Den siste uken har en rekke representanter for norsk musikkliv tatt til orde for en reiserefusjonsordning for musikere. – Jeg ville også være for en reiserefusjon, om man kunne hatt det slik at alle litt større band fikk ha med seg en oppvarmingsgruppe. Det er avgjørende for en artist å lære seg å være foran et publikum, forteller Reidar Brendeland til Ballade.

Vestlandsfanden

Vestlandsfandens musikalske leder og vokalist har de siste fem til åtte årene engasjert seg sterkt i å påvirke musikerorganisasjonene og de politiske beslutningstagerne i oppbygningen av musikklivet. Med basis i egen erfaring som en av landets mest aktive artister i en årrekke, vil han få respekt for musikkeryrket som profesjon.

Han er skeptisk til Bergen Rockaktørers forslag om en reiserefusjonsordning for musikere. En tilbakeholdenhet som begrunnes med hva han kaller et vanstyre i norsk musikkliv. Han er slett ikke sikker på hvorvidt disse midlene vil fremme utviklingen av norsk musikk eller gjøre det vanskeligere å klare seg for den profesjonelle delen av norsk musikkliv.

— Det å lære seg å bli flink å spille et instrument er bare et verktøy som man like gjerne kan lære seg i kjelleren. Det å få muligheten til å spille foran et publikum er færre forunt. For å kunne leve som artist må man lære seg å jobbe under harde og tøffe vilkår.

Brendeland mener at det er positivt med konkurranse artistene i mellom, og at man må skape et marked for seg og sin musikk. I dag er store deler av musikklivet sponset med støttepenger i følge ham.

— Det forholder seg ganske enkelt slik at ikke alle kan være stjerner. En viss avskalling må til og trenges om man vil klare seg som artist. Alt handler om å ha en sterk nok personlig og bandpsyke til å kunne fungere foran et publikum. Dette er egenskaper som bare kan læres og erfares. Om en reiserefusjon kunne bety at et etablert band fikk mulighet til å ta med seg et supportband, ville jeg tatt med meg et band allerede på fredag.

Han mener at reiseavtaler med flyselskapene av den typen som idretten har fått i stand ville dette være et viktig bidrag til de profesjonelle musikerne her i landet.

– Hvis vi kunne fått i stand en form for reiserefusjon eller støtteordning som gikk på fly-ordninger og hotellavtaler som gjorde det billig å reise og å bo ville jeg vært veldig for dette. Det forundrer meg at aktørene i musikkorganisasjonene ikke har tenkt på dette med billig overnatting og transport- og reisemuligheter. Jeg ser for meg at dette kunne bli teekt av når man reiste mye og ikke bli tildelt. da ville man sikret at det kom de til gode som var mye ute og spilte.

Etter 23 år med Vestlandsfanden og en artistkarreire som strekker seg fra 1964 og frem til i dag har Reidar Brendaland, leder for Vestlandsfanden de siste årene begynt å engasjere seg kraftig i rammevilkårene som tilbys norske musikere.

— Det er i den praktiske administarsjonen av en slik ordning de fleste problemene kommer opp. Her finner man alle tenkelig og utenkelige problem. Erfaringen jeg har med slike ordninger er at midlene gjerne kommer til de som ikke genererer penger. Om det er slik at band skal reiserefusjon kommer automatisk spørsmålet om hvem skal kunne få det hva er kriteriene. Særlig er dette aktuelt når man samtidig vet at 90- 95 prosent av de som er ute og spiller ellers er i fullt arbeid. Ordningen må også være rettferdig overfor de som har det som profesjon.

Norge er et land hvor markedskreftene og kapitalismen ikke har vært enerådende på musikkmarkedet.

— Det som man må skjønne er at underhioldningsbransjen er lik i hele verden. Det er markedskrefter som rår enten vi vil gjøre det til noe annet eller ikke. dette er noe vi får ordne med lokalt. Dersom det kommer folk på konsertene dine får du penger. Alle er tjente med artister som sørger for at det kommer folk. Vi er selv skyld i om vi lager artister som ikke tiltrekker seg publikum eller selger skiver. Om man nå også i tillegg må ha en reiserefusjon som skal kompensere for at folk ikke vil se artistene har vi et problem.

Brendeland er redd en reiserefusjonsordning kan bli en sovepute for artister som glemmer sin hovedoppgave å formidle noe til tilhørerne.

– Jeg er redd en slik ordning skal skape enda større skjevhet enn den vi har i norsk musikkliv i dag og resultatet kan bli negativt platesalg. Som artist må en ha kontakt med et marked. Det er synd om dette betyr at enda flere kan seile rundt på et rekesmørbrød og attpåtil få betalt for å gjøre noe ingen er interessert i å høre på. Uttellingen hos en artist må komme slik den kommer hos Kaizers Orchestra. Man får holde på med sine ting som man tror på til man har et break, og da bør alle få muligheter til å høre det..

– Det bandet er det beste eksempelet på folk som er villige til å jobbe rett måte. I dag har vi en rekke band som fungerer som kulturelle spydspissser. Disse artistene er ikke annet enn skalkeskjul for institiusjoner og kulturelle alibi.

— Det får nesten bare være slik. Man må jobbe med tingene ut over så lang tid at det skapes marked for det du holder på med. de fleste land er musikkbransjen styrt mot markedet. Hvis du ikke klarer å engasjere publikum får du dra hjem igjen og øve og å skrive nye låter.

Brendeland avslutter med en brannfakkel mot det som han oppfatter som rammevilkårene for norsk musikkliv.

— Idag har det blitt slik at en rekke artister har spesialisert seg på å søke tilskudd og bruker masse tid på dette og å gå på møter, mens det kan være så som så med det som skjer i felten. For band som oss går 98 prosent av tiden med til å være ute å spille. Da blir det selvsagt ikke mye tid igjen til å søke støtte. Det er disse rammevilkårene jeg gjerne ville fått forandret, avslutter Vestlandsfanden selv.

Publisert:

Del: