INNLEGG: Norske medier omtaler gjerne ishotell og andre ispåfunn, men hvor ble det av ismusikkfestivalen, spør Robert Sørensen, styremedlem i St. Hallvard-guttene.

St. Hallvard-guttene (Foto: Robert Sørensen)

Ved første fullmåne etter nyttår ble Ice Music Festival arrangert på Kikuttoppen over Geilo – ved starten av skiløypa inn mot Ustetind og Hardangervidda.

Bak stod musikkgründer Terje Isungset.

Av rundt 55 akkrediterte journalister kom over 40 fra utlandet, blant annet fra Storbritannia, Tyskland, Nederland og Finland. Norske medier glimrer nærmest med sitt fravær.
Ismusikkfestivalen er det eneste av sitt slag i verden – spektakulært og med høy musikalsk nivå. Det burde vært en magnet for så vell turistindustri, som publikum og media, men er det ikke. Hvorfor?

For smalt?

Arrangementet er veldig smalt, lyder forklaringen til daglig leder Tom Roll i Destinasjon Geilo. Han skulle gjerne brukt uendelig mye mer penger på is-PR, men andre ting må også prioriteres.
Destinasjon Geilo sendte ut pressemeldinger til Innovasjon Norge, ambassader og medier. Utenlandske medier fattet umiddelbart interesse. De oppfatter arrangementet som eksotisk og med stor attraksjonsverdi, hevder Roll. Men snø og is er ikke like interessant for nordmenn. Dessuten kommer arrangementet rett etter juleferien, noe som ikke akkurat bidrar til å styrke appellen, mener han.

For kaldt?

Roll vet ikke hvorfor norske musikkjournalister ikke kommer. Dagbladets Terje Mosnes har ikke noen bedre forklaring enn Roll. Det virker som om ismusikk er for smalt for de mange, antar Mosnes, som tror is, vinter og musikk høres mer eksotisk ut for folk fra andre land enn for nordmenn. Mosnes karakteriserer for øvrig Terje Isungset som en fenomenal musiker.

Pål K. Medhus hos opplevelsesarrangøren Høve Støtt (”Passer Ofte”, red. anm) på Geilo opplever at det er vanskelig å nå frem i jungelen av andre kulturtilbud. På Geilo er de ikke mer blåøyde enn at de innser egne feil, og at de ikke har lagt nok tid, penger og ressurser i dette. I år satte de for første gang en mann på jobben. Dette tror Medhus vil gjøre Isfestivalen mer synlige, og at den kan få sitt store gjennombrudd neste år.

Merkelig

Stjernene vrimlet i den kalde vinternatten under årets festival. Månen lyste hvitt. Foran den kunstbelyste isveggen sto St. Hallvard-guttene i røde kapper og hvite kjortler, over lag med tykke ullklær som skulle beskytte mot kuldegrader og iskald vind. Dirigent Hans Marin Molvik mener Isfestivalen er unik og burde være en stor attraksjon. Han kan ikke skjønne hvorfor den blir så oversett her hjemme.
Årets ismusikkfestival var den tredje i rekken – alle initiert av foregangsmann, komponist og ismusiker Terje Isungset fra Geilo.

Sammen med sanger Lena Nymark og Terje Isungset på isperkusjon og ishorn trollbandt St. Hallvard-guttene et godt kledd publikum på festivalens første konsert. Molvik forteller at konserten var noe helt spesielt for koret. De har aldri tidligere deltatt på et tilsvarende spektakulært arrangement. De har heller aldri tidligere sunget slik de gjorde i vinternatten på Geilo.

I alt var det 350 tilskuere på de tre arrangementene – én fredag og lørdag kveld, og én midnattskonsert lørdag med blant annet joik med Sara Marielle Gaup under fullmånen.

Kun på Geilo

Helt stille blir det ikke. Et tvprogram i serien Jazz i Norden skal visstnok vies festivalen. Ellers har det blant annet vært et oppslag i Hallingdølen, og noen mindre oppslag i Bergens Tidende og Aftenposten. Det er nærmest alt.

Høsten 2008 spilte Terje Isungset for fire fulle hus på London Jazz Festival med sine instrumenter. Londonkonserten er unntaket som bekrefter regelen, og nærmest å regne for en engangsopptreden. Medhus forteller at Isungset skal gjøre minimalt av egne gigger. Isfestivalen skal være eneste sted i verden, eneste helg i året, da publikum skal kunne høre isinstrumenter i sin fulle bredde.

Instrumentene er konstruert og bygd i et samarbeid mellom Isungset og den amerikanske isskulptøren og -instrumentmakeren Bill Covitz fra Connecticut.

Trolsk

Alt i is: Harpe, horn, perkusjon, fiolin, skulptur og scene. Lyset er overjordisk og lyden svinner trolsk ut i vinternatten.
Scenen er spektakulær, formet i si og snø, med isskulpturer og en lyssetning som gjenskaper snøens kulde, – og varme.

Musikken er storslått. Mange kommer til å huske lyden av Sidsel Walstad isharpe veldig lenge. Foruten henne, vokalistene Lena Nymark og Sara Mariell Gaup, St. Hallvard-guttene, Terje Isungset og Nils Økland med en helt spesiell vri på isfela, opptrådte blant annet sangeren Helene Bøksle, flammedanserne og sirkusartistene Bright Night International, dansegruppa Flukt.

Den franske iskunstneren Eric Mutuel hadde blant annet bidradd med to glødende isskulpturer som omsluttet et innefrosset bilde av en gravid kvinne.
Alt dette er unikt, langt fra smalt, og burde virke som en magnet på de fleste.

Robert Sørensen, styremedlem i St. Hallvard-guttene

Publisert:

Del: