Skolekonserten ”Rytmer fra Verdensrommet” er som teaterstykke like engasjerende fordi de beste elementene er tatt med videre, mener Gustav Svihus Borgersen.

Peter Baden i "Rytmar frå Verdsrommet", © Dag Jenssen

I fjor turnerte forestillingen ”Rytmer fra Verdensrommet” rundt i landet som skolekonsert i Den kulturelle skolesekkens repertoar. Den fikk herværende kritiker til å gripe til tittelen ”Rytmer i toppsjiktet”. Det er i en annen setting at ”Rytmar frå Verdsrommet” denne våren fremføres på Det Norske Teatret, og det er med en viss spenning jeg besøker konseptet i en ny institusjonalisert drakt.

Enkelt og effektivt
Forgjengeren ble fremført som en regissert konsert av to perkusjonister og én lys- og lyd-ansvarlig. Det hele fant sted i diverse gymsaler, i stor grad som en nonverbal hendelse, der aktørene blandet seg med publikum og rommet fungerte som en cockpit på vei gjennom verdensrommet. Min interesse før teaterversjonen er i særlig grad rettet mot hvorvidt stykket, etter at skuespillere, manus og regi er dyttet inn i konseptet og skillet mellom sal og scene er blitt langt mer påtagelig, fremdeles klarer å formidle den rytmiske lekenheten og den tekniske nysgjerrigheten den forrige versjonen overbeviste med.

Slik sett er det betryggende å oppleve helt fra starten av, at stykkets visuelle verdensromsprofil ikke bare er beholdt, men også er blitt ytterligere digitalt oppgradert og størrelsesmessig oppskalert. Rommet oppleves også nå som et hele der alle – både i sal og på scene – ser seg søkende omkring.

Stykket åpner med at Mikkmikk Aggen (Heidi Ruud Ellingsen) – ei jente som lever med sin far Professor Aggen (Randolf Walderhaug) i et land der rytmer og musikk er strengt forbudt – peker rundt i det mørke (verdens)rommet, på stjernene som er projisert på alle vegger og tak. ”Det er akkurat som stjernen synger”, uttaler hun lengtende, som for å understreke hvor sulteforet hun er på kulturell stimuli.

Plottet er tilsvarende enkelt og effektivt bygd opp, etter et velkjent dramaturgisk mønster: Mikkmikk får gradvis nyss om at noe er i ferd med å skje. Hun møter ’trommonauten’ Perk (Marius Næss), en romgutt som har krasjlandet på jorda, og bare kommuniserer med bevegelse og rytmer. Etter hvert som hun avleser hans rytmiske beskjeder, får hun vite at en stor asteroide er på kollisjonskurs mot jorda, og at noe må gjøres for å unngå den nært forestående katastrofen. Men i kulissene lurer det fryktede Rytmepolitiet – manifestert ved den enfoldige Erstad Olsen (Geir Kvarme) og hans skarpere og desto strengere kollega Fru Sjursen (Ingrid J. Dragland) – de leter ustanselig etter rytmiske forbrytere. Stykket får slik en medrivende ’katt og mus’-karakter. Det store spørsmålet blir (i hvert fall på overflaten): Klarer de to å unnslippe Rytmepolitiets søkelys (materialisert ved sterke håndholdte lyskastere), overbevise Mikkmikks intetanende professorfar om at det er fare på ferde, og sammen destruere asteroiden?

Velkjent form…
Også i den foregående versjonen fungerte en overhengende kollisjonsfare mellom planet og asteroide som utfordring – trusselen som handlingen ble drevet frem av. Dette er altså tatt med videre og benyttet som dramatisk overbygg da det konseptuelle rammeverket ble utarbeidet til å bli et narrativ for teaterscenen. Et annet element som henger igjen er at løsningen fremdeles ligger i bruken av ’trommekraft’ – troen på at det i rytmer finnes et enormt og energisk potensial som er i stand til å sprenge selv den voldsomste asteroide.

”Rytmar frå Verdsrommet” kan på papiret virke som en noe standardisert affære, med velkjente komponenter. Men det er i utførelse en kompleks, velkoreografert og energisk smittende produksjon, mye takket være den musikalske profilen, som holder det hele sammen.

Oppsettingens storyline (”en fare truer, vi må kjempe tilbake”) er med andre ord velbrukt. Og som tilfelle er i svært mange oppsettinger for barn, er det fortalt fra barnets ståsted, der de voksne ikke alltid forstår. Innslag av det fantastiske (en venn fra verdensrommet), satt i en noe generell og ’spennende’ setting, er da heller ikke for stor nytenkning å regne. Slik sett kan ”Rytmar frå Verdsrommet” på papiret virke som en noe standardisert affære, bygget opp med velkjente komponenter. Men det er i utførelse en kompleks, velkoreografert og energisk smittende produksjon, mye takket være den musikalske profilen, som holder det hele sammen.

…velgjort innhold
Stykkets ramme har et nattlig drag ettersom handlingen ofte utspiller seg i lommer av lys på en ellers mørk scene. Dette skaper en økt oppmerksomhet mot lysbruk og videoanimasjon – som også var sentralt i forrige versjon av stykket – og hvordan disse besvares av musikk fremført live i rommet. Lyd og lys er tett knyttet sammen og det er mer enn tydelig at musikken her ikke er inkludert som noen nødvendig pliktøvelse. Musikken er selve kjernen i stykket, og forestillingen preges av en iver etter å demonstrere rytmenes allsidige verden – ordene støtter opp om lyd og lys, ikke vice versa.

Eksempelvis er den nevnte karakteren Perk stum og uttrykker seg utelukkende med bevegelser. Disse gis fortløpende et lydlig uttrykk av musiker og komponist Peter Baden – som befinner seg som et omfattende énmannsorkester på en hylle til høyre for scenen. Grepet krever streng timing for å kunne fungere som audiovisuelt samspill. Da Perk møter Mikkmikk for første gang harker kommunikasjonen dem imellom: Perk forsøker, med gymnastisk spenst og flyt i bevegelsene, å gjøre henne oppmerksom på at det her er fare på ferde. I tolkningsforsøket aper hun etter bevegelsene hans etter beste evne. Denne forskjellen i flyt gjenspeiles i den perkussive fremføringen.

Musikken er selve kjernen i stykket, og forestillingen preges av en iver etter å demonstrere rytmenes allsidige verden – ordene støtter opp om lyd og lys, ikke vice versa.

Når videoanimasjonene på vegg og tak i forskjellige tempo virvler seg over store sletter og trange daler, merkes en fortetting i musikken, og dette er med på å forene de forskjellige uttrykksformene til ett komplekst sanselig uttrykk. Når finalen kommer – og Mikkmikk og Perk befinner seg vektløse inne i Perks romskip, på vei mot asteroiden – kombineres alt: Den vektløse (og fysisk krevende) koreografien i den trange cockpiten og videoanimasjonens rasende tempo i rommet omkring oss finner hver i sær sin ekvivalent til den lydlige profilen. Det er som om stykket gjennom en time har forberedt sansene på en kollisjon – ikke mellom planet og asteroide, men mellom lys, lyd og rom.

Den vektløse koreografien i den trange cockpiten og videoanimasjonens rasende tempo i rommet omkring oss finner hver i sær sin ekvivalent til den lydlige profilen, skriver Gustav Borgersen. Foto: Dag Jenssen
Den vektløse koreografien i den trange cockpiten og videoanimasjonens rasende tempo i rommet omkring oss finner hver i sær sin ekvivalent til den lydlige profilen, skriver Gustav Borgersen. Foto: Dag Jenssen

Geir Kvarme tenderer mot overspill, men akkurat nok til at det bare er morsomt og uten at det blir innpåslitent. Heidi Ruud Ellingsen spiller barnlig, lett og ledig uten at det blir naivt. Disse kontrasterende karakterene avslører videre hvordan manusarbeidet også later til å være fundamentert på samspillet mellom forskjellige lyders assosiative kraft: Replikkvekslingen lener seg nemlig effektivt på repetisjonen, og bygger dermed på ulikt vis fint opp om de forskjellige karakterenes særtrekk, samtidig som det står seg godt til stykkets tematiske overbygg, nemlig rytmikk.

I takt med publikumsgruppen
Et annet solid trekk ved ”Rytmar frå Verdsrommet” er den tydelige forståelsen for format og publikumsgruppe. Her ligger det en tro på og forståelse for barns forestillingsevne til grunn. De forskjellige sekvensene presenterer som oftest ikke mer enn ett nytt steg i handlingen, de roligere sangene med vokal varer ikke lengre enn at de klarer å markere atmosfæriske vendinger, og stykket er over på en drøy time, spilt i ett uten pause.

Det er som om stykket gjennom en time har forberedt sansene på en kollisjon – ikke mellom planet og asteroide, men mellom lys, lyd og rom.

Selv om enkelte av sekvensene ofte forholder seg dialektisk til hverandre (skummel versus glad, lavmælt versus høyrøstet etc.), hviler stykket aldri. Det driver avgårde uten dødpunkter eller innslag av overforklarende monologer. At det interaktive elementet (laserpenner, iPad’er og lignende), som var en del av skoleoppsettingen, er tatt ut, fremstår nærmest selvsagt, all den tid dette vanskelig kan tenkes vellykket realisert i disse lokalene. Men interaksjonen mellom sal og scene oppleves ikke mindre energisk av den grunn.

Det sjarmerende teknofile og gadget-nysgjerrige trekket ved skoleoppsettingen er riktignok tonet ned til fordel for en ny og helhetlig scenisk profil, og følelsen av å overvære en regissert konsert – med to senterstilte trommesett – er byttet ut med et teaterstykke bygget på et solid musikalsk fundament.

Men alt dette er ikke mer enn hva man bør forvente når en skolekonsert entrer institusjonsteateret. Det sentrale, hva angår måloppnåelse eller intensjoner, holdes uansett i hevd: Å formidle til et yngre publikum at rytmer er mer enn navngitte og målbare taktarter. Å formidle at rytmer er et komplekst fenomen som virker på mange nivåer og kommuniserer på tvers av forskjellig opphav og oppfatning.

Under skolekonserten inntraff et magisk øyeblikk da barna uten forvarsel så sin velkjente gymsal (nærmest uten kulisser og midt i skolehverdagen) bli omdannet til et altoppslukende stort og rytmisk verdensrom – en markant kvalitet ved stykket som skolesekkproduksjon. Dette transformative øyeblikket oppleves ikke like intenst og overraskende i teatersalen, også fordi at barnas forventninger bygges opp på en annen måte – med billettsjekk, godterikjøp og plassnummerering.

Men alt i alt befester Det Norske Teatret her sitt årelange rykte som en av landets fremste formidlere av barneteater, med en noe trygg produksjon som har bygget seg opp fra å være en dedikert idé, via en fengslende skolekonsert. Resultatet er til slutt blitt et solid stykke barneteater.

Publisert:

Del: