Vi trenger kunstnere som holder oss fast nok til å utvide oppmerksomheten. Det krever sitt av publikum. Og det krever troskap fra kunstnernes side.

V - på Dansens hus Foto: Tale Hendenes

Det står en aura av respekt rundt kunstnerne bak Dansens Hus’ norske Ultima-premiere. Verket ”V” vakler likevel mellom det tidløst velkomponerte og en estetisk nostalgi som har litt tungt for å puste i 2018.

Utgangspunktet er både fascinerende og imponerende. Duoen av skapende kunstnere har lenge arbeidet med numerologi som verktøy for komposisjon. Det er sjelden å se en så gjennomført vilje til strengt kompositorisk håndverk som det som demonstreres i dette verket. Dessuten markerer ”V” et bemerkelsesverdig langt samarbeid mellom komponist og slagverk-professor Kjell Samkopf og koreograf Lise Nordal – to kunstnere med svulmende merittlister. Om Norge har et Cunningham/Cage-samarbeid å vise til, så er det disse to som tar rollene.

Minimalisme og abstraksjon
På den tida undertegnede ble født, var Nordal sentral i en dansekunstnerisk revolusjon i Norge. Da som nå sto hun for et abstrakt dansespråk som langt på vei har blitt utkonkurrert av et mer dramatisk spor i den videre historien om norsk samtidsdans. Noe av det imponerende med ”V” er at hun fortsetter denne troskapen mot et viktig kunstnerisk prosjekt i en alder der de fleste i samme bransje har gitt seg for lenge siden.

”V” er like mye konsert som danseforestilling, og selv om denne anmelderens faglighet kommer primært fra dans, ser jeg at Samkopf har en posisjon som ligner på Nordals som bortimot legendarisk fagperson, men også i den forstand at han forvalter et musikalsk uttrykk som ikke nødvendigvis har holdt seg ”på moten”. På et tidspunkt i ”V” måtte jeg smile idet jeg gjenkjente det som både med forakt og kjærlighet kalles ”pling-plong”. Det som en gang var nytt, radikalt og provoserende har blitt en tradisjon. Til og med en slags ærverdig tradisjon. Viktigere enn dette er det at Samkopf/Nordal-minimalismen ber om et eget nærvær fra oss som er til stede.

V – på Dansens hus Foto: Tale Hendenes

Samkopf vil kreve lytting fra sitt publikum, og ”V” lever opp til ambisjonen. Musikk og dans ber om salens fulle oppmerksomhet. Om ikke vi kjøper dette prosjektet, vil vi kjede oss. Går vi inn i det, risikerer vi å finne soner av meditativ ro, øyeblikk av fryd over lekker komposisjon og rom som vibrerer av velklang.

Stringent eller rigid?
Når en epoke i samtidskunst blir historie, men likevel lever videre og er nærværende igjen i utført forestilling, er det likevel noe underlig som skjer. Det som i det ene øyeblikket framsto som en vakker tidløs stringens, kunne i det neste oppleves som rigiditet. Særlig når det strenge ikke bare var i hvordan bevegelsene var organisert i rommet, men også i dansernes kropper.

Jeg ble nødt til å sjekke med en danser av min egen generasjon etter forestillingen: – Ble dette en nostalgi-opplevelse for deg? – Jo, det ble det. Danseuttrykket hadde elementer som var som klippet ut av teknikk-klasser i danseformer som oppsto fra 60-70-tallets kulturklima i USA, og som seinere (delvis) har blitt erstatta av helt andre bevegelsesidealer. Jeg er usikker på om det finnes en parallell utvikling i musikken, men i dans kom motreaksjonen etter blant annet Cunningham-språket som Nordal er inspirert av, nettopp i at det mange gikk over til å dyrke det organiske, rå – noe uvørent og fylt med pust og kraft – framfor strenghet og klarhet i bevegelsene.

Menneskemaskinen
Jeg stusset over programtekstens formulering om at Lise Nordal behandler ”…koreografien som rigorøs, leken struktur”. Samtidig gjenspeiler denne formuleringen det som blir min innvending mot verket. Er ikke rigorøs og leken uttrykk for kvaliteter som nesten utelukker hverandre? Er det mulig å bevare lekenheten i en forestilling som nettopp er et spill med krevende lytting, geometri og tallrekker?

V – På Dansens hus Foto: Tale Hendenes

Jeg ser ”V” som et ærlig forsøk, men hvor strengheten får et kraftig overtak. Scenene der menneskekroppene nesten blir til maskiner skygger over øyeblikk som virkelig hadde pust og liv – som da Sossen Kroghs stemme lød over anlegget og ga et tiltrengt blaff av ironi til dansernes iherdige arbeid med å forvalte komplekse strukturer.

Hør også: Nye lyder om igjen

Det kan være verdt å ta et sideblikk til en av de mest bejublede koreografene som har skapt arbeider etter minimalistiske idealer som de Samkopf/Nordal legger for dagen: Anna Teresa de Keersmaeker. Hun er også kjent for sin bruk av musikk fra Samkopfs inspirasjonskilde, Steve Reich, til sine verk. I den smått legendariske ”Fase” bygges komposisjonen opp uhyre strengt i både lyd og musikk. Samtidig finnes det en sensualitet i dette uttrykket som gjør at dette ”svinger” på en helt spesiell måte. Noe av det har med så tilforlatelige ting som klær og sko å gjøre.

Keersmaeker tar sine dansere noen hakk nærmere det gjenkjennelig menneskelige enn det Nordal gjør. ”Fase” står for meg som et sjeldent eksempel på noe som får til å være både rigorøst og lekent. Kanskje er det en smakssak, men når jeg ser ”menneske-og-maskin” i en danserkropp liker jeg å gå ut av salen med en opplevelse av at det menneskelige hadde overtaket, tross alt.

Nærværskunst
Når det er sagt, betyr det ikke at danserne var ”kalde”. Særlig Pernille Bønkans modne, sterke skikkelse i åpningsscenen satte en tone av nærvær i salen fra første stund. Koreografien ble likevel i noen strekk så stram at jeg tok meg i å se på musikerne framfor danserne når jeg trengte en annen dynamikk for å henge med.

Les også: Lasso rundt historier om identitet

Ettersom ”V” er konsert og ikke bare danseforestilling, er det også meningen. Å se så drevne og intenst lyttende vibrafonister utøve sin kunst er en vesentlig del av opplevelsen.

Samkopf er klar på at musikken til dette danseverket ikke bestreber seg på å lage et forløp, men heller tilstand(er). Begge de skapende kunstnerne har latt seg inspirere av elementene – vann, ild, jord, luft og ”det åndelige elementet” – i følge programmet. Denne inspirasjonen fra ånd og natur var ikke alltid så lett å se, men jeg opplever likevel at forestillingen på sitt beste tok meg til rom av sanselig nærvær. Særlig klangbildene som oppsto når musikerne brukte bue på vibrafonene, eller lyden og bevegelsene i ”havhjulene” som sto på scenen, hadde kraft til å løfte publikum ut av det mekaniske. Denne type arbeid krever mot og utholdenhet. Tidløst eller tradisjonstungt? Kanskje ikke så viktig. I mangfoldet og historiebevissthetens navn forsvarer verk som dette sin plass uansett.

Publisert:

Del: