Lørdag 8. mai var det førpremiere på Blås annonserte satsing på operaforestillinger, som etter planen vil ta til for alvor fra september av. “La Voix Humaine” av Jean Cocteau og Francis Poulenc ble godt ivaretatt av sopran Elisabeth Misvær og pianist Bjørn Andor Drage, som ga til beste et intenst kammerdrama i regi av Siw Merethe Mikalsen. – Som operamonolog er “La Voix Humaine” et gripende bilde på fall og forfall, og et veltolket skjebnedrama som understreker at det virkelig har begynt å gjære i norsk samtidsopera, mener Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsen.

Elisabeth Misvær

Av Arvid Skancke-Knutsen

Blå har signalisert at de vil presentere utdrag av operaforestillinger eller komplette kammeroperaer en gang i måneden, og monodramaet ”La Voix Humaine” var slik sett en fristende forsmak på det som skal komme. Regissør Siw Merethe Mikalsen hadde valgt en enkel, men effektiv ramme rundt forestillingen, som godt tok vare på det rått tilhuggede ved lokalet. Scenen var for anledningen smykket med en sentralt plassert rød sitteseksjon, to TV-skjermer, samt et bord med vin, pilleglass og telefoner.

”La Voix Humaine” er fremfor alt et sterkt psykologisk portrett, om en kvinne hvis liv bokstavelig talt henger i en (telefon)tråd. Den fortettede enakteren fordrer dessuten mye av hoderolleinnehaveren, som alene må bære stykkets historie frem. Samtidig er musikken til Francis Poulenc, som ble skrevet nærmere tredve år etter Cocteaus opprinnelige teatertekst, også ekstremt understøttende, i en smidig veksling mellom det kommenterende og det handlingsbærende, med rom for så vel lyriske partier som eruptive bruddflater. Som operamonolog er ”La Voix Humaine” et gripende bilde på fall og forfall, et skjebnedrama som i Mikalsens regi begynner med en avkledningsscene, og deretter blir stadig mer mentalt nakent og nervøst. Til tider gikk tankene til Marilyn Monroes siste natt, der kampen for livet og kjærligheten blir en nerveslitende avgrunnsgang mellom å våge å være i, eller forlate, verden. På TV-skjermene ble det i Siw Amina Bechs regi vist filmer av telefonsamtaler og omfavnelser, som mot forestillingens klimaks går fra sorthvitt til nesten fluorescerende farger, som et varsel om blodet som alt er begynt å sive inn over kvinnens liv.

”La Voix Humaine” er nok et stykke som fort kunne ha invitert til overspill, spesielt i en intimsetting som Blå. Den Bodøbaserte sopranen Elisabeth Misvær, som til vanlig er å finne i vokaltrioen Opera Nordpå, løste oppgaven på en mimisk forbilledlig måte, hele tiden svært godt fanget opp og fargelagt av Drages akkompagnement. ”Je n’ai pas la courage du mourir seule”, lyder en av operaens nøkkelsetninger, mens de stadige vekslingene mellom fjernkommunikasjon og isolasjon tas til nye, desperate høyder. Det er for øvrig svært lite som minner oss om at vi står overfor en drøyt sytti år gammel tekst, for i ”La Voix Humaine” går det tidløse i sjeledramaet, og det samtidige i settingen, opp i en høyere enhet.

Og nettopp der ligger noe av operaens store styrker, der verkene kan berøre oss både som teater og som musikkopplevelser. Blå er neppe noe akustisk perfekt sted, men et oppmerksomt lyttende publikum, der flere åpenbart besøkte Brenneriveien for første gang, viste at lokalet absolutt fungerer som intimoperascene, med den følelsen av nærkontakt med materialet og musikkutøverne som ligger i et slikt begrep.

Det er defintivt noe som gjærer i opera-Norge for tiden, og den signaliserte satsningen til Blå kan være en av mange fødselshjelpere. Siw Mertehe Mikalsen, som tidligere har satt opp bl.a. “Rigoletto”, “KUL-TUR”, “Johannespassionen” og “No Title Performance And Sparkling Water” her hjemme, jobber for tiden med planer om å starte det hun kaller ”Norges første progressive operafestival med bare profesjonelle krefter i alle ledd” i Stavanger og Sandnes-området. Samtidig gir Norsk kulturråd 1,5 millioner kroner i 2004, og 2 millioner per år i 2005, 2006 og 2007, til nye arenaer for samtidsopera, der Opera Vest i Bergenskal samarbeide med miljøer i andre byer, blant annet Stavanger og Oslo, for å utvikle den frie, moderne operascenen i Norge, der hovedmålet med tilskuddet er å styrke samtidsoperaen i et nasjonalt perspektiv.

Det lover bra, akkurat slik ”La Voix Humaine” gjorde det. Stykket hadde alt blitt svært godt mottatt etter oppføringer på Sting og Tou Scene i Stavanger, samt en turné i Nord-Norge. I slutten av oktober skal det settes opp i London, der det etter planen skal fremføres i tre ulike bydeler, med henholdsvis et teater, en nattklubb og et loft som setting.

Forestillingen på Blå var produsert i samarbeid med bl.a. Norsk kulturråd og Fond for Lyd og Bilde.

Publisert:

Del: