– Hvor mange har ikke fått høre at de ikke kan synge? Likevel kan de bære et dypt ønske om å bruke stemmen. Og hvilken glede er det ikke når de får mulighet til å synge ut, spør Åsne Berre Persen, som har skrevet sin masteroppgave på emnet “Utrolig å få synge ut – om hvordan sangglede kan fremmes og hemmes”. – Siden stemmen er så personlig vil også kritikk av stemmen ofte oppleves svært personlig. En av informantene sier at ”det å bli avvist på stemmen er det mest private jeg kan tenke meg.” Det er slående hvor sterkt negative kommentarer har festet seg både hos informantene og andre jeg har snakket med i forbindelse med oppgaven, skriver Berre Persen. Oppgaven, som fikk toppkarakter ved Institutt for musikkvitenskap, bringes videre på Ballade morgen.

Korforbundets sommerskole 2005

Av Åsne Berre Persen, musikkviter

Hvordan sangglede kan hemmes og fremmes er temaet for min masteroppgave ”Utrolig å få synge ut”. Utgangspunktet er samtaler med fem personer som har både gode og smertefulle erfaringer med å synge. Personene har bakgrunn fra Alle-kan-synge-koret (AKS). AKS er et kursbasert kor for alle uansett ferdighetsnivå, og grunntanken er at de aller, aller fleste kan lære å synge.

Fra naturens side inviteres vi til å synge, men kulturelle holdninger setter begrensende rammer for svært mange av oss. Stemmen er vårt mest tilgjengelige instrument, og psykologisk forskning tyder på at musikalitet og evnen til å synge er både medfødt, universell og adaptiv. Fordi vi bærer den med oss, og fordi den er en del av kroppen vår, blir også stemmen et svært personlig instrument. Gjennom stemmen gjør vi oss hørbare overfor verden, og stemmen er tett knyttet til identitet, følelser og kropp. Som en av informantene til oppgaven forteller: ”Når jeg synger tar jeg ut det indre i meg”.

Siden stemmen er så personlig vil også kritikk av stemmen ofte oppleves svært personlig. En av informantene sier at ”det å bli avvist på stemmen er det mest private jeg kan tenke meg.” Det er slående hvor sterkt negative kommentarer har festet seg både hos informantene og andre jeg har snakket med i forbindelse med oppgaven. En av informantene husker fortsatt hvordan hele klassen lo av henne da hun måtte fram å prøvesynge alene foran klassen på gymnaset. Ikke en eneste riktig tone kom ut av munnen hennes. En annen husker hvordan foreldrene lo av henne da de oppdaget at tenåringsdatteren sang for full hals til en LP med en kjent sangerinne. Da sluttet hun å synge.

Talentmyte

Bak latteren og de negative kommentarene ligger en utbredt oppfatning om at det å synge er forbeholdt noen få med spesielle, medfødte talenter. Koblet til denne oppfatningen følger lett en tro på at det å synge ikke kan læres. Her skiller sang seg fra de fleste andre ferdighetsfag. Strever man med matte og lesing på skolen får man tilbud om ekstra hjelp. Slik er det ikke med sang. Begynner du på skolen uten å kunne synge får du i verste fall beskjed om å lukke munnen. Talentmyten blir lett en selvoppfyllende profeti der de som antas å ha talent blir mer stimulert og får mer lyst og mot til å fortsette. De får også større tiltro til at de kan mestre, mens en som tror at han ikke kan synge rett og slett vil ha problemer med å treffe tonen fordi han nøler og er usikker. Instrumentet lukker seg.

Talentmyten er feil fordi det å synge kan læres for de aller, aller fleste. Mye tyder på store likheter mellom hvordan barn utvikler sang- og språkferdigheter. Det ligger der som iboende muligheter. Dersom ikke muligheten blir stimulert når man er barn kan veien være lang og bratt for å treffe den ønskede tonen. Men det er mulig å trene opp både ekspressive og tekniske ferdigheter.

Stor glede

Hvorfor er jeg i det hele tatt viktig å være opptatt av at alle kan lære å synge? Rett og slett fordi mange mennesker savner å synge og fordi sang grunnleggende sett er knyttet til glede og livsutfoldelse. Jeg mener sangens dype berøringsmuligheter gir grunnlag for stor glede ved å synge. Denne gleden er uavhengig av prestajonsnivå.

For bedre å forstå sangens positive virkninger kan vi dra veksel på positiv psykologi og flowteori. Psykologen Barbara Fredrickson er opptatt av hvordan positive emosjoner og optimale tilstander skiller seg fra negative emosjoner og stress. Mens negative emosjoner virker innskrenkende, virker de positive emosjoner åpnende og byggende. Jeg mener det å synge kan virke åpnende og byggende på flere måter. Det åpner opp for musikalsk og følelsesmessig uttrykk. Når vi synger tar vi i bruk større deler av stemmens enorme uttrykksregister. Vi har alle et behov for å uttrykke oss. Inntrykk må gis en eller annen form for uttrykk. Holder man tilbake uttrykket, stopper flyten opp. En av informantene forteller hvordan det er helt utrolig å få lov til å ”synge ut”. Når vi slipper til sangen åpner vi også på fysiske og energetiske spenninger. Vi åpner opp for pusten og får større vitalitet i kroppen. Gjennom å synge bygger vi også ressurser, både emosjonelle, kognitive, musikalske, sosiale og fysiske. Og disse ressursene er varige.

De gode sangopplevelsene kjennetegnes ofte av at vi går helt opp i det vi gjør, i øyeblikket. Vi bekymrer oss ikke for prestasjon og vurdering, og vi ser ikke det vi gjør utenfra. Slike tilstander kalles gjerne flow, og vi kan ha ulike grader av flow. Flow-tilstander har en rekke positive virkninger, blant annet at det blir harmoni i selvet. I tillegg gir det selvsagt stor tilfredsstillelse i å være nærværende i det man gjør.

Psykologen Mihalyi Csikszentmihalyi framhever at det må være balanse mellom utfordringer og ferdigheter for at vi skal kunne komme i flow. For høye utfordringer vil gi bekymring mens for lite utfordringer vil bli kjedelig. Er det derimot balanse, vil vi finne aktiviteten stimulerende og gledesfylt. Dette vil lett føre til en positiv spiral fordi ferdighetene vil øke etter hvert som vi gjør aktiviteten. For at det ikke skal bli kjedelig må vi hele tiden vil strekke oss etter nye utfordringer.

Vi skal ikke kimse av folks ønske om å beherske stemmen som instrument. Som de fleste vil synes det er morsommere å gå på ski hvis de slipper å falle hele tiden, vil også mestring av sangferdigheter gjøre det artigere å synge. Trening av sangferdigheter gir frihet og trygghet fordi man får større muligheter til å få til det man vil med stemmen – også i stressede situasjoner som ved prestasjon og eksponering overfor andre. Som en av informantene forteller om å synge i AKS: ”Vi hadde ikke trodd at det var mulig å lære noe, men det er det. Og det gir jo også en veldig frihet. Det er ikke sånn at man må holde munn.”

Når det er balanse mellom utfordringer og ferdigheter vil vi kunne sette opplevelsen, framfor prestasjonen, i sentrum. Da blir det rom for sanggleden, uttrykket og musikken. At det er en slik balanse behøver ikke å bety at man må utvikle høye sangferdigheter. Det kan innebære vektlegging av å utvikle ferdigheter, men det kan også innebære en aksept av det nivået og den måten man synger på i øyeblikket. Hvis målet alltid er å synge som Kirsten Flagstad eller Radka Toneff vil de fleste oppleve manglende mestring. Sangen kan ha så mange ulike funksjoner, og det er viktig å vise romslighet overfor de mange forskjellige sammenhengene vi synger i og de uendelig mange forskjellige uttrykkene hver og en av oss har.

Artikkelen er basert på forfatterens masteroppgave: Persen, Åsne Berre (2005): Utrolig å få synge ut – om hvordan sangglede kan fremmes og hemmes, Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo. Oppgaven bringes videre i sin helhet i morgendagens Ballade.

Publisert:

Del: