..selv ikke i Norge. Men hva sier Verdis “Macbeth” om mulighetene for politisk opera?

Fra Operaens oppsetning av Macbeth, © Erik Berg, Den Norske Opera & Ballett 2010

På veien ut fra operaen, etter å ha sett Verdis Macbeth, hører jeg ordet ”flott”.

Jeg hører det flere ganger, og hvis du går på en operaforstilling vil også du høre det, like sikkert som et ”amen” i kirken.

Hva er flott med å dupere sin mann til å drepe for å oppnå en bedre posisjon uten å ha et snev av samvittighetskvaler? Hva er flott ved å være vitne til at en kvinne skjeller ut sin mann når han begynner å miste forstanden i det han ser gjengangeren av mannen som han drepte? Hva er det som er flott ved å undertrykke sin egen befolkning? Hva er det som er flott ved å synge gledessanger til ære for mørkets makter og tilbe en ond Gud?

Det er ikke noe flott ved operaen Macbeth – overhodet.

Unikt for opera
Nei, den er heller en studie i djevelskap. Hvor finner vi noe slikt i dag hvor den utspekulerte djevelskapen får stå så uimotsagt, hvor den ikke forklares men bare observeres i dens mest råe form? Jeg er fristet til å si at det er noe helt unikt ved opera som kunstform.

Det er lov å mene ting i opera som ikke blir tatt seriøst noe annet sted. Kanskje er det ikke mulig andre steder? Det som kanskje mest av alt gjør Macbeth til en så vanvittig sterk fortelling, er at Verdi er en mesterlig orkestral psykolog, som gir liv til de mest absurde av ondskapsfulle handlinger på scenen.

Operaen er også en unik sjanger i musikklandskapet, fordi musikken får mene med hjelp av tekst og handling til den grad at vi kan snakke om opera som en politisk kunstform. Det er på en slik bakgrunn vi må kritisere forestillingen av Macbeth.

Les også: Intervju med den nye operasjefen

Flagget til topps
La oss vente med regissøren litt, som jo er den som helt tydeligst må mene mest, og heller begynne med dirigenten John Helmer Fiore. Å få dette stadig skiftende partituret til å vise seg frem i alle mulige dramatiske gestalter, er noe av det aller viktigste Macbeth-dirigenten må ha. Fiores prestasjon skal dermed få ære, men vi kunne priset ham enda høyere hvis han også hadde evnen til å fargelegge partituret psykologisk, slik Verdi har åpnet for ved sin makeløse komposisjonskunst. Dermed blir det uhyrlig “flott”, men det er et lag som mangler for at djevelskapen skal bli til scenisk virkelighet.

Sangerne da? Den eneste man kunne virkelig tro på var Itziar Galdos som Lady Macbeth. Hun var kald og kynisk nok til at hun helt og fullt kunne manipulere sin mann, og inkarnere ondskapen i sin væremåte. For øvrig burde operaen være oppkalt etter henne. ettersom hun stadig står i sentrum. Macbeth er kun en brikke i hennes renkespill. Galdos gjorde sin siste opptreden i Operaen med denne forestillingen, og forlot bygget med flagget til topps. Hun vil bli savnet.

Ellers var det vanskelig å tro på Claudio Sgura som Macbeth. Når operaen innledes er det Magne Fremmerlid som Banquo som har den høyeste stemmeautoriteten. Med 1-0 til Fremmerlid, blir kontrakten vi som tilskuere i utgangspunktet skriver med Sgura ikke fordelaktig. Når han dessuten viser seg å være overfladisk, uten en særlig rik palett av uttrykk, blir han raskt glemt.

Lite direkte politiske utsagn
Så til den som får lov til å mene mest, nemlig regissøren Stein Winge. Det er lite i forestillingen som kan løftes frem som direkte politiske utsagn. Derimot bruker Winge en rekke sterke symbolske virkemidler for å løfte frem dramatiske poenger – eller er det psykologiske? Mye handler om å være innenfor eller utenfor – om å betrakte eller delta, og det å betrakte kan kanskje ses som å ignorere.

Store deler av koret er vitner til samtalen mellom den blodige Macbeth og hans Lady etter at han har myrdet Kong Duncan. Likevel, de står bak glass, og de tar på seg briller. Var brillene for synet, eller for psyken? Velger de å ignorere, eller ser de bare ikke hva som skjer?

Et annet eksempel er festen som finner sted samtidig som Macbeths lakeier har myrdet Banquo. Macbeth ser Banquo som spøkelse. Det vanvittig lange bordet han er på, blir til en klokkes pendel. Det går rundt for mannen og hele hans eksistens, og han snakker i ørske i det bordet beveger seg. Bordet er også tiden som tikker fra ham, eller, mer riktig: tikker mot ham. En etter en blir heksenes profetier oppfylt, og dermed kommer han trinn for trinn nærmere sin egen død.

Følg Ballade på Facebook

Er det nok?
Er slike grep nok for å gjøre Macbeth til en politisk forestilling?

Vel, det er jo ikke tvil om at forestillingen har et politisk tema, men hvordan er temaet gestaltet i dag? Winges og scenografen Tine Schwabs billedspråk er ikke direkte politisk konfronterende. Det er heller psykologisk, og der ligger også det mulige politiske potensialet for oss i dag. Ondskapen ble jo brutalt til en realitet i vår virkelighet, og dermed er temaet stadig aktuelt. Det trenger ikke å uttales. Forestillingens politiske kjerne ligger dermed i rolletegningene, i det psykologiske samspillet mellom orkestersats og sangernes tekst- og melodiformidling, og det ligger i Winge/Schwabs symboler som forsterker det mentale dramaet. Operaen er politisk til tusen, fordi Verdis partitur er vanvittig rikt. De kunstneriske lederne har respektert dette, og ikke gjort operaen til noe den kanskje ikke er.

Til tross for min skepsis mot Sgura, og til tross for at jeg tror at Fiore kunne gjort mer med partituret, var Macbeth en manifestasjon over hva operakunsten kan tilby i vårt fantastiske operahus.

Dette var en ytterst lite flott forestilling, og det skal vi være glade for.

Mer politikk i vente
Innen kort tid vil vi få se to andre forestillinger på Operaen hvor de politiske undertonene fortegner seg på en helt annen måte.

Hans Werner Henzes opera El Cimarrón (premiere 13. januar)er en direkte uttalt politisk historie, om en deltager i motstandsbevegelsen på Cuba. Verdi var for så vidt en brennende italiensk nasjonalist, men den metaforiske avstanden til Shakespeares tid – og Shakespeare selv så jo bakover i tid og diktet kraftig rundt historiske hendelser – er så pass stor at handlingen mer er en abstrakt ramme for at Verdi skal kunne snakke om noe helt annet, slik som ondskap og menneskets psykologi.

Det er helt forskjellig med Henzes opera. Så vel Henze som librettisten Hans Magnus Enzensberger møtte den eldgamle Esteban Montejo som det fortelles om. Det finnes en nærhet til materialet gjennom den personlige kontakten, men Henze var også en aktiv kommunist boende på Cuba når han skrev operaen. Dermed får den politiske situasjonen stå i sentrum på en helt annen måte enn for Verdi.

Årets operahendelse
Den andre forestillingen jeg vil nevne vil sannsynligvis bli årets operahendelse i Norge. Landets to største musikalske ledere møtes i en og samme forestilling, når Stefan Herheim har regi og Eivind Gullberg Jensen leder produksjonen musikalsk for La Boheme (premiere 20. januar). Det er rart å tenke at rabulisten Herheim skal regissere noe så erketradisjonalistisk som La Bohème, den mest klassiske av operalitteraturens kjærlighetshistorier. Vi kan forvente en sterk symbolbruk fra Herheims side. Vi vil se det kjente i et kjent miljø, men det vil neppe være det klassiske Paris på 1800-tallet.

Publisert:

Del: