Verdenspremiere på Pussy Riot–hyllest

Det er kun dager igjen til Cecilie Ores korverk «Come to the Edge!» har verdenspremiere på Huddersfield-festivalen i England. Over en kopp te ved kjøkkenbordet i leiligheten sin i Oslo forteller hun engasjert om utgangspunktet for verket, som er skrevet på oppdrag fra Huddersfield-festivalen og BBC Radio 3.

– Verket er tilegnet Pussy Riot, de har vært ekstremt modige. Situasjonen i Russland er brutal når det gjelder ytringsfrihet og menneskerettigheter, det forsøker Pussy Riot å protestere mot. Samrøret mellom patriarkene i stat og kirke fører til korrupsjon og dermed til at demokratiet svekkes. Det er en dødelig cocktail å blande politikk og religion, og svært viktig at det protesteres. Vi får håpe det leder til at Russland blir et mer sivilisert land over tid, men akkurat nå betaler Pussy Riot en høy pris for å ha sagt i fra.

To av de tre medlemmene i det russiske feministkollektivet Pussy Riot, som ble arrestert etter et politisk stunt i Vår Frelser-katedralen i Moskva i 2012, sitter fortsatt fengslet.

Protestsang
«Come to the Edge!» fremføres for første gang av BBC Singers i St Paul’s Hall lørdag 16. november. Stykket er basert på diktet med samme tittel skrevet av den engelske poeten og pasifisten Christopher Logue. Logues dikt, som handler om mot til å kaste seg uti det ukjente, binder sammen 10 sitater om ytringsfrihet fra bl.a. William Shakespeare, George Washington, Lenny Bruce og Harry Belafonte. Innimellom er det lagt inn utdrag fra Pussy Riot-rettsaken i 2012. Teksten er utarbeidet i samarbeid med Bibbi Moslet.

– «Come To the Edge!» er en protestsang. Mange korverk som skrives i dag er svært klanglig abstrakte. Jeg ønsker heller å få inn semantikk og bruke språkets mening i større grad – at ord faktisk betyr noe. Tekstforståelse har vært utgangspunkt for verket.

Ore blar i partituret, viser frem kraftige kanon-partier, gjentakelser, hviskende stemmer, solopartier. Det som måtte finnes av britisk bluferdighet må vike når det engelske kringkastingskoret skal utbrodere sitatet fra komikeren Lenny Bruce: «Take away the right to say ’fuck’ and you take away the right to say ’fuck the government’».

– Jeg har ikke jobbet med BBC Singers tidligere. Jeg er spent på hvor mye temperament de har, for her er jo det helt nødvendig!

En «operainstallasjon»
Taleoperaen «A. – ein skuggeopera» ble for første gang fremført i forbindelse med Ultimafestivalen i 2001, den gang med scenografi i form av en Butho danser og bevegelige kulisser på Det Norske Teatret. I Huddersfield akkompagneres stykket av videokunst laget av Torbjørn Ljunggren. Paal-Helge Haugens norske originaltekst om det antikke Trojas vold og grusomheter er oversatt til engelsk.

– Utgangspunktet for å lage en ny versjon av verket var at stykket skulle fremføres i utlandet for første gang. Vi måtte løse dette ved å integrere en oversettelse i videomaterialet. Resultatet er blitt et polyglott, flerspråklig verk, en slags operainstallasjon, hvor det auditive er på nynorsk, mens det visuelle er på engelsk.

Stykket fremføres i Longside Gallery, hvor videokunsten strekker seg over fire vegger som hver er 12 meter bred og 4 meter høy. Publikum sitter på snurrestoler i midten av lokalet, og kan velge hvilket veggparti de ønsker som bakteppe for Ores auditive reise gjennom Agamemnons dystre indre; hærføreren som ofret sin egen datter for å seile til Troja.

– Det Thorbjørn Ljunggren gjør så utrolig fint er at han bruker språk og bokstaver til å lage metaforer av innholdet i tekst og musikk. Agamemnons monolog er på engelsk, mens korpartiene er på japansk, tysk, gresk og amerikansk. Teksten og språket i koret bygges hele tiden opp for så å ramler overende. Bokstavene blir liggende som ødelagte byer, bilder på sivilisasjonens destruksjon. Og ut av ruinene oppstår Agamemnons indre monolog. Han er A for Agamemnon og samtidig A for alle mennesker. Han reflekterer over sin egen og derved alles dødelighet, forklarer Ore.

– Ljunggren har teaterbakgrunn og har jobbet mye med tid. Det gjør at han på en veldig unik måte får videoen til å puste med musikken og teksten slik at alt blir en enhet.

– Har stykket endret seg på andre måter med denne nye versjonen?

– Dette er et helt nytt verk. Instrumental- og konsertmusikk blir ferdige etter endt fremføring, men når det gjelder musikkdramatikk så blir det stadig nye oppsetninger, verket kan stadig ses med nye øyne. Det er det som er så spennende med musikkdramatikk, du kan hele tiden se og forstå verket i en ny scenisk kontekst.

I politisk retning
Med «A. – ein skuggeopera» i 2001 begynte politikken for alvor å gjøre seg gjeldende i Ores komposisjoner.

– For meg har det vært viktig å møte virkeligheten og verden på en helt annen måte. Det er fint med abstrakt kammermusikk, men for meg personlig akkurat nå så er det mye mer givende å jobbe politisk og med tekst, forklarer hun.

– Dessuten, det er viktig at kunsten også involverer seg i samfunnet og sier ifra. Kunstnere kan nærme seg problemer fra en annen vinkel enn for eksempel politikere og samfunnsvitere. Vi utfyller hverandre.

– Når du ut til et nytt publikum på den måten?

– Ja, et helt annerledes publikum! Det slo meg særlig da jeg jobbet i Den Norske Opera med «Dead Beat Escapement» i 2008. Der møter du virkeligheten og et mye bredere publikum. Det har vært en befriende opplevelse å se at kunst kan nå flere uten at man må gå på kompromiss med det kunstneriske.

Nødvendig å utforske nytt terreng
Erfaringen med opera har fått Ore til å tenke nytt når det gjelder kormusikk.

– Jeg forsøker å ta kortradisjonen et skritt nærmere opera og musikkdramatikk. Jeg forsøker å bryte ned barrierene mellom de ulike sjangerene. «Come to the Edge!» er også en videreføring av protestsangtradisjonen. Verket har et nesten teatralt uttrykk, sier Ore.

– Så det er lov å leke med formene?

– Om det er lov eller ikke lov vet jeg ikke. Det er heller ikke viktig. Jeg gjør det fordi det er nødvendig for meg å utforske nytt og ukjent terreng.

Fokus på tekst
Hun forteller at tekst stadig blir et viktigere element i utviklingen av egne komposisjoner.

– Tekstens semantiske og psykologiske innhold er med på å bestemme det musikalske uttrykket. Dialogen med teksten bidrar til å utvikle det musikalske resultatet, sier Ore.

– Jeg liker godt å ha tekst som utgangspunkt, og jeg er ikke alene i historien om det. Beethoven brukte mye tekst som basis for sine melodier, Arne Nordheim gjorde det samme. Tekster trigger meg; det er som å ha en sparrepartner, en motstander som utfordrer og bidrar til å provosere frem nye musikalske ideer.

– Så teksten gir deg lyd?

– Ja, teksten gir meg lyd og musikalske ideer, men selvfølgelig da basert på 30 år med komposisjonserfaring. Musikken springer ut av teksten og ikke omvendt. Jeg lager aldri først abstrakt musikk som jeg så trer ned over hodet på en tekst, det ville være en dødssynd.

Samspill
Ores komposisjoner har blitt fremført på tidligere Huddersfield–festivaler, men i år er det første gangen hun er der for å overvære fremførelsene av sin egne verk. Hun gleder seg og berømmer kunstnerisk direktør Graham McKenzie for hans evne til å vise frem bredden i samtidsmusikken.

– Hva skjer etter Huddersfield?

– Jeg holder for tiden på med et nytt verk for Oslo Griegfestival til våren, og etter jul skal jeg i gang med å utvikle nytt tekstmateriale til en musikkteaterproduksjon. Så det er fremdeles tekst i nært samspill med det musikalske som står på programmet, smiler komponisten.

Cecilie Ores A. Shadow Opera og Come To the Edge! fremføres henholdsvis 15. og 16. november på Huddersfield-festivalen, som arrangeres 15. – 24. november 2013 i England.