Erica Berthelsen, som for tiden er på permisjon fra daglig leder-stillingen ved Oslo-klubben Blå, har blitt SVs nye ”kulturattaché” i den kommende valgkampen. Nå vil SV inn på festivalene, for å kapre kultur-stemmene. Så langt har flere festivaler vært skeptiske til å la politiske partier ”renne rundt og forsøple og forstyrre med brosjyrer og løpesedler”. Men er markedsføring av kulturpolitisk engasjement så mye verre enn markedsføring av brus, tabloidaviser og mobiltjenester? Ballade tok en ringerunde om kulturidealisme, sponsing og upassende dansepartnere – nedenfor finner du resultatet.

Struts

Av Knut Steen

Erica Berthelsen, du beskrives som SVs nye kulturattaché. Dagsavisen skriver at du skal være ”synlig og tilstedeværende” – men hva er det egentlig du skal gjøre for SV, utover å reklamere med ditt gode navn og rykte?

— Poenget er at vi har begynt å jobbe med dette for under en uke siden. Derfor kan jeg ikke komme med noen detaljer, utover at vi er i ferd med å legge konkrete planer å jobbe etter.

Politikk? Nei takk!

Til Dagsavisen forrige uke sa Øyafeativalen at de ikke vil la deg eller andre representanter for politiske partier ”renne rundt og forsøple og forstyrre med brosjyrer og flyers”. I samme artikkel sa Norwegian Wood at politiske partier ”aldri vil slippe til hos oss” – hva tenker du om det?

— Det er ikke noe sjokk at vi ikke får lov til å stå på stands ved siden av NetCom, eller leie boder som andre selskaper, men jeg synes allikevel det er rart. Hvis vi har lyst til å betale 4000 for en bod på Norwegian Wood, burde være greit.

Hvorfor er festivalene så skeptiske, tror du?

— Mange foreninger og aksjeselskaper har nedfelt i sine statutter at de skal være politisk uavhengige. Det kan også hende at noen festivaler er redde for å bli uvenner med bevilgende myndigheter, ved at de assosierer seg med et parti som ikke sitter med makta. Skepsisen kan også komme av at festivalene ikke ser det som sitt ansvar å være kulturpolitisk engasjerte.

Med hodet i sanden?

Bør de være det?

— De bør være interesserte i kulturpolitikk, men folk som driver med kultur har en tendens til å stikke hodet i sanden. Samtidig: Med en gang man sender en søknad til Fond For Lyd og Bilde eller Kulturrådet, er man avhengig av at det ligger politisk bevilgede midler tilgjengelige. Men det er kanskje vanskelig for de ulike aktørene å vite hvordan de skal engasjere seg uten tråkke noen på tærne?, spør Berthelsen.

Har du noen gode forslag til hvordan man kunne klare det?

— Nei, det må man nesten finne ut av i fellesskap. Man kan jo begynne med kulturløftet, det er lansert av tre partier; AP, SV og SP. Å sette av minst 1% av statsbudsjettet til kultur burde være noe alle som driver med kultur kan støtte.

Vil møte de kulturinteresserte

Hvordan tror du det hadde fungert med boder fra samtlige politiske partier på rekke og rad under sommerens festivaler?

— Jeg tror det hadde vært fint, festivalene er en god arena for å møte de som er kulturinteresserte. Dessverre er det en kjensgjerning at kulturfolk er en sofasittergjeng som har en tendens til å ikke stemme, mener Berthelsen, som selv kjenner mange som velger å ikke benytte seg av stemmeretten:

— Mange er på turné, andre sitter heller hjemme og skrive sanger. Kanskje politisk nærvær på festivalene kunne fått dem til å begynne å stemme, grubler Berthelsen spørrende.

Så langt har både Øyafestivalen og Norwegian Wood sagt bestemt ”nei takk” – har du fått positiv tilbakemelding fra noen arrangører?

Klubbmiljøet positivt

— Kongsberg Jazzfestival (drevet av Berthelsens forgjenger på Blå, red. anm.) er ikke supernegativ, vi er i er i dialog med dem. Ellers har jeg sendt forespørsel til Norwegian Wood, og fått et slags ”kan du ikke komme med et forslag til hva du vil gjøre” i retur…vi får se hvordan det ender. Klubbmiljøet derimot, er positive, forteller Berthelsen, som ikke vil ut med mer enn at de klubbene hun har kontaktet så langt, ligger i Oslo. Tre stykker har så langt gitt positiv tilbakemelding.

Så hvordan ser kulturattachéens sommer ut så langt?

— Nå driver vi research på festivaler, for å finne noe konkret vi kan drive med. Mandag er det seminar om kultur i valgkampen. Så skal vi ha et møte med en referansegruppe fra kulturlivet og Stortinget, som skal komme med ideer og innspill, forteller Berthelsen.

— Det handler om hensynet til publikum

Øyafestivalens presseansvarlige, Jonas Prangerød, er en av de som har sagt klart nei til å gjøre Øya til valgkamparena.

Er det riktig som Berthelsen gjetter – at dere er ”redde for å tråkke på tærne til sponsorer og sittende, bevilgende myndigheter?”

— Nei absolutt ikke, og å påstå at vi er uengasjerte synes jeg er svært urimelig. At vi setter foten ned for partipolitisk markedsføring på festivalområdet, handler mye om hensynet til publikum. De politiske partiene har mange nok anledninger til å spre sitt budskap i løpet av august måned. I samme ånd legger vi også restriksjoner på andre som er inne på området. Ingen får lov til å drive oppsøkende virksomhet, og jage folk rundt for å presse på dem produkter. Vi vil heller ikke si ja til ett parti og nei til de andre, det blir for dumt. Da vil vi heller ha en festival fri for partipolitikk, svarer Prangerød.

Politikk eller Pepsi?

Til Dagsavisen uttalte du deg skeptisk til å la politiske partier ”renne rundt og forsøple og forstyrre med brosjyrer og flyers”. Er ikke det noe av det samme som publikum må tåle fra sponsorene deres? Er markedsføring av kulturpolitisk engasjement så mye verre enn markedsføring av brus, tabloidaviser og mobiltjenester?

— Som jeg sa; det spiller ingen rolle om du heter Pepsi eller SV, ingen får lov til å løpe etter publikum med flyers og brosjyrer. Alle de samarbeidspartnerne vi har, det være seg servering, mobiltjenester eller annet, holder seg innenfor avgrensede områder, og brosjyrematerialet er begrenset til oversikter over spilletider og annen relevant festivalinformasjon.

Vil være fristed

Men hva om SV – eller andre politiske partier – hadde holdt seg innenfor egne, avgrensede områder, og heller snakket med folk enn å dele ut lapper og pamfletter? Ville det da vært mer aktuelt for dere å la dem markedsføre hva de ønsker å gjøre for kulturlivet?

— De samarbeidspartnerne vi har, løser oppgaver for oss. Noen lager mat til publikum, noen sørger for kommunikasjon, mens andre selger ting festivalfolk flest vil ha. Jeg kan ikke se for meg noen situasjon hvor et politisk parti skal kunne komme med et bidrag som gjør festivalen bedre for publikum. Oslo sentrum kommer til å ha et voldsomt jag av politisk markedsføring i hele august og september, vi vil heller være et fristed fra alt dette maset, avslutter Prangerød.

— Nok plass til politikk

Informasjons- og markedsansvarlig for Førde Internasjonale Folkemusikkfestival, Torill G. Faleide, er også relativt lunken i forhold til politisk markedsføring under deres festival.

— Jeg vet ikke om noe slikt hører hjemme på en festival, men det kommer selvfølgelig an på hvilken form det får. Å la politiske partier stille opp med boder for å drive valgkamp, ville vi ikke umiddelbart si ja til. Om vi fikk en slik henvendelse, ville det helt sikkert bli gjenstand for diskusjon i festivalstyret.

Faleide uttrykker samtidig forståelse for Berthelsens argumenter om at politikk er viktig for kulturliv og –bevilgninger:

— Jeg forstår selvfølgelig at noen partier ønsker å fremheve seg selv som mer kulturvennlige enn andre. Selv har jeg ikke den røde tråden i hvem som har brakt festivalen vår dit den er, men partiene kan sikkert trekke frem oversikter over hva de har bidratt med til festivalene. Samtidig synes jeg politikerne har mange andre arenaer der de kan fortelle om dette, vi ser vel nok av dem på fjernsynets mange kanaler titt og ofte. Så det å slippe dem til på festivalen vår, ser jeg vel ikke akkurat som tvingende nødvendig.

Berthelsen hevder overfor Ballade at ”det en kjensgjerning at kulturfolk er en sofasittergjeng som har en tendens til å ikke stemme”. Er dette en virkelighet du kjenner deg igjen i?

— Jeg antar at Berthelsen med ”kulturfolk” mener musikere og musikkinteresserte. I så fall vil jeg nesten si ”tvert imot”. Jeg innbiller meg at de som er kulturinteresserte, også er politisk engasjerte. Hvis man først skal generalisere, er nok andre grupper mer likegyldige til politikk enn kulturfolket, tror Faleide.

Publisert:

Del: