INNLEGG: Kvalitetsproduksjoner lages på tross av strømmetjenestene, ikke på på grunn av dem, skriver Erik Hillestad.

© kkv.no

Red anm: Dette innlegget følger opp debatten om selskapene som har valgt å holde tilbake i forholdet til strømmetjenestene. Denne teksten er et direkte tilsvar til Guttorm Andreasens innlegg om spennvidden og optimismen i dagens musikk.

Det er rørende å oppleve noen som gasser seg i så store romantiske følelser på teknologiens vegne som Guttorm Andreasen. Jeg vil kommentere innlegget hans med å si tre ting:

Ble tatt alvorlig
Den som hevder at det var stille på 70-tallet, er historieløs. Men det er riktig at musikken ikke tøt ut overalt og ble trivialisert slik som i dag. Den ble derimot tatt ganske alvorlig og spilte nærmest en kultisk rolle for etterkrigsgenerasjonen som jeg tilhører.

Veldig mye av det som i dag skapes, også av folk som den gang ikke engang var påtenkt, henter fortsatt næring fra den tida Andreasen hevder var et stillhetens tiår.

Følg debatten om musikk-Norge: Ballade på Facebook

Bredde skyldes langtidsinvesteringer
Det er riktig at musikklivet i dag har enormt stor bredde og kreativitet.

Det skyldes ikke strømming, som har hatt en praktisk levetid på to år, og først det siste året har tatt av. Det skyldes alle de investeringer i skaperkraft, penger og arbeid gjennom grensesprengende og øreåpnende prosjekter innen konsert og CD som har funnet sted over 50 år og mer, og som de yngre generasjonene i dag øser fra.

Les også: Hvorfor har Tord Gustavsen delte meninger om strømming?

Utviklinga mot strømmen
Så kan det hende at romantikeren Andreasen mener at musikk skal oppstå uten vederlag, og at kunstnerne må finne seg i å sulte og at det faktisk bare fremmer kreativiteten. Mange har ment det før ham. Og det er rart med kunsten. Den tvinger seg fram på tross av mye motstand, fordi meddelelsesbehovet og skaperkraften aldri kan tøyles.

Mye avhjelpes av statlige fond og andre bidrag som gjør at det nok vil bli laget kvalitetsproduksjoner i fremtiden, nesten uansett hva som skjer. Men dette skjer på tross av, og ikke på grunn av strømmingstjenestene, slik de er skrudd sammen i dag.

I seg selv skaper de tilgjengelighet til mye bredde innen gammelt repertoar, men ordningen har den bieffekten at den river grunnlaget vekk under verdikjeden for musikk, slik at det ikke er lønnsomt å skape nye produksjoner.

Vi må over fra verdikjede til statlig støtte på linje med symfoniorkestre og kulturskoler.

Les innlegget som startet debatten: ECM og strømmetjenestene

Inne i en overgangsfase
Dette rammer også konsertscenen, fordi innspilt musikk ikke lenger kan være navet i hjulet slik den for mye musikk har vært siden 50-tallet. Med strømming som en hovedformidler av musikk er det slutt på den tiden da artister kunne påregne plateselskapenes investeringsvilje i nye konsepter som ble utviklet i studio, men også fikk et scenisk uttrykk.

Vi er nå i en overgangsfase hvor vi fortsatt høster fruktene av musikkens vekst over mange tiår. Allerede nå er flere norske musikkselskaper eksistensielt truet og mange artister sliter tungt med å få proff oppfølging og distribusjon og blir mer og mer overlatt til seg selv, hjemmelagde innspillinger og internett. Det produseres iblant noen fine ting også på denne måten, men det påvirker musikken over tid, mest fordi de færreste har råd til ensemblespill i et godt studio.

Virkningene av det nye paradigmet skjer over lang tid og merkes foreløpig best av artister, musikere og produsenter. Den negative effekten vil kunne bli noe dempet av økte offentlige støtteordninger, og forhåpentlig har vi innen overskuelig tid funnet bedre og mer rettferdige og bærekraftige modeller for digital formidling.

Publisert:

Del: