Konsertforestillingen Ang med et koreografert ensemble av seks hardingfelespillere strøk fram begeistring hos anmelder-duoen Anne Hytta og Margrete Kvalbein.

Ang. Fra generalprøven. Foto: Sigurd Heide

Tekst: Margrete Kvalbein, dansekunstner og skribent / Anne Hytta, hardingfelespiller og komponist

Stedet var hovedsalen på Riksscenen, Ultima hadde satt opp Ang, en koreografert konsert ved folkedanser og koreograf Sigurd Johan Heide og med et verk i tre deler av den unge komponisten Øystein Figenschou. Utøverne var Nina Fjeldet, Jan Beitohaugen Granli, Bjørn Kåre Odde, Hans Kjorstad, Guro Kvifte Nesheim og Torkjel Bruland Lavoll.

Idet publikum gikk inn i konsertsalen, fant vi for anledningen konsertscenen midt i rommet – seks stoler i en sirkel vendt utover mot publikum, og rundt i rommet gikk felespillerne og spilte og blanda seg med publikum. Publikumsplassene var plassert i felt hele veien rundt musikersirkelen.

Programteksten lød: Ang er et verk åpenbart og virkeliggjort av seks hardingfeler. Med denne åpne og mystiske formuleringen i bakhodet fant de to anmelderne sine plasser i salen. Det skulle bli en time med nyskrevet musikk og gamle slåtter om hverandre, der den nye musikken ble framført i sirkelen, mens utøverne tok med seg slåttene ut i rommet.

Margrete (M): Jeg har en fornemmelse av å ha vært med på noe sjeldent. Det er vel ikke så ofte at det skrives ny musikk for hardingfele som ensemble? Det er i hvert fall sjeldent med gjennomkoreograferte konserter. Dette er en form jeg gjerne skulle sett mer av – og koreograf Sigurd Johan Heide kan godt være et forbilde i det å gjøre enkle, men svært effektive valg.

Anne (A): Jeg opplever at det blir laga mye ny musikk for hardingfele i dag. Det som var spesielt for meg, var måten det var gjort på. Avslutningsnummeret var av den typen jeg synes er relativt vanlig å høre av nye komposisjoner for hardingfele. Det var også fint, da kom vi liksom tilbake til jorda igjen før vi gikk ut av salen.

M: Hva var det spesielle i måten det ble gjort på i Ang?

A: Jeg opplevde at komponistens grep var å gjøre hvert instrument til en bit i en helhet. Det er jo ganske opplagt, egentlig, for ensemblemusikk. Men det kjentes som om de seks stemmene som veksla på å føre stykket framover sammen skapte ett nytt instrument. Ett nytt instrument, en egen klang, og likevel umiskjennelig hardingfelelyd med porøse små detaljer innvevd i musikken. Ei hardingfele, med sine understrenger og overtonerike klang, er gjerne et orkester i seg selv. Jeg kan synes at ny musikk med hardingfele enten ikke får fram egenarten rundt lydkvalitetene og det fine filigransarbeidet i ornamenteringen fra slåttemusikken, andre ganger er det som om man har tenkt at det er spennende og litt eksotisk med hardingfele, men musikken lages likevel ikke på instrumentets premisser, og jobber faktisk mot instrumentet. Her syntes jeg man fikk ut klangpotensialet i hardingfela, og nærmest skulpturerte fram et lydlandskap med langsomme skiftninger som var besnærende å være i.

Ang. På Riksccenen under generalprøven. Foto Sigurd Heide

Ang. På Riksccenen under generalprøven. Foto Sigurd Heide

M: Det gir mening for meg også, selv om jeg fikk andre bilder:Jeg opplevde at det ble skapt rom der jeg likte å være – at det var ro nok og spenning nok. Og at jeg kjente igjen hardingfelelåta nok til at det ga et særpreg. Jeg må nok innrømme at jeg hadde med meg noen av fordommene som mange har om hardingfele – at det er et nokså krevende instrument å lytte til. Det blir lett ”for mye”, og seks feler på én gang gjorde meg forberedt på noe massivt. Her var det derimot lett og mykt.

Men til deg som virkelig kan hardingfele: Jeg ble veldig nysgjerrig på faguttrykket som ble brukt i presentasjonen; “grønt stille”. Det var fint å få forklart at dette er et navn på en stemming av fela. For meg var det først bare poetisk og ga assosiasjoner som stemte med uttrykket jeg opplevde i konserten. Kunne du “høre grønt stille” på en annen måte?

A: Ja, de tre delene av Ang gikk på grønt stille, eller grønn stemming, der fela er stemt i G-D-A-H. De ulike felestemmingene har hver sine stemninger, og grønt stille synes jeg har en sånn vennlig fandenivoldskhet over seg. Jeg hadde nok ikke tenkt spesielt over at det var grønt stille i det skrevne stykket om jeg ikke hadde visst det på forhånd, men jeg merka det veldig godt da Jan Beitohaugen Granli reiste seg opp og spilte en springar på dette stillet.

M: Det var et utrolig flott sted i konserten! Her skjedde det også et brudd med et bevegelsesmønster som var enkelt, men veldig virkningsfullt. Jeg satt så tett på Granli at overgangen fikk nakkehårene til å reise seg.

A: Ja, det var mitt favorittøyeblikk! Nydelig å oppleve den slåtten smelte ut av det langstrakte lydlandskapet, og utrolig fint spilt. Det var i det hele tatt veldig spennende å se utøverne i denne litt uvante konsertsituasjonen. De har jo også ganske ulik bakgrunn, men alle virka komfortable og trygge på det de gjorde.

M: Jeg ble veldig fort grepet av hvor godt det var å få ro til å betrakte musikernes forhold til instrumentet sitt. Helt fra inngangen der de beveget seg rundt oss mens vi fant plassene våre, via måten de satt i “utadvendt sirkel” til de ulike solistbevegelsene. Hele tiden dette nesten ømme forholdet til et instrument båret på skulderen. Jeg ble også ekstra oppmerksom på forholdet mellom blikket, notene og bevegelsene. Notestativene var for så vidt ”i veien” visuelt, men det er jo tydelig at det hentes noe viktig ut av papirene musikerne studerer mens de spiller.

Jeg mistenker også at Heide er en instruktør som er god på å trygge folk i oppgavene sine. Det er vel ingen selvfølge at folkemusikere beveger seg rundt i rommet så sikkert som disse gjorde?

A: Mange av de utøverne som var med i dag, er godt vant til langt mer utadvendte kroppslige krumspring, men jeg fikk følelsen av at regien var ordentlig gjennomarbeida og at det ble tatt hensyn til at noen er mer vant til å holde seg på et sted.

M: Det er jeg sikker på at det var. Allerede i velkomstordene fra Heide kjente jeg meg trygg på at både ord og regi-grep var valg med omhu.

A: Ja, og samtidig så uhøytidelig og upretensiøst, det likte jeg veldig godt!

M: Det var faktisk noe av det originale med konserten, synes jeg. En snedig blanding av upretensiøst og “nedpå”, og likevel svært raffinert, med endel uttrykk som på sett og vis var krevende. De minimalistiske klang-bildene – de du kaller “skulpturer” og jeg tenker på som “rom” – de er jo ikke typisk “lett tilgjengelige”, men likevel slentra vi jo inn med glassene våre i hendene i et spillested helt blottet for plysj eller annet dilldall.

A: Kanskje er ikke denne musikken spesielt lett tilgjengelig, men det er heller ikke den mest vanskelige samtidsmusikken, synes jeg. Det som gjorde det veldig lyttervennlig var også den fine vekslingen mellom gruppekomposisjonen og de solistiske slåttene.

M: Kanskje mente jeg ikke krevende, men tidvis uten tydelig progresjon. Jeg tror det var lurt å få en liten påminner om å puste dypt og senke skuldrene.

A: Jeg hørte det ble nevnt før forestillingen starta at den har vært spilt tidligere med liggende publikum. Det kunne jeg virkelig hatt lyst til å oppleve! Jeg synes det var så mye spennende små ting som skjedde i de langstrakte komposisjonene, som jeg tror kunne oppleves enda sterkere i horisontal stilling.

Fra  Angs generalprøv på Ricksscenen. Foto Sigurd Heide

Fra Angs generalprøv på Ricksscenen. Foto Sigurd Heide

M: Det skjønner jeg, jeg lukket også øynene i noen partier. Samtidig synes jeg konserten var en flott visuell og dramaturgisk opplevelse. Jeg ville ikke gått glipp av å få oppleve hvordan musikerne møtte oss i vekslingene. Jeg syntes det var et slags privilegium å få studere arbeidet deres på nært hold. Samspillet mellom menneske, instrument, noter, publikum og rom – og hvordan dette fikk ulike typer musikk til å løfte hverandre fram.

A: Det med at ny og gammel musikk fungerte så godt sammen handler vel om en balansekunst, men også om noe mer. Det var en som sa til meg en gang at den norske slåttemusikken susa forbi han som et hurtigtog. Slåttemotivene farer av gårde, og før man rekker å ta inn ei strofe er utøveren kommet langt videre. Lyarslåttene er jo et unntak fra denne regelen, og man kan kanskje tenke på verket Ang av Figenschou som en ekstrem langsom lyarslått, der vi virkelig fikk synke inn i klangene og stadige små klangforskyvninger. Og så var det så fint da slåttene kom, de rev tak i lytteren og appellerte med et rått og direkte uttrykk, som stod i ganske sterk kontrast til den mer sanselige Ang. De to uttrykkene gav energi til hverandre i stedet for å bråke og skygge for hverandre. Et annet grep jeg likte, var vekslingen mellom forsterka og akustisk lyd – den komponerte musikken, lavmælt og innadvendt – var forsterka, mens slåttene, i alle fall hovedsakelig, ble spilt akustisk.

M: Jeg opplevde et par steder at jeg syntes musikken “hevet seg over tradisjonen” – at det var uvesentlig å gjenkjenne noen sjangertrekk eller alder. Det ble liksom musikk med stor M. Det minnet meg om å den gangen jeg hørte Bachs solostykker for fiolin for første gang og trodde det var samtidsmusikk og ikke “barokk”.

A: Det er jo den beste opplevelsen en kan ha!

Jeg ble rett og slett veldig glad av konserten. Glad over å høre noe som jeg likte så godt, og glad over at det skapes ny musikk for hardingfele som er så spennende å lytte til, og glad for å bli glad når slåttespelet tok over innimellom! Det var sånn positiv ”utlufting” gjennom hele konserten. Jeg synes egentlig konserten kunne vart enda lenger, selv om jeg ikke vil si at den var for kort heller.

M: Enig. Og jeg gliste med hele meg over hvordan avslutningen var løst koreografisk. Så enkelt og opplagt, egentlig, men til å bli glad av. Det er jo så deilig når vi kjenner at vi er sammen! At musikerne spiller sammen og at de virkelig spiller for alle oss i salen.

A: Når konsert med koreografi gir så fine resultater, så stemmer jeg for flere sånne prosjekter, vel å merke forutsatt at det er et møte mellom musikere og koreograf, og ikke en koreograf som overkjører musikerne og det musikalske uttrykket med overdrevne kurator-ambisjoner.

M: Det er viktig å si at selv om Heides grep for så vidt var enkle, så tror jeg de krever en god koreograf/instruktør for å bli gjennomført på en så sikker og rolig måte. Jeg aner et gjennomtenkt arbeid også med lyssetting, stolplassering, lydteknikk. Det krever solid kompetanse å tørre å gjøre det enkelt nok. Det er faktisk et viktig poeng – dette kunne lett blitt ødelagt med “fancy” virkemidler. Jeg syntes det var en lettelse å ikke bli flørta med.

A: Det har jeg lyst til å høre mer om hva du mener med! Å bli flørta med, altså!

M: Jeg tror jeg tenker på at den mer rytmiske og lekne slåttemusikken kunne kan kalt på mer direkte bruk av blikk, for eksempel. Eller at musikerne hadde lent seg fram og sett på noen spesielle i salen. Det er slikt som kunne vært sjarmerende i og for seg, men som hadde ødelagt i nettopp denne sammenhengen. Samtidig husker jeg at jeg på et tidspunkt følte meg “forført”. Men det var ikke fordi noen flørta, mer fordi det var noe sensuelt med overgangene mellom de ulike musikktypene, tror jeg

A: Ja, jeg skjønner hva du mener.

M: Det var en annen effekt i overgangene mellom de ulike typene musikk, som jeg noterte ned i form av et uttrykk fra dansens verden: “The Little Dance”, et uttrykk som kan brukes om en dans som ikke synes utapå men som skjer inni. Siden den nykomponerte musikken la et nokså stramt grunnlag i konserten, var det ikke naturlig å bevege seg så mye til den lekne musikken, men det var fristende likevel. Så jeg satt og kjente at det dansa inni meg. Det vippa bare litt ut i tærne, men jeg kjente sterkt trangen til å danse. Kanskje er det et av de fineste komplimentene som kan gis til en konsert basert på musikk som har oppstått så tett på dans?

I det hele tatt: En sjeldent sanselig og helhetlig opplevelse. Konserten levde opp til sin korte, men assosiasjonsrike tittel: Økonomisk i virkemidlene, men rik i møte med publikum.

Publisert:

Del: