at det er muligens finnes en eldre nedskrevet regel i Aftenposten om hvordan man skal behandle promoplater, men slik han ser det blir det i praksis opp til hver enkelt: – For egen del har jeg ikke solgt eller byttet inn plater jeg har mottatt de siste årene i Aftenposten, men jeg har jo vært i en bruktbutikk eller to, så jeg er jo klar over at dette forekommer.

Selv forstår han kollegers frustrasjon over stadig større stabler plater, og etterlyser alternative løsninger:

— Det er liten tvil om at det hoper seg med plater hos anmeldere, som etter hvert vil føle trang for å renske opp. Et loft har ikke ubegrenset plass, liksom. Å brenne CDer synes jeg er en dårlig løsning, men det ville vært interessant å høre fra bransjen hva annet de mener kan gjøres. Loppemarked? Eller sende dem tilbake til selskapene?

Gjestad forstår også plateselskapenes frustrasjon: – Det er for så vidt lett å forstå at noen i bransjen kan bli irritert over dette, men det er verre å forstå at dette kan være et så enormt stort problem som det legges opp til her. Enkelte videresalg av plater med for eksempel deLillos kan da umulig være særlig problematisk for bandets inntekter, for å si det slik. Det er vel ikke så mange promoplater som er ute på markedet?

— Hva våre journalister ønsker å gjøre med plater de har fått til anmeldelse, er helt opp til dem selv, forteller redaktør Thomas Talseth i Spirit, som er et av Norges største gratismagasiner for unge mennesker. – Jeg kan skjønne at det oppleves urettferdig at en artist fra ett selskap “betaler” for en plate med en artist fra et annet selskap, men jeg vil tro at det er svært få tilfeller der dette gir nevneverdig utslag i tapt eller øktinntekt for artistene. Hvis det skjer, er det imidlertid synd for de som rammes.

Talseth mener avslutningsvis at stor tilgang på promoplater vil være til fordel for alle: – Det er verken plateselskaper eller artisters jobb å lønne journalister. Men alle er tjent med at journalister har god tilgang på plater, for jo mer musikk man hører og kjenner til, jo bedre rustet er man til å gjøre en god jobb som musikkjournalist.

Om du selv vil komme med innspill til dette temaet, kan du sende ditt bidrag på e-post til ballade@mic.no

Publisert:

Del: