– Det som er riktig ved Essensfestivalen er mer enn riktig – det er riktig på en genial måte. Og det som er galt, er så forbløffende galt at det hadde vært sjarmerende – om det ikke sto i veien for festivalens fremtidige vekst, skriver Andrew J. Boyle i denne artikkelen om Fredrikstads Essens-festival, som gikk av stabelen i helgen. Anmelderen beskriver festivalen som “åndelig fornyelse for en uthulet sjel”, samtidig som han undrer seg over over en tidvis “take it or leave it”-holdning i forhold til dårlig innøvd materiale og konserter som uteblir.

African Dream på Essens 2003 (Foto: Andrew J. Boyle)

Av Andrew J. Boyle (tekst og foto)

Ikke ett menneske til kunne man skviset inn i Teglhuset i Gamlebyen da Afrobeat-konserten skulle begynne etter midnatt lørdag. Visst har Essens sitt publikum.

Det som er riktig ved Essensfestivalen er mer enn riktig – det er riktig på en genial måte. Og det som er galt, er så forbløffende galt at det hadde vært sjarmerende – om det ikke sto i veien for festivalens fremtidige vekst.

For å ta det som er galt først. Det finnes en del skjønnhetsfeil som kommer av at festivalen har en overarbeidet liten stab i deltidsstillinger.

At enkelte konserter ble flyttet eller forandret etter at programmet gikk i trykk, bør vel ingen henge seg opp i. I år stemte kartet ofte dårlig med terrenget – men når terrenget ikke er større enn Gamlebyen i Fredrikstad, er det ingen stressfaktor.

“Take it or leave it”
Viktigere for Essens-skaperne er at de forbedrer kontakten mellom aktører og publikum. Jeg har vært på flere arrangementer i år hvor det var en herlig, uformell stemning som bandt sammen sal og scene på vei mot en opphøyet felles opplevelse.

Men jeg har også opplevd konserter hvor en holdning har gått igjen, som ikke er smigrende for Essens. Ikke bare i år, men også tidligere, har publikummet blitt møtt med en “take it or leave it”-holdning når ting har vært for dårlig innøvd eller gått gærnt.

I år var det noen som forlangte pengene tilbake etter åpningskonserten.

Konserten vi opplevde som festivalens premiere ble en praktfull konsert av sentrale verk i det seriøse korrepertoaret, fremført av Det Norske Solistkor. Men det var ikke den konserten som publikummet, utfra annonsering og program, kunne ha forventet. Ray Phiri sang i bare 90 sekunder. Lawra Somby i bare 120 sekunder. Knut Reiersrud og Bendik Hofseth spilte tre toner hver i et pinlig stunt på slutten av korkonserten. Møtet mellom Reiersurd og Phiri var det noen som hadde sett fram til: Det skjedde ikke.

Problemet oppsto visstnok pga. misforståelser. Men var det noen som tok tak i en mikrofon og forklarte det? Nei.

Har man annonsert Reiersrud og Vinaccia og Hofseth og Phiri – kan man ikke levere dette!

Unike Essens
Det er tre stikkord som beskriver det som Essens gjør så riktig.

* Festivalen forundrer.
* Den gir fornyelse.
* Og den har den perfekte beliggenheten.

På de aller fleste konserter og festivaler kan man trygt forvente “bekreftelse” – kjære, trygge musikkverk som går igjen. På Essens kan man vente å bli fornyet. Og det er en festival av vår tid: Så mange av oss i dag har definert hulrommet som gaper i oss; uroen som oppstår i møtet med moderne levemåter. Essens er åndelig fornyelse for en uthulet sjel.

Forundringen kom denne helgen i så mange ulike pakker. Fra åpningskonserten hvor Øystein Birkeland (cello) sammen med Det Norske Solistkoret tok oss på en vandring i sjelens ensomhet, med melankolske platåer av klang og sang (Taverners “Syvati”). Til den forfriskende cocktailen av rap og poesi som ble blandet sammen flere ganger denne helgen.

Pilegrimer
Plutselig eier man noe nytt. Noe man ikke hadde før. Essens er unik på den måten. Essens-gåere er ikke bare publikum: De er pilegrimer.

På festivalens to store kvelder, fredag og lørdag, møter man mange av de samme fjesene på alle arrangementene. Mange kjøper seg festivalpass og “går leden” fra arrangement til arrangement- med stadig stigende humør og med stadig større trang til å fortelle om hva de har opplevd.

I løpet av noen få timer lørdag kunne man for eksempel få med seg skjøre folketoner sunget til eget langeleik-akkompagnement av Sinikka Langeland; rett derfra til et unikt “show” ved pianist Trond Lindheim, hvor han med utgangspunkt i musikkens evne til å formidle følelser, tok oss på en lattervekkende reise i sin egen mislykkede kjærlighetshistorie.

Derfra til utendørskonsert med opplesing av stunt-poesi og rap – igjen latter og musikk i spennende forening.

Kirken ble åstedet for en banebrytende konsert av samtidsmusikk, kjapt etterfuglt av ord av Sigrid Undset (ved Ellen Horn) til toner av Bendik Hofseth og Jon Christensen. Førsteklasses jazzrock ledet av Terje Rypdal , rap i Ridehuset og afrikanske rytmer i Teglhuset ledet pilegrimene videre inn i natten…

OperaJam en stor suksess
Mulvadgården i Gamlebyen ble etterhvert for liten for alle som ville oppleve en konsertform som er stort sett ukjent i Fredrikstad: OperaJam.

Mange publikummere satte seg like godt på gulvet for å få med seg de uformelle fremføringer av opera-svisker, “bladlest” av pianister Trond Lindheim og Reza Aghamir. “Kan du den” spurte solistene og sendte notene bort til pianistene…

Applaus sto i taket for sangsolistene – som var bl.a. Fredrikstads egen Hege Holmquist, samt Åshild Skiri Refsdal, David Selder og Janne Berglund.

Sinikka hedret
Under søndagens avslutningskonserten på Isegran, tvers over Glomma fra Gamlebyen, ble Sinikka Langeland hedret med Edvard-prisen.

Prisen, en av de aller mest prestisjetunge i norsk musikkliv, ble opprettet som et samarbeid mellom TONO og NRK. Hvert år deles det ut priser i seks kategorier. Det var prisen innen “crossover”-musikk som søndag ble overrakt en overrasket og takknemlig Langeland av Cato Strøm, direktør for TONO.

Juryen hadde lagt spesiell vekt på Langelands “Stjerneklang”-plate fra i fjor.

For å oppsummere: Festivalen kommer til å vokse. Det som er galt, kan man gjøre noe med. Det som er riktig er så sjelden en gave, mange vil ta vare på den.

Denne artikkelen er også trykket i dagens utgave av Fredrikstadavisen Demokraten.

Publisert:

Del: