Publisert:

Del:

FOREDRAG: – Hvor finnes musikkarven, hva gjøres og hvor ligger utfordringene? Spørsmålet ble stilt i et innlegg av Øyvind Norheim ved Norsk musikksamling under forrige ukes MIC-seminar. – Det kan ikke uten videre være en offentlig oppgave å sørge for at det finnes tilfredsstillende notemateriale til ethvert musikkverk som produseres eller som har vært produsert av norske komponister, mener Norheim.

Noter

Av Øyvind Norheim

Norsk musikksamling

Hvor finnes musikkarven, hva gjøres og hvor ligger utfordringene? Allerede i disse overskriftene eller titlene ligger det en rekke problemer som hver hvor seg er egnet til å skape debatt og til å generere flere nye seminar:

Musikkarven: Hvordan skal uttrykkes forstås?
Musikkarven: Alle slags etterlatenskaper etter fortidens musikalske aktiviteter
Musikkarven: Seriøs kunstmusikk produsert av norske komponister
Musikkarven: Verdifull seriøs kunstmusikk produsert av norske komponister

Men la oss i forbindelse med denne korte introduksjonen anta at det eksisterer en viss konsensus her i denne forsamlingen når det gjelder innholdet i disse begrepene.

Den norske musikkarven finnes i dag i et stort antall offentlige og private arkiver. Og slik må det – og skal det – være. De offentlige arkivene – og la oss også her ta med de ”halvoffentlige” arkivene – er alle opprettet for å ivareta spesielle oppgaver og behov, men grensene mellom flere av dem hva angår oppgaver og innhold er ikke alltid – og kan ikke alltid være – like klar.

Eksempler på arkiver:

MIC
Nasjonalbiblioteket
Andre bibliotek og offentlige arkiver
Griegsamlingen i Bergen off. bibliotek
Orkesterarkivene
NRK
Symfoniorkestrene i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger m.fl.
Den norske Opera
NASOLs orkesterbibliotek
Musikkforlagene
Privatarkiver (komponistene og deres arvinger)

Når vi er samlet her for bl.a. å drøfte det som mange av oss i en årrekke har opplevd som et tilbakevendende og stort problem i forvaltningen av den norske musikkarven, nemlig hvem har ansvaret for at denne arven er tilgjengelig og blir overlevert kommende slekter i en tilstand som gjør at den kan formidles uten at man ved hver eneste framføring må gjennomgå notematerialet for å sikre at det er i en rimelig spillbar stand, vil jeg benytte anledningen til å understreke:

Det kan ikke uten videre være en offentlig oppgave å sørge for at det finnes tilfredsstillende notemateriale til ethvert musikkverk som produseres eller som har vært produsert av norske komponister.

Og det er i alle fall ikke en oppgave som hører inn under den type offentlige arkiv som jeg selv representerer. Nasjonalbibliotekets oppgave er å ta i mot, registrere og oppbevare på en forsvarlig måte det materialet som vi er lovpålagt å ta i mot, nemlig det som skal leveres biblioteket i henhold til den såkalte Pliktavleveringsloven, og det materiale som faller utenfor Pliktavleveringsloven, og som vi mener det er av en viss nasjonal betydning å oppbevare for ettertiden.

Vår oppgave er å oppbevare materialet slik det er når vi får det i hus. Om det er lesbart, om evt. partitur og stemmer passe i hop, er ikke vårt anliggende. På samme vis som det å gå inn og lese korrektur på og rette i en utgitt roman av Jan Kjærstad, for ikke å tale om et manuskript av Ibsen, vil det være uhørt og en fullstendig misforståelse av vår oppgave å forta inngrep av materiale som er overlatt oss til oppbevaring.

Tilfredsstillende notemateriale

Og hva er egentlig et tilfredsstillende notemateriale?

— spillbart
— materialet må være av en fysisk akseptabel kvalitet m.h.t. bl.a. lesbarhet
— innholdet, dvs. noteteksten må være så feilfri som muli- partitur må være i overensstemmelse med evt. stemmemateriale

Hvem har ansvaret for at notematerialet er i en slik forfatning?

For beskyttede verker er det forlaget som har ansvaret (evt. samarbeid med komponisten) – hvis det foreligger en forlagskontrakt. Ellers ligger jo ansvaret på komponisten selv (evt. i samarbeid med MIC)

Når det gjelder frie verker er det ingen som har ansvaret.

I de tilfellene hvor verkene er ”falt i det fri”, som det heter, og hvor det ikke vil være forretningsmessig forsvarlig å tilrettelegge en tilfredsstillende utgave – noe som nok må sies å gjelde de fleste verker av norske komponister som ikke lenger er beskyttet av opphavsrettslovgivningens bestemmelser hva angår det økonomiske – vil det imidlertid være en forutsetning at utgivelse eller produksjon av et tilfredsstillende framføringsmateriale støttes eller helt finansieres av enten det offentlige eller av andre.

Hva gjøres i dag når det gjelder de frie verkene?

Ingenting. Dvs. ingenting skjer planmessig med offentlig eller annen støtte. Den aktiviteten som er merkbar, skjer ad hoc i forbindelse med f.eks. konkrete plateprosjekter eller framføringer og utføres av idealister og entusiaster som ofte mer eller mindre ufrivillig har havnet i en situasjon hvor de ofte er nødt til å påta seg å tilrettelegge et tilfredsstillende notemateriale for å kunne gjennomføre det aktuelle prosjektet på en forsvarlig måte. Derfor blir også enkelte slike prosjekter skrinlagt allerede på på planleggingsstadiet.

Klassikerserien

Det eneste systematiske forsøket på å holde liv i vår musikalske arv, ble gjort gjennom utgivelse av den såkalte Klassikerserien som startet opp i regi av Kulturrådet i 1972. Serien var i hovedsak tenkt som en serie plateutgivelser med nyinnspillinger av den seriøse, eldre musikken man mente burde formidles til det norske folk.

Kjell Bækkelund, den gang medlem av Norsk kulturråds musikkutvalg, tok initiativet (1970), komponisten Øistein Sommerfeldt ble engasjert av Kulturrådet for å lage en utredning om hva som burde med (1970), og mange andre, bl.a. Arne Dørumsgaard, bidro også med innspill.

”Utvalget har knesatt som prinsipp at vi skal følge opp plateinnspillingene med utgivelse av de tilsvarende noter så langt det er økonomisk og praktisk mulig.” (1975)

La meg her skyte inn en kommentar m.h.t. hva slags utgaver som kan være aktuelle. Det er ofte to begreper som brukes i utgiversammenheng:

Kritisk-vitenskapelige utgaver

— hvor målet er å etablere en autoritativ tekst, som oftest basert på komponistens ”letzte Hand”, og hvor prosessen fra første versjoner til den siste (hvis det altså foreligger flere versjoner, revisjoner etc.) kan følges ved hjelp av et tekstkritisk apparat som bl.a. gjør rede for de tilgjengelige kildene (manus, korrekturer, ”håndeksemplarer” hvor det er foretatt rettelser).

Slike utgaver vil bare være aktuelle i noen tilfeller, og som regel da for verker av komponister av større musikkhistorisk betydning. (Kjerulf, Grieg, Svendsen, Nordraak) og listen kan fortsettes helt opp til vår tid. Eller det kan være aktuelt for enkelte verker som er av en slik musikkhistorisk betydning at de bør inngå (eller naturlig inngår) i det vi kanskje kunne kalle en ”norsk musikalsk kanon”.

Praktiske utgaver

— hvor målet er å legge til rette en utgave for praktisk bruk hvor noteteksten er kritisk gjennomgått (i så vel partitur som evt. stemmemateriale)

I prinsippet vil det ikke være noen konflikt mellom disse to typer utgaver. En praktisk utgave vil selvsagt også måtte ta hensyn til tilgjengelig kildemateriale, men vil som oftest ikke inneholde det omfatttende kritiske kommentarapparat og evt. forskjellige tolkningsalternativer som en kritisk-vitenskapelig utgave skal ha med.

P P P (de tre P’er)

Hvor ligger utfordringene?

Plan

Hvilke verker ønsker vi at ettertiden skal kunne få mulighet til å gjøre seg kjent med? Begrensede muligheter for finansiering gjør en plan uomgjengelig nødvendig. Det må ikke være slik at midlene tilføres den eller dem som roper høyest.

Personer

Hvilke krav må stilles til personer som skal stå for de utgivelser eller den tilretteleggelse som er nødvendig for å kunne levere vår muskalske arv videre til senere generasjoner?

Som det forhåpentlig framgår av det som er sagt her tidligere, er det nemlig ikke tale om bare korrekturlesning. Blant kravene som må stilles, er skolering i å vurdere kildemateriale (bl.a. det å etablere kronologiske forbindelser mellom de forskjellige kildene minnsikt i tidsstilen, som komposisjonstekniske forhold), innsikt i personalstilen (særlig et krav som vil være aktuelt i forbindelse med restituerende utgaver som f.eks. Geirr Tveitt-rekonstruksjonene), kompetanseoppbygging (utdannelse) og kontinuitet (kompetanseoverføring, -videreføring).

Penger

Til dette trengs det penger, men pengene er faktisk ikke det viktigste. Det viktigste – og det meste kritiske – i denne sammenheng er pkt. 2: Personer.