Ballade har den store glede å videreformidle Åsne Berre Persens omfattende masteroppgave om sangglede, som fikk toppkatakter ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Oppgaven, som er fra i år, tar for seg sangen som et instrument – ikke bare for musikk, men også for selvforståelse, selverkjennelse, selvtillit og kommunikasjon utover det musikalske. I denne første av fem deler gjør Berre Persen rede for sitt tema, sin problemstilling og sine avgrensinger, samtidig som hun forklarer hvilken metode og konstruksjonsprosess hun har lagt opp til. De følgende delene vil bli publisert på Ballade i dagene som kommer.

Åsne Berre Persen 2 2005

Åsne Berre Persen:

”Utrolig å få synge ut” om hvordan sangglede kan fremmes og hemmes

Masteroppgave høsten 2005 Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo

Forord
Først og fremst vil jeg takke de fem menneskene som har latt meg ta del i sine erfaringer med, og tanker om, å synge. De har åpnet seg, og stått fram med sine drømmer og sår, sin livskraft og modighet, sin sangsorg og sangglede. Uten disse informantene hadde ikke denne oppgaven blitt hva den er. Jeg vil også takke dem som har vært å åpne for min egen sangglede og gitt meg personlige erfaringer som jeg har brukt i denne oppgaven. Takk til min sanglærer gjennom tre år, Åshild Kyvik Bauge, som har lært meg mye om sangteknikk, om å stole på min egen stemme og gi meg hen til sangen.

Også sangpedagogene Ruth Wilhelmine Meyer, Torsten Føllinger og Guri Egge, samt dirigentene Tone Bianca Dahl og Marilena Zlatanou har gitt meg mye sangglede. Og ikke minst, stor takk til Barbara von Siebenthal, læreren for kurset ”Stemmens kraft” som jeg har fulgt det siste året. Kurset har gitt meg en langt dypere forståelse av, og erfaring med, hvor godt og grunnleggende det er å være nærværende, utrykke seg og gi av seg selv. Med denne forståelsen har umerkelig også fokuset for oppgaven endret seg fra hovedvekt på hvordan mennesker hemmes i å synge til å sette sangglede i forgrunnen.

Jeg vil også takke min veileder Even Ruud som har gitt meg gode råd og faglige innspill i hele prosessen. Også dirigenten i AKS, Carl Høgset, fortjener takk for entusiasme, tips og innpass på korprøver. Og takk til moren min, Åslaug, som har lest korrektur og som jeg har hatt mange gode samtaler med om sang og musikk. Sist, men ikke minst, vil jeg takke min kjære Magnus. At våre veier møttes har gitt en ny og gledesfylt dimensjon til mitt liv. Han har gitt meg inspirasjon og oppmuntring til å strekke meg det lille ekstra for å gjøre ferdig oppgaven, og han har vært en lyttende samtalepartner og observant leser som har bidratt med innsiktsfulle innspill og synspunkter.

Oslo, 7. august 2005
Åsne Berre Persen

Innholdsfortegnelse
Forord
Innledning
1
Tema, problemstilling og avgrensning
1
Bakgrunn for oppgaven
1
Med opplevelse som utgangspunkt
2
Problemstilling
3
Forskningsspørsmål og oppgavens struktur
4
Faglig identitet og avgrensning
5
Metode og konstruksjonsprosess
9
Begrunnelse for det kvalitative forskningsintervju
10
Om utvalget
12
Hermeneutisk og fenomenologisk utgangspunkt
15
Om intervjuene og tolkningen av disse
17
Empiri møter teori
19
Kapittel 1: Stemmens kompleksitet og funksjon
21
Den komplekse stemmen
21
Pust og stemmebånd
22
Primærlyd og følelser
23
”Endelig, nå blir jeg sett”
27
”Man føler virkelig at man er utafor”
29
Spenningsforholdet subjekt versus objekt
31
Sang og musikalitet
33
Universell og medfødt musikalitet
33
Sangens og musikkens funksjon
35
Kapittel 2: Den livgivende sangen
38
Et rammeverk for å forstå glede
39
Fullstendig tilstedeværelse. Om flow og sang
41
”Jeg ser ikke meg selv utenfra
43
Uttrykksglede
46
Å synge ut!
46
”Lykke når min stemme klinger sammen med de andre”
49
Kroppsnærvær og overskudd
51
”Jeg visste ikke at vi puster så langt ned i magen”
51
”Det frigjør energi”
53
Indre motivasjon, mestring og varige virkninger
54
Når sangen er et indre ønske
55
Mestringsglede
58
”Dette er min greie – og det er tøft”
60
Når glede er målet
61
Kapittel 3: Hvordan sanggleden kan hemmes
62
Å eksponere stemmen foran andre
62
”Forferdelig å bli avvist på stemmen”
64
”Tatt på fersken”
66
Latterliggjøring og jantelov
67
Mange får høre at de ikke kan synge
69
Når sanguttrykket blir gjenstand for vurdering
70
”Ikke syng, du ødelegger”
73
Talentmyten og konsekvenser for læring
75
”Det var ikke sånn at du kunne lære å synge”
76
Selvoppfyllende profeti
78
Manglende balanse mellom utfordringer og ferdigheter
80
Kapittel 4: Hvordan sanggleden kan fremmes
82
Opplevelsen i sentrum
83
Positive opplevelser fremmer videre musisering
83
Trygghet og aksept
85
Romslighet for sangens ulike funksjoner
87
Mestring stimulerer
89
”Han mente at selv jeg kan synge”
89
Stemmen er som et lite barn
90
Mål og tilbakemeldinger
93
Avslutning
96
Noen pedagogiske refleksjoner
96
Språk, representasjon og egen forforståelse
97
Litteraturliste
101
Sammendrag
105
1

Innledning
Tema, problemstilling og avgrensning

Bakgrunn for oppgaven

Hvor ofte hører jeg ikke folk si: ”jeg kan ikke synge”, ”jeg fikk beskjed av læreren min om å bare late som jeg sang”, eller ”jeg er ikke musikalsk”. De samme menneskene kan høre masse på musikk, kanskje danse, kanskje nynne i dusjen, endog spille et instrument. Det gjør meg både trist, frustrert og nesten sint å høre at så mange mennesker ikke stoler på sin egen musikalitet og ikke våger å bruke stemmen sin til å lage musikk. Noen av dem har kanskje ikke lyst, men mange ønsker egentlig å synge.

Min inngang til denne masteroppgaven har vært tosidig. På den ene siden har jeg en undring over hvorfor så mange kvier seg for å bruke stemmen som instrument. På den andre siden en fascinasjon over hvilke positive virkninger det å synge kan ha og et engasjement for at alle som vil, skal få være med å synge. Sang er en kilde til mange gode opplevelser, men også til dårlige – marginene kan være hårfine. For det som gjør opplevelsene gode er de samme forholdene som kan gjøre dem negative: Fellesskapet som sang gir, er flott for dem som er en del av det, mens ved ikke å mestre blir sang en stadig påminnelse om ikke å høre til. Å gi av seg selv ved å synge ut kan gi en lykkefølelse samtidig som den gjør deg sårbar fordi du fjerner litt av beskyttelsesfilteret ditt. Å gi seg hen til sangen gir frihet, men hvis du er redd for ikke å treffe tonen eller synge bra nok blir det å synge en angstfylt prestasjon. Denne motsetningen er et gjennomgangstema for oppgaven.

Felles for de to innfallsvinklene er en nysgjerrighet over hva det å synge gjør med mennesker. Å drøfte et slikt vidt spørsmål vil være altfor omfattende for en masteroppgave. Også den tosidige tilnærmingen kan til tider virke for omfattende, og jeg har flere ganger tenkt at temaet godt kunne fylle to masteroppgaver: én om hva negative tilbakemeldinger på stemme gjør med oss og én om hvilke positive virkninger vi kan få av å synge. Likevel har jeg valgt å behandle disse spørsmålene i en og samme oppgave. Dette gjør jeg fordi jeg mener de to spørsmålene henger tett sammen, og det å få fram denne sammenhengen har vært sentralt for meg. Nettopp

2

fordi sangen har så dype, positive virkninger på oss, rammer det ekstra hardt å få høre at du ikke kan synge. Sangen berører noe grunnleggende i oss som mennesker. Å bruke stemmen er tett knyttet til livsutfoldelse, glede, vilje, selvtillit og selvrealisering; gjennom stemmen gjør vi oss hørbare overfor verden. Vi bruker stemmen hele tiden – når vi snakker, når vi synger, når vi sukker, ler eller gråter. Stemmen er vårt medfødte instrument som vi kan bruke til å musisere. Fordi vi bærer den med oss, og fordi den er en del av kroppen vår, blir det også et svært personlig instrument.

I bunn og grunn er stemmen deg selv. Stemmen vår er like unik som fingeravtrykket vårt. Dermed blir den også svært sårbar. Stemmen ”avslører” oss: Gjennom stemmen gir vi uttrykk for hvem vi er og for våre grunnleggende ønsker og behov. I arbeidet med oppgaven har jeg kommet i prat med mange om dette med å våge å synge. Gang på gang har jeg blitt slått av hvor stort behov mange har for å fortelle om de gangene de fikk høre at de ikke kunne synge. Temaet er essensielt, og berører svært mange mennesker. Jeg håper denne oppgaven kan være med på å bidra til å avlive myten om at sang er forbeholdt noen få talentfulle og at oppgaven kan fremme bevissthet om hvor viktig det er å dyrke fram sanggleden. Og denne gleden er uavhengig av prestasjonsnivå.

Med opplevelse som utgangspunkt Jeg har valgt å ta utgangspunkt i samtaler med noen mennesker som både smertefulle og gode opplevelser knyttet til sin egen stemme og til å synge (mer om utvalget i metodedelen). Informantene har jeg funnet gjennom ”Alle kan synge” (heretter AKS), et kursbasert kor som er åpent for alle uansett ferdighetsnivå.(1) Det åpne spørsmålet som ligger til grunn for intervjuene er hva slags opplevelser og erfaringer informantene har med å synge. Her følger en kort presentasjon av de fem stemmene vi skal følge tett gjennom hele oppgaven:(2) (1) ”Alle kan synge” (AKS) ble startet av dirigent og sanger Carl Høgset. Grunnidéen bak AKS er at de aller fleste kan lære å synge. Det har per våren 2005 rundt 300 deltakere hvert semester i Oslo, i tillegg til at det er avdelinger fire andre steder i landet.

(2) I og med at informantene tar opp personlige hendelser og opplevelser er alle anonymisert. Jeg har endret både navn, alder og andre opplysninger som er nødvendig for at det ikke skal være mulig å identifisere dem. De fem har stilt opp frivillig, og alle har gitt sitt informerte samtykke til å stille opp som anonyme kilder.

3

* ”Bente” (45) har gang på gang fått høre at hun ikke kan synge. Nå tar hun sangtimer og synger i AKS. Hun stråler over gleden ved å synge ut, og forteller hvor mye selvtillit hun har fått av å ta på alvor et stort behov hos seg – nemlig å synge.
* ”Kari” (58) lukket igjen for drømmene sine etter at foreldrene gapskrattet av henne da hun som 17-åring sang opera av hele sitt hjerte med Kirsten Flagstad som ”støtte” fra stereoanlegget. Først over 30 år senere våget hun seg til et kor selv om hun alltid egentlig har visst at hun synger rent og bra.
* ”Tor” (45) har i store deler av livet sitt kviet seg for å være hørbar; talefeil og vanskeligheter med å treffe tonene har bidratt til ensomhet og følelsen av ikke å høre til. Nå merker han hvordan det å våge å bruke stemmen mer spontant og kraftig gjør noe med hele hans personlighet, selvtillit og forhold til omgivelsene.
* ”Petter” (40) har alltid likt å synge, men fortsatt sitter et sårt minne igjen fra den gang læreren ba ham om å være stille mens resten av klassen sang.
* ”Line” (62) husker fortsatt hvor grusomt det var å måtte stå foran læreren og hele klassen å prøvesynge uten at en eneste riktig tone kom ut av munnen. Å bli avvist på stemmen er det mest private hun kan tenke seg. Nå kommer hun alltid full av energi, glede og livslyst hjem fra korøvelsene.

Dette er bare noen av historiene de kan fortelle. Erfaringene er ulike, men visse temaer går igjen. Når jeg velger å presentere dem på denne måten tidlig i oppgaven, skyldes det at deres historier er helt fundamentale for oppgaven. Til sammen utgjør informantenes erfaringer det empiriske grunnlaget. Men oppgaven er imidlertid strukturert rundt temaer, ikke rundt informantenes kronologiske og separate historier. En samlet presentasjon i starten vil gjøre det lettere for leseren å forholde seg til de
ulike informantene.

Problemstilling

Gjennom samtalene, analyse, og kobling mellom empiri og ulike teoretiske perspektiv har visse aspekter ved informantenes sangopplevelser trådt fram. Jeg søker å utforske et fenomen framfor å teste ut en hypotese (mer om dette i metodedelen). Fra det åpne spørsmålet har jeg avgrenset problemstillingen: Hva er sangglede, og hvordan kan denne hemmes respektive fremmes?

4

I problemstillingen knytter jeg implisitt sang til glede. Når vi hører et lite barn pludre eller et litt større barn bryte ut i spontansang, kan vi fornemme at sang er knyttet til livsglede og livsutfoldelse. Jeg mener at vi i utgangspunktet er født med forutsetninger både for å synge, oppleve glede ved det, og for å uttrykke glede gjennom sangen. Sangglede er selvforsterkende. Gode opplevelser gir mersmak. Men for mange blir forbindelsen mellom sang og glede borte på veien. Sang forbindes i stedet med bekymring, nervøsitet, prestasjonsangst, likegyldighet eller eksklusjon.

Forskningsspørsmål og oppgavens struktur Oppgaven er strukturert slik at de to første kapitlene er viet spørsmålet om hva sangglede er, mens de to siste kapitlene tar for seg hvordan sanggleden henholdsvis kan hemmes og fremmes. For å kunne si noe om sangglede, må jeg først si noe om instrumentet. Hva er det med stemmen som gjør at det å synge og bruke stemmen kan berøre oss dypt? Det er spørsmålet som stilles kapittel 1, ”Stemmens kompleksitet og funksjon”. Jeg belyser det ved å se på stemmens fysiologi, på forholdet stemme-følelser, stemme-identitetpersonlighet samt spenningsforholdet mellom stemme som subjekt og objekt. Spørsmålet belyses også gjennom å se hvordan musikalitet er universelt, medfødt og adaptivt.

Mitt utgangspunkt er at de aller, aller fleste kan synge eller lære det – med mindre man har skade på stemmebånd, andre stemmefunksjoner eller visse kognitive skader. Begrunnelsen i de samme forholdene som gjør at sangen berører oss dypt, nemlig at stemmen er vårt medfødte instrument og at musikalitet er medfødt og universelt. Sangens dype berøringsmuligheter gir grunnlag for stor glede ved å synge. I kapittel 2, ”Den livgivende sangen”, spør jeg på hvilken måte gleden og sangen virker åpnende og byggende. Det teoretiske utgangspunktet er positiv psykologi som jeg mener gir et spennende rammeverk for å utforske empirien på en fruktbar måte.

Med spørsmålsstillingen forsøker jeg å fange opp bredden og dybden i hva sangglede kan være. Jeg tar for meg hvordan det å synge kan gi en tilstand av fullstendig tilstedeværelse både mentalt og kroppslig, hvordan sangen åpner for vitalitet og et følelsesmessig og musikalsk uttrykk samt hvordan det å synge kan utvikle seg til en positiv mestringsspiral. Sanglede er ikke knyttet til hvorvidt man er flink til å synge

5

eller ikke, og i utgangspunktet kunne alle hatt glede av å synge. Likevel forbinder mange sang med alt annet enn glede.

Hvordan blir sanggleden hemmet?

Det er spørsmålet som drøftes i kapittel 3. For å belyse spørsmålet tar jeg utgangspunkt i det som var tema for første kapittel, nemlig hvor personlig stemmen er og hvordan stemmen befinner seg i spenningsfeltet mellom subjekt og objekt, samt i kapittel 2 om forskjellen på hvordan positive og negative emosjoner virker. Jeg starter med hvor stressende og skummelt det kan være å eksponere stemmen sin overfor andre og hvor hardt og sårbart det kan være å bli avvist på stemmen. Deretter tar jeg opp hva som skjer når sanguttrykket blir gjenstand for vurdering og prestasjonskrav. Til slutt drøfter jeg noen av de holdningene som ligger bak kommentarer om at noen ikke kan synge og hva slags konsekvenser disse
holdningene har for synet på læring.

Jeg argumenterer for at negative emosjoner og negative holdninger bidrar til en ond sirkel og at kommentarene blir en selvoppfyllende profeti. I kapittel 4 ser jeg derimot på hvordan man kan skape en positiv sirkel som fremmer sangglede. Jeg ser på betydningen av å sette opplevelsen, framfor prestasjoner, i sentrum. Det andre momentet jeg framhever som viktig for å fremme sangglede, er betydningen av å lære å beherske sang som ferdighet. Det kan stimulere til en positiv mestringsspiral. Jeg går i dette kapittelet noe mer inn på hvordan man kan sette opplevelsen i sentrum og fremme mestring. Faglig identitet og avgrensning Tema og problemstilling for oppgaven spenner over et bredt faglig spekter. I all hovedsak vil jeg si at jeg befinner meg i spenningsfeltet mellom psykologi og sangog musikkpedagogikk. Men temaet kan også berøre musikkterapi, -sosiologi, – psykologi og filosofi/estetikk.

Øivind Varkøy sier om musikkpedagogikken at : det som karakteriserer «det egentlige musikkpedagogiske fagfeltet» er nettopp «bindestreken»; hele faget eksisterer så å si «på bindestreken», i spenningsfeltet mellom alle ulike perspektiv, fokus og delområder. (2004) Betegnelsen ”bindestreksdisiplin” passer også godt på min oppgave. Det er i spenningsfeltet mellom de ulike disiplinene vi kan finne ny innsikt om denne oppgavens tema og problemstilling.

6

Den sangpedagogiske dimensjonen er til stede fordi en viktig del av oppgaven er knyttet til stemmen som instrument og hvordan vi lærer, og eventuelt ikke lærer, å synge. Mye er skrevet om stemmen som instrument, med særlig vekt på klassisk skjønnsang. Når det gjelder stemmens grunnleggende fysiologi og prinsipper for en fri og uhemmet stemme støtter jeg meg i all hovedsak på Oren Brown (1996), i tillegg til Nanna-Kristin Arder (2003) sin innføringsbok Sangeleven i fokus. Selv om Browns anliggende primært er sangere innenfor klassisk skjønnsang, har hans kunnskap også relevans i andre sjangere og for generell stemmebruk. Dette har delvis å gjøre med at han har erfaring både som sangpedagog og som behandler av ulike stemmelidelser. Brown går i liten grad inn på de psykologiske aspektene ved samspillet mellom følelser, identitet og stemme.

Det har vært en svakhet ved mye sang- og musikkpedagogisk forskning og undervisning at man ensidig ser på stemmen som instrument, og ikke ser på hvordan stemmen henger sammen med, og berører, så mange sider ved et menneske. De siste tiårene har det vært en økende interesse for en mer helhetlig forståelse av stemmen blant sangpedagoger, og en rekke hovedfagsoppgaver er også skrevet om emnet. Jeg vil her trekke fram dem jeg har lest og som jeg bygger videre på. Ragnhild Skard (1986) ser på det grunnleggende forholdet mellom stemme og psyke i sin oppgave Stemmen – sjelens ekko. Andre viser sangpedagogiske retninger som tar større hensyn til forholdet mellom stemme og følelser, som Randi Bragstad (2001) som går inn på Roy Hart sin sangmetode og Kari Gina Hodneland (1994) som ser på sangundervisning og kroppsorientert psykologi.

Atter andre tar for seg sang i forhold til mer spesifikke psykologiske forhold som Katrine Imerslund (2003) i sin oppgave Det sårbare selvuttrykk. Sang sett i lys av narsissistisk problematikk eller Tiri Beate Bergesen Schei (1998) sin stemmeskam. Min oppgave bygger videre på disse oppgavene og bøkene fordi de på hver sin måte har bidratt til økt kunnskap om stemmens kompleksitet. Slik kunnskap er relevant for å forstå hva sangglede er og hvordan denne kan hemmes. Jeg håper å bringe diskusjonen videre og tilføye nye perspektiv.

Den sangpedagogiske tilknytningen kommer også til syne ved at jeg drøfter hvordan informantene lærer, og eventuelt ikke lærer, å synge på skolen og andre læringsarenaer. I kapittel 3, og delvis kapittel 1, går jeg inn på hvordan ulike musikalitetsteorier påvirker pedagogiske og didaktiske grunnsyn på hvorvidt det er mulig å lære å synge. I kapittel 5 om hvordan sangglede kan fremmes, går jeg inn på noen rammevilkår og grunnleggende didaktiske prinsipper for hvordan sang kan læres

7

på en positiv måte. Men oppgaven går ikke inn i noen detaljert drøfting eller beskrivelse av hvordan man skal bli god til å synge. Jeg drøfter heller ikke informantenes erfaringer i lys av de ulike dannelsesteoretiske retningene.(3) I flere av kapitelene kommer jeg inn på mer generelle synspunkter på læring og mestring. Som det framkommer ovenfor, har oppgaven min en sang- og musikkpedagogisk forankring. Når den likevel ikke utelukkende hører hjemme innenfor den fagtradisjonen, skyldes det at jeg tar for meg sangopplevelser også utenfor de formelle læringsarenaene og utenfor læringskontekster. Sangglede er ikke avhengig av formell læring, og er ikke forbeholdt formelle læringsarenaer . Informantene er opptatt av hva sangen gjør med dem som mennesker, i hverdagslivet, som barn og som voksne. Dermed befinner oppgaven min seg vel så mye i psykologien. Jeg mener ulike psykologiske retninger kan være med å gi noen, fruktbare perspektiver og verktøy for å forstå hvordan sangen kan virke på oss – både hvordan sang gir oss glede og hvordan kritikk av stemmen virker. For bedre å forstå glede har jeg gått til den positive psykologien, og i første rekke til Barbara Fredrickson (2000 og 2002) som
forsker på positive emosjoner og Mihalyi Csikszentmihalyi (1988 og 1990) som forsker på flow-tilstander.

Disse teoretiske rammeverkene anvender jeg så på sang (noe forskerne ikke selv gjør), og jeg kobler disse teoriene både med informantenes erfaringer og forskning innen stemmeterapi. Stemmeterapeuter som Alfred Wolfsohn, Roy Hart, Alexander Lowen, Wilhelm Reich, Paul Moses og Paul Newham (for mer, se Newham 1994) har vært pionerer i vestlig kultur i å utforske hvordan stemmen kan brukes som helbredende og forløsende kraft for kroppslige og emosjonelle spenninger og potensial. De legger vekt på opplevelse. Mitt hovedanliggende er ikke sang som terapi. Likevel drar jeg veksel på stemmeterapeutisk forskning og erfaring. Den har stor relevans utover det rent terapeutiske for å forstå stemmens dyptgripende kraft. Jeg mener også at stemmeterapien har vært med på å framheve opplevelsesaspektet ved å synge, noe som gjør at den har verdifull innsikt i hvordan vi kan forstå selve sangopplevelsen.

Stemmeterapi utgjør motsatsen til den delen av sangpedagogikken som utelukkende er opptatt kunstnerisk uttrykk og ferdighetsnivå, og jeg ser den som et fruktbart bidrag (og supplement) i den sangpedagogiske tradisjonen.

(3) For mer om disse, se Hanken og Johansen (2000) og Nielsen (1998)

8

Jeg har også en viss forankring innenfor musikkpsykologi og kognitiv psykologi. John Sloboda (2005) tar i boka Exploring the musical mind opp hvordan vi kan forstå musikalitet, og jeg mener hans teorier og empiriske studier har relevans i forhold til oppgavens problemstilling. Men min oppgave er ikke først og fremst musikkpsykologisk da mitt anliggende er langt mer knyttet til kontekst, til menneskelig samhandling gjennom sang og til våre holdninger til sang. Men musikkpsykologien er en av flere forståelsesmåter på hvordan musikken virker på oss. Også sosiologien kan være godt egnet til å forstå hvordan sangopplevelser former oss og hvordan kulturell og sosial kontekst har betydning for hvorvidt vi synger eller ikke. Jeg kunne valgt et gjennomgående sosiologisk perspektiv, men har prioritert dette ned til fordel for det psykologiske. I forbindelse med forholdet mellom stemme og identitet drar jeg veksel blant annet på Even Ruuds Musikk og Identitet (2002). Også i et par andre sammenhenger trekker jeg inn et sosiologisk perspektiv, men dette utgjør altså ikke noe faglig tyngdepunkt.

I og med at jeg drøfter hva sangglede er, har jeg et visst fokus på sangens funksjon og virkning. Dette forsterkes med det psykologiske (og sosiologiske) teorigrunnlaget. En av dem som har gjort den mest helhetlige undersøkelsene av sangens virkninger er Betty A. Bailey (2004). I doktoravhandlingen Singing out of tune and in tune gir hun overbevisende empiri og begrunnelse for den sterke virkningen sangen har.4 Avhandlingen har gitt meg verdifull empiri og teori. Min oppgave er på langt nær så omfattende som Baileys. I tillegg drøfter jeg hvordan disse virkningene (les: sanggleden) kan hemmes, noe Bailey ikke tar opp like eksplisitt. Det er lett å søke forståelse i psykologien og sosiologien på hva det gjør med folk å synge, men visse dimensjoner fanges ikke med disse perspektivene. Det er knyttet til det estetiske og filosofiske ved å synge.

Dette er for eksempel ikke til stede i Baileys avhandling, mens Einar Rusten (1997) i sin hovedfagsoppgave om musisering blant voksne amatører vier stor plass til hvordan spillingen blant annet kan forstås som mulig meningsfull virksomhet og som musikalsk og estetisk dannelse. Tilsvarende kan man tenke seg at sangopplevelser kan forstås ut fra filosofiske spørsmål om mening og erkjennelse, eller ut fra estetiske spørsmål om hva det er med selve musikken som gjør at informantene vil synge.

Dette er spennende og viktige

(4) Hun foretar hun en bredt anlagt undersøkelse av effektene av å synge i amatørkor. Hun sammenlikner deltakere i kor fra ulike sosiale lag, fra forskjellige deler av verden, og med ulik alder, og sammenligner korsang med andre aktiviteter. Metodene er både kvalitative og kvantitative.

9

spørsmål, men ville resultert i en helt annen oppgave og problemstilling. I samtalene med informantene gikk jeg ikke inn på estetiske eller filosofiske aspekter, og dette utgjør ikke noen sentral del av oppgaven. Likevel ligger den estetiske dimensjonen der som et bakteppe, både som en del av min forforståelse som musikkviter og musikkelsker, og som et grunnpremiss for hele oppgaven. Nielsen mener at de ”utenommusikalske funksjonene først vil kunne opptre i det øyeblikk det eksisterer noen forbindelse mellom musikken som objekt og det opplevende subjekt” (gjengitt i Varkøy 2003:117). Denne forbindelsen utgjør slik jeg ser det, et viktig utgangspunkt for å ha lyst til å synge. Ellers kunne man like gjerne spille fotball, meditere eller gå på ski. Det er ikke noe galt i noen av disse aktivitetene, og man kan ha lyst til å gjøre dem også. Men selv om de kan gi mange av de samme virkningene som det å synge, er det noe som skiller dem. Her kommer blant annet det estetiske inn.

Metode og konstruksjonsprosess

Reflektion handlar om att fundera kring förutsättningarna för sin aktivitet (…) När man reflekterar söker man tänka kring premisser för sitt eget tänkande, observerande og språkanvändande. Reflektion är följaktigen svårt. (Alvesson og Sköldberg 1994:321) Jeg skal nå vende blikket mot de metodiske aspektene ved oppgaven. Mens resten av oppgaven kan sies å være et forsøk på å framstille og skape kunnskap, kan man si at jeg nå reflekterer over selve konstruksjonsprosessen. Calás og Smircich ser refleksivitet som ”konstanta värderingar av relationen mellan «kunskap» och «sätt att göra kunskap på» (gjengitt i Alvesson og Sköldberg 1994:12). Refleksivitet er ikke noen entydig og håndfast metode. Snarere gir den en anvisning om bevissthet rundt hele forskningsprosessen og åpenhet for å trekke inn ulike perspektiver og forskningstradisjoner.

Mats Alvesson og Kaj Sköldberg vektlegger to grunnelementer i refleksiv forskning, nemlig tolkning og refleksjon.(5) Det innebærer for det første at de ser alle empiriske referanser som tolkningsresultater. For det andre innebærer det at de vender blikket mot forskerens person, mot forskerens kulturelle tradisjon, rammevilkår, samt språkets sentrale betydning.

(5) Begrepet ”refleksivitet” brukes i en rekke forskningstradisjoner, men jeg bruker det slik Alvesson og Sköldberg gjør det. Alvesson og Sköldberg bruker begrepene ”refleksivitet” og ”refleksjon” delvis som distinkte og delvis som overlappende begreper (1994:12). Med mindre annet presiseres bruker jeg begrepene synonymt.

10

Min oppgave har et empirisk, eksplorerende utgangspunkt. Jeg skal i det følgende begrunne de valg jeg har gjort og drøfte hvordan jeg har forholdt meg til empirien under hele prosessen, fra valg av metode og utvalg til bearbeidelse og skriving. På denne måten vil jeg gjøre mine tolkninger og resonnementer mest mulig transparente og tydelige slik at leseren bedre kan vurdere teksten. Gjennom drøftelsen ser jeg også direkte og indirekte også på språkets betydning og min egen rolle, men dette kommer jeg også eksplisitt tilbake til i oppgavens avslutning.

Begrunnelse for det kvalitative forskningsintervju

Jeg har valgt å bruke intervju med noen utvalgte informanter som min viktigste empiriske kilde for oppgaven. Jeg mener at det kvalitative forskningsintervjuet er en god inngang til å utdype oppgavens problemstilling fordi jeg får tilgang til levd liv, til erfaringer, opplevelser og hendelser. Denzin og Lincoln skriver at forskere som bruker kvalitativ metode ”studerer ting i deres naturlige setting, der de prøver å forstå («make sense of») eller tolke fenomener ut fra den mening folk gir dem” (gjengitt i Ryen 2002:18). Utgangspunktet er et ønske om å forstå snarere enn å forklare. Det kvalitative forskningsintervjuet er en form for samtale. Den har visse likhetstrekk med andre former for samtaler som den dagligdagse samtalen, den filosofiske diskurs og den terapeutiske samtalen. Steinar Kvale (2002) skriver at forskningsintervjuet er basert på den hverdagslige samtalen, men skiller seg ved at den er en faglig samtale og ved at forskeren definerer og kontrollerer rammene for
samtalen.

En forutsetning for å velge det kvalitative forskningsintervju som metode, er en grunnleggende tro på samtalen som en epistemologisk kategori: ”det er den menneskelige interaksjonen i intervjuet som produserer vitenskapelig kunnskap” (Kvale ibid. 28). Kvale deler opp ordet ”intervju” til sine to bestanddeler inter views, for med dette å vise at kunnskap oppstår i feltet mellom ulike syn. Han skriver: Det er et vekselspill mellom de som vet og det som vites, mellom de som konstruerer kunnskap og kunnskapen som blir konstruert. (loc.cit.) Når jeg intervjuer informantene er det ikke for å avdekke en autentisk, fastlagt sannhet. Snarere er det slik at kunnskapen konstrueres gjennom samtalen. Mine spørsmål kan åpne for at informantene forstår sine opplevelser og erfaringer på nye måter, mens informantenes fortellinger kan gi meg ny innsikt. På samme måte vil det være et vekselspill mellom teksten i denne oppgaven og leseren av teksten.

11

Selv om jeg mener at kunnskap er noe som konstrueres, hører jeg ikke hjemme i noen postmoderne forskningstradisjon. Som Alvesson og Sköldberg befinner jeg meg i en mellomposisjon mellom postmodernisme og andre parallelle, delvis eldre forskningstradisjoner. Jeg aksepterer verken et ensidig positivistisk vitenskapssyn om at det finnes uproblematiske avspeilinger av virkeligheten eller et ensidig postmoderne syn om at det ikke finnes noen virkelighet utenfor språket. Jeg har en sterk empirisk forankring, men ser ikke empirien som fakta som kan stå som sannhetskriterium i seg selv. Som Alvesson og Sköldberg skriver: ”Empiri bör uppfattas som argument i en debatt […] snarare än [som en] överdomare” (ibid. 357). Empirien må tolkes og settes inn i en eller annen kontekst.

Dette skal jeg komme tilbake til senere, men jeg vil fortsatt holde meg til det empiriske aspektet ved oppgaven.

Det finnes ulike former for kvalitative data. Bruscia skiller mellom fire typer: opplevelse (”experience”), hendelse (”event”), materiale (”materials”) og person(er) (Rusten 1997:10f). Jeg har avgrenset meg til å ta for meg opplevelser og hendelser. Jeg er opptatt av hvordan det oppleves å synge, og hva som er forskjellen på gode og dårlige sangopplevelser. Til dette er det kvalitative forskningsintervjuet godt egnet. Med intervjuet som metode kunne jeg også valgt å se på personer, i betydningen ”case-studies”. Da ville fokuset dreid seg over til å se på sammenhenger og helhet i den enkelte ”case” (ibid.) framfor som nå å se på visse temaer som går igjen hos de ulike informantene. Den siste typen kvalitative data er materiale, f.eks. noter, lydopptak, skrevne tekster.

Dette har jeg bevisst ikke brukt. Jeg er opptatt av hvordan det oppleves å synge, ikke hvordan sangframføringen framstår for meg som utenforstående lytter. Hvordan informantene synger vet jeg ingenting om, og det er heller ikke relevant for oppgavens problemstilling. Å skulle gå inn på f.eks. lydopptak ville i tillegg vært etisk problematisk i forhold til at flere av informantene nettopp har kviet seg for å synge fordi de er redde for vurdering og kritikk. To mulige innvendinger mot det kvalitative forskningsintervjuet er for det første at man kun får informantens versjon av det som skjedde og for det andre at informantene forteller om noe som delvis har skjedd langt tilbake i tid. Det ligger altså en fare for at informantene husker opplevelsene annerledes enn de kanskje faktisk var. Og i og med at det delvis er såre minner, kan det være at historiene ”pyntes på” eller at informantene har fortrengt visse momenter. Innvendingene går altså ut på at vi dermed ikke kan stole på hvorvidt kildene snakker ”sant”. Jeg skal

12

ikke gå nærmere inn i en diskusjon om sannhetsbegrepet, men som jeg påpekte tidligere er ikke språket en uproblematisk avspeiling av virkeligheten. I det kvalitative forskningsintervjuet oppgis det naturvitenskapelige korrespondansekriteriet om at det skal være samsvar mellom utsagn og en objektiv verden (Kvale 2002). Jeg legger ikke vekt på å vurdere informantenes fortellinger opp mot andre kilder for å finne ut om det de forteller faktisk hendte akkurat slik de fortalte. Gjennom samtalene får tilgang til virkeligheten ”der ute” – slik den oppfattes i informantenes bevissthet. Når det er sagt har jeg selvsagt vurdert om informantene virker troverdige, noe jeg har gjort basert på det jeg vil kalle sunn fornuft. Med det kvalitative forskningsintervjuet har man muligheten til å gå i dybden i det enkelte intervju. På denne måten vil man få fram kunnskap som man ikke når gjennom spørreundersøkelser og rene teoretiske studier.

Det er forsket lite omkring hvordan sangglede hemmes respektive fremmes. Gjennom å snakke med folk som har relevante erfaringer kan jeg løfte fram stemmer som til nå ikke hørt. I og med at det er lite forskning omkring denne oppgavens problemstilling, ser jeg ekstra fordeler ved både kvalitativ metode generelt og intervju spesielt. Jeg kan finne ut hva slags erfaringer og opplevelser finnes ”der ute” hos folk når det gjelder det å synge. Slik kunnskap er nødvendig for bedre å kunne forstå fenomenet, og i beste fall også for å bidra til positive endringer i rammevilkår som påvirker folks holdning til og opplevelse av å synge. Kvalitativ forskning er også nødvendig for å kunne lage mer kvantitativt rettede undersøkelser senere der man kan finne ut hvor utbredt de erfaringene og opplevelsene informantene forteller om, er.

Den kvalitative forskningen kan bidra med innsikt for å lage hensiktsmessige spørrekategorier ved kvantitative studier. På denne måten kan kvalitativ og kvantitativ forskning utfylle hverandre. Om utvalget Selv om det ikke er mulig eller ønskelig med statistisk generaliserbarhet ved utvalg til kvalitativ forskning, er det likefullt viktig å være bevisst hvordan man foretar utvalget. Anne Ryen skriver at ”valget skal tas ut fra teoretiske kriterier, ikke på slump” (2002:85), og Patton ser det som avgjørende at man gir en fyldig beskrivelse av framgangsmåte og valg slik at leseren har bedre mulighet til å vurdere empirien (ibid.). Jeg har forsøkt å være bevisst de valgene jeg tar underveis, og valg av

13

informanter har vært svært sentralt fordi informantenes historier og refleksjoner har avgjørende betydning for hele oppgaven. I og med at jeg er interessert i å belyse visse erfaringer, opplevelser og hendelser, har jeg vært avhengig av gode kilder – gode i den forstand at de har noe å fortelle som utdyper problemstillingen. Jeg har foretatt utvalget ut fra det Patton omtaler som ”purposive sampling”, altså ut fra hva som er hensiktsmessig og formålstjenlig (gjengitt i Ryen 2002:88).

Patton skriver at: The logic and power of purposeful sampling lies in selecting information-rich cases for study in depth. Information-rich cases are those from which one can learn a great deal about issues of central importance to the purpose of the research, thus the term purposeful sampling. (loc.cit.)

Hvor skulle jeg finne informasjonsrike informanter? Jeg valgte å henvende meg til AKS. Av omtale i media visste jeg at flere av dem som var med i koret hadde negative sangopplevelser fra oppveksten. Med dette avgrenset jeg meg til ett miljø (i den grad AKS er et homogent miljø), et valg som har store konsekvenser for hele oppgaven. Jeg valgte en informant-pool med folk som synger, og som endatil synger i kor. Hvorfor ikke velge folk som ikke synger eller som sluttet helt å synge etter negative kommentarer? Hvorfor ikke velge folk som synger i andre sjangere enn korsang? Jeg ser absolutt argumenter for å velge andre pool-er enn jeg har gjort, og er overbevist om at det kunne blitt spennende oppgaver. Kanskje ville andre tema blitt belyst, eller også kunne de samme temaene blitt belyst på en annen måte. Men jeg ville likefullt støtt på utvalgsproblemer.

Hvor skulle jeg da søke etter de ulike informantene, og hvilke kriterier skulle tillegges vekt? Selv om jeg avgrenser meg kraftig ved å velge informanter fra AKS, ser jeg store fordeler ved utvalget. Jeg treffer mennesker som har reflektert over sin egen stemme og som faktisk har begynt å synge igjen. De har trolig et mer bevisst forhold til oppgavens problemstilling enn mange som bare lar være å synge fordi de synes de ikke kan. I tillegg finnes det praktiske argumenter for å velge ett kor. Våren 2004 var jeg til stede på to korprøver, og jeg presenterte meg og oppgaven min i forkant av begge øvelsene. Responsen i pausen, særlig på første prøve, var overveldende med kø rundt meg hele tiden. Jeg hadde ikke helt tenkt på hvordan jeg skulle håndtere en slik situasjon. På et eller annet vis måtte jeg skaffe meg et inntrykk av hva de hadde å fortelle, uten at jeg kunne gjøre noe intervju der og da på grunn av både tid og omgivelser. Og jeg merket fort et av problemene med ”purposivesampling”, nemlig at jeg følte at jeg grafset på jakt etter den gode historien (”Har du

14

noe fælt å fortelle”, ”er du et skrekk-eksempel”). Likevel hadde jeg ikke noe valg annet enn å spørre de interesserte hva de ville fortelle, og notere ned stikkord. Etter pausen hadde jeg notert ned åtte navn, og det var sikkert like mange som ikke fikk snakket med meg på grunn av den store pågangen. Gangen etter fikk jeg også mange navn. I tillegg fikk jeg tips av dirigenten om deltakere han hadde snakket med. Responsen fikk meg til å spørre hva jeg skulle legge vekt på når jeg valgte informanter. Skulle jeg bare ta utgangspunkt i hvilke historier som umiddelbart berørte meg, var det viktig at historiene var ulike, skulle jeg tenke på alders og kjønnsfordeling? Hvordan valgte jeg så ut de informantene jeg gjorde? For det første la jeg vekt på at informantene var informasjonsrike, at de hadde noe å fortelle. For det andre ville jeg ha en viss variasjon i hva de hadde å fortelle, så jeg valgte informanter som i hvert fall til en viss grad belyser ulike aspekter ved problemstillingen. For det tredje ville jeg ha begge kjønn representert. AKS er dominert av kvinner og tilgangen på mannlige informanter svært begrenset. Jeg hadde tilgang til to, og de to brukte jeg. Jeg har derimot ikke lagt vekt på verken alder, yrkesbakgrunn, sosial status eller klassetilhørighet. Dette av rent praktiske grunner, og fordi jeg heller ville ha informasjonsrike og varierte kilder. At jeg ikke ser på sosial status og klassetilhørighet kan være en svakhet fordi jeg risikerer å bare få med meg historiene
fra et visst befolkningssjikt. Men ut fra oppgavens problemstilling ser jeg ikke at denne mulige svakheten ikke er særlig stor. I og med det lille utvalget ville jeg uansett ikke fått et bredt utvalg av befolkningen, og oppgaven er ikke primært sosiologisk. Fordelene ved å få ”sterke historier” oppveier således det begrensede utvalget.

Hvor mange informanter skulle jeg velge? Kvale sier ”Intervju så mange personer som er nødvendig for å finne ut det du trenger å vite” (2002:58). Jeg endte opp med fem informanter. Hadde det vært flere, ville jeg kanskje fått et rikere og mer variert empirisk tilfang. Men dette må oppveies med at informasjonsmengden lett blitt for stor og omfattende for å håndtere innenfor rammene for en masteroppgave. Kvale mener generelt sett at mange kunne klart seg med færre intervjuobjekter, og at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom antall informanter og mengden verdifull og nyttig informasjon. I stedet for mange intervjuer, har jeg heller valgt å ha forholdsvis omfattende intervjuer som går i dybden med de fem. Når jeg ikke har færre informanter er det fordi jeg tross alt ville ha en viss bredde, og jeg mener at alle intervjuene har brakt inn nye momenter og dimensjoner.

15

Hermeneutisk og fenomenologisk utgangspunkt Det kvalitative forskningsintervjuet brukes på ulik måte i forskjellige forskningstradisjoner, og formålet og strukturering kan variere. Jeg har brukt det som Kvale kaller ”det halvstrukturerte livsverden-intervjuet” (2002:21). Han definerer dette som: ”et intervju som har som mål å innhente beskrivelser av den intervjuedes livsverden, med henblikk på fortolkning av de beskrevne fenomenene.” (Kvale loc.cit.). Metoden blir på denne måten ”et kontinuum mellom beskrivelse og tolkning” (loc.cit.). Jeg skal gå nærmere inn på denne vekslingen mellom beskrivelse og tolkning.

Kvales henvisning til begrepene ”livsverden” og ”fenomen” gir assosiasjoner til fenomenologien, uten at Kvale selv forfekter en entydig fenomenologisk tilnærming. Begrepene må i denne sammenheng forstås som en betoning av informantenes egne erfaringer, opplevelser og hendelser. Selv synes jeg fenomenologien har mye å bidra med, selv om jeg ikke bruker noen rendyrket fenomenologisk metode. Særlig har jeg blitt inspirert av Max van Manen (2003) og det han kaller hermeneutisk fenomenologi. Slik jeg ser det fanger han gode elementer fra de to forskningstradisjonene.

Den «levde» erfaring (”lived experience”)(6) danner utgangspunktet for de ulike fenomenologiske retningene, en erfaring som alltid begynner i folks livsverden (Alvesson og Sköldberg 1994; van Manen 2003). Livsverden er av Husserl beskrevet som den originale, pre-reflekterte, pre-teoretiske holdning; verden slik den umiddelbart framtrer for oss (van Manen 2003:9). Jeg mener vektleggingen av den levde erfaringen og av opplevelsen slik den framstår for oss, utgjør en fruktbar innfallsvinkel til det jeg ønsker å skrive om.

Fenomonologi er studie av essens, altså hva er det som gjør fenomenet til det det er (van Manen 2003; Alvesson og Sköldberg 1994). Mens Husserl og Merleau-Ponty forsøkte å finne essensen gjennom ulike typer reduksjoner, ser van Manen essens mer som ”the systematic attempt to uncover and describe […] the internal meaning structures, of lived experience” (2003:10).(7) Hvis forskeren gjennom gode eksempler

(6) Den engelske betegnelsen er ”lived experience”. Experience kan oversettes både til opplevelse og erfaring. Alvesson og Sköldberg (1994) bruker betegnelsen den ”levda” erfarenheten, noe jeg slutter meg til (på norsk: den ”levde” erfaringen).
(7) Jeg går ikke nærmere inn på de ulike reduksjonene da jeg selv ikke anvender dem. For mer, se blant annet Alvesson og Sköldberg 1994).

16

kan finne fram til en essens, altså dypere strukturer og indre mening, vil det kunne skape gjenkjennelse hos mange. I min oppgave søker jeg nettopp å gripe noe essensielt og intersubjektivt om forholdet mellom sang og glede, uten at jeg av den grunn pretenderer å komme med allmenne generaliseringer på bakgrunn av et smalt utvalg informanter.

I sin opprinnelige form forsøker fenomenologien å være rent deskriptivt. Livsverden skal beskrives slik den fortonet seg uten fortolkning og uten vektlegging av kontekst. I tillegg forsøker ideelt sett forskeren å stille seg fullstendig åpen for den levde erfaringen. Man velger bevisst å være naiv. Men å tro at man kan være objektiv og ha en tolkningsfri beskrivelse er problematisk, og det er her van Manen trekker inn hermeneutikken. I tråd med Heidegger mener han at også det deskriptive er fortolkning: opplevelsen er allerede meningsfullt erfart i det den beskrives i språklige termer. Heidegger mener at ”Tinga er alltid allereie utlagt, som noko. Den reine sanseerfaring er berre å forstå som ein derivert modus, som avleidd av denne utleggande forståinga.” (Skirbekk, gjengitt i Rusten 1997:12).

van Manen (2003) ser fenomenologi som beskrivelse av den erfarte meningen mens vi erfarer den. Men mens vi erfarer en opplevelse kan vi ikke samtidig reflektere over den. Refleksjonen skjer retrospektivt. Når vi forteller om en opplevelse vil det alltid være et element av både refleksjon og tolkning.

Sentralt i den nyere, filosofiske hermeneutikken er at man i enhver forståelsesprosess starter med en forforståelse; før man kan forstå et fenomen har man ”alltid allerede forstått en hel verden” (Guldbrandsen 2004). Og både jeg, informantene og deres opplevelser, virker under visse historiske vilkår (Nielsen 1998). Forståelsesprosessen kan med andre ord ikke løsrives fra verken kontekst eller forforståelse. Derimot kan jeg forsøke å bevisstgjøre min egen forforståelse, selv om den aldri kan utsis fullt ut (Guldbrandsen 2004). Både jeg og informantene har våre forforståelser. Men forforståelsen er ikke noe statisk. Etter hvert som vi erfarer og oppdager nye ting, vil forforståelsen endres gjennom en hermeneutisk sirkel eller spiral.(8) I forskningsprosessen utvikles det en slags samtale mellom meg som subjekt og objektet for undersøkelsen, og der det skjer en vekselvirkning mellom del og helhet innen ulike typer meningsbærende fenomener (Alvesson og Sköldberg 1994).

(8) Det finnes flere retninger innenfor hermeneutikken som dels bruker ulike begreper og dels forstår den hermeneutiske sirkel/spiral ulikt (Alvesson og Sköldberg 1994). Det ligger utenfor denne oppgaven å gå inn på dette.

17

I mitt tilfelle har jeg også tilført allerede etablert teoretisk kunnskap inn i denne hermeneutiske spiralen, noe som framkom i avsnittet om faglig identitet og avgrensning. Om intervjuene og tolkningen av disse Jeg har forsøkt å kombinere det åpne og lyttende med det kritiske og tolkende i mitt arbeid med oppgaven. Som påpekt ovenfor, bringer vi alltid med oss vår egen forforståelse, men fenomenologien har bevisstgjort meg på at jeg kan forsøke å sette parentes rundt deler av den i møtet med informantens levde erfaringer (Kvale 2002).

Særlig har jeg forsøkt å være lyttende og fordomsfri under selve intervjuene. At intervjuet er halvstrukturert innebar at jeg ikke stilte spørsmål etter en fastlagt norm, men var åpen overfor det informantene fortalte. Jeg forsøkte å følge opp ledetråder og temaer som dukket opp underveis. Samtidig hadde jeg på forhånd tenkt igjennom hvilke temaer jeg ville spørre om. Det var ikke fritt fram å snakke om hva som helst. I tråd med Kvale (ibid.) utviklet jeg en intervjuguide som besto av noen hovedspørsmål og mulige oppfølgingsspørsmål. Spørsmålene var rettet inn mot å beskrive hendelser og opplevelser (jmf. van Manen 2003; Kvale 2002).

Eksempler på hovedspørsmål er: ”hvordan er det å synge i AKS?”, ”kan du huske noen spesielle hendelser i oppveksten som bidro til at du sang mindre/mer”, ”hvordan opplevde du hendelsen?”, ”er det situasjoner det er greit å synge i, mens andre ikke? Hva består forskjellen i?” Guiden ble på ingen måte fulgt slavisk, men fungerte som en rettesnor for min egen del under intervjuet. Jeg prøvde å stille minst mulig ledende spørsmål, men av og til måtte jeg spørre direkte avklarende spørsmål for å finne ut om jeg hadde forstått hva informanten mente.

Kvale (2002) vektlegger hvordan hele intervju- og forskningsprosessen innebærer tolkning, og minner om at tolkning ikke bare er noe som skjer i den såkalte analysefasen. Under selve intervjuet foretok jeg en rekke valg basert på umiddelbar tolkning; hva slags oppfølgingsspørsmål skulle jeg stille, og hvordan oppfattet jeg det informanten fortalte. I transkripsjonen tok jeg en rekke valg, blant annet hvordan jeg noterte ned tonefall som spørsmålstegn eller utropstegn, hvilke pauser skulle framkomme i transkripsjonen, eller i hvor stor grad jeg skulle omformulere muntlig tale til godt skriftspråk. Selv utelot jeg en rekke småord av typen ”øh”, ”liksom”, og ”sånt”, og jeg har vært forholdsvis sparsommelig med å skrive inn pauser og latter.

18

Selv om det har skjedd en viss tolkning i hele prosessen, har likevel hoveddelen av tolkningen foregått i ettertid. Det er viktig å understreke at jeg da har tolket de transkriberte intervjuene, og at jeg dermed har mistet den informasjonen som ligger i den levende samtalen, i kroppsspråk og tonefall (informasjon som jo er svært omfattende, noe som belyses i kapittel 1). En stor del av analysen har bestått i å finne ut hva som er essensen i det informantene forteller og finne ut hvordan jeg skal forstå de fenomener og meninger som kommer til uttrykk. Her har jeg delvis anvendt meg av det som kalles meningsfortetting (ibid. 125). Meningsfortetting innebærer at man forkorte ned informantenes uttalelser, og blir mye brukt i fenomenologisk forskning.

Kvale (ibid. 127) viser til en fenomenologisk metode som setter opp fem trinn for analyse: 1) lese igjennom hele intervjuet for helhetsfølelse; 2) bestemme de naturlige ”meningsenhetene”; 3) uttrykke temaet som dominerer den naturlige meningsenheten så klart og enkelt som mulig; 4) undersøke meningsenheten i lys av studiens spesifikke formål; 5) binde sammen de viktigste emnene i intervjuet i et deskriptivt utsagn.

Hele veien er det viktig å beholde en lojalitet til fenomenet. Selv leste jeg i starten igjennom de transkriberte intervjuene flere ganger før jeg begynte å lage meningsenheter slik de framsto for meg uten at jeg tenkte i spesifikke teoretiske termer. Deretter prøvde jeg å finne likhetstrekk og forskjeller mellom de ulike intervjuene og finne teoretiske begreper som kunne matche de ulike meningsenhetene. Dette har vært en kontinuerlig prosess som har fortsatt helt fram til sluttfasen. Flere ganger har jeg plassert meningsenheter under ett teoretisk begrep, mens jeg har måttet endre det i løpet av skriveprosessen fordi empirien rett og slett ”ville” en annen vei. I liten grad har jeg laget syntese og deskriptive sammenhengende utsagn. Derimot har jeg lagt større vekt på tolkning og på empiriens møte med teorien, og skiller dermed lag med fenomenologene.

I og med at mesteparten av tolkningen og analysen har skjedd etter at intervjuene ble transkribert, har jeg i all hovedsak bedrevet en form for tekstanalyse. Dette har jeg i stor grad gjort ved å stille spørsmål til teksten om mening. Selv om jeg ikke har kunnet følge opp spørsmål til informantene om hva de mente med det og det utsagnet, har jeg spurt selve teksten. Og jeg har flere ganger opplevd at teksten har åpnet seg, og at jeg har forstått den på en ny måte gjennom å stille ulike spørsmål til samme tekst. Et eksempel er hvordan spørsmål med utgangspunkt i flow-teori har gitt meg ny forståelse av det flere av informantene forteller om. Hvorvidt dette var informantenes

19

intenderte mening vites ikke. Og deres tolkninger er like verdifulle, uansett min tolkning. Både de hermeneutiske og postmoderne forståelsesformene tillater et legitimt tolkningsmangfold (Alvesson og Sköldberg 1994:141). Giorgi skriver at: det viktigste ved denne formen for forskning [er ikke] hvorvidt en annen posisjon kunne inntas i forhold til dataene […], men hvorvidt en leser som inntar samme perspektiv som forskeren har uttrykt, også kan se det forskeren så, uansett om han er enig i dette eller ikke. (gjengitt i Kvale 2002:137) Jeg er overbevist om at det finnes svært mange andre måter informantenes historier kunne vært tolket på. Jeg står likevel fullt inne for mine tolkninger. En viktig del av prosessen med oppgaven har vært å skrive: skrive utkast, bearbeide, kaste, kutte og skrive på nytt. Det er gjennom skriveprosessen at samtalen og den hermeneutiske spiralen mellom meg og stoffet har foregått. Ifølge van Manen er selve skriveprosessen på mange måter nøkkelen til refleksjon:

Writing fixes thought on paper. It externalizes what in some sense is internal (…) As we stare at the paper, and stare at what we have written, our objectified thinking now stares back at us. (van Manen 2003:125) På den ene siden viser skrivingen at vi nå kan se eller forstå noe, samtidig som den viser ”the limits or boundaries of our sightedness” (ibid.:130). Gjennom ”a complex process of rewriting (re-thinking, re-flecting, re-cognizing) (ibid. 131) kan vi se nye perspektiver og sider og skape dybde i teksten. Jeg kan bare slutte meg til van Manen i denne sammenheng.

Empiri møter teori

Det kvalitative forskningsintervjuet er ofte eksplorerende. Man har ingen fast hypotese som skal verifiseres eller falsifiseres, men er til en viss grad åpen for å undersøke et felt eller tema uten altfor fastlagte teoretiske rammer. Også mine intervjuer og min problemstilling er eksplorerende. En av de mest gjennomførte eksplorerende metodene er grounded theory der man søker å generere ny teori ut fra empirisk materiale.(9) Min oppgave befinner seg i en mellomposisjon mellom teorigenererende (induktiv) og hypotesetestende (deduktiv) metode, og er det som kalles abduktiv.

Ryen skriver at: ”Abduksjon ligner induksjon ved å gå ut fra empiri, men ligger nærmere deduksjon siden det ikke avviser teoretiske forestillinger”

(9) I og med at jeg selv ikke anvender meg av grounded theory går jeg ikke nærmere inn på denne.

20

(2002:20). Som det framkom i avsnittet om faglig identitet og avgrensning tar jeg i bruk ulike psykologiske og delvis også pedagogiske og sosiologiske teorier. Eksempelet i forrige avsnitt med hvordan flow-teorien fikk meg til å forstå intervjuene på en ny måte viser hvordan kombinasjonen av teori og empiri kan være med på å ”åpne empirien og framheve variasjon” (Johansen 2003:385). Alvesson og Sköldberg trekker fram poengrikdom som et betydningsfullt aspekt ved kvalitativ forskning. Man skal en viss forankring i empirisk material, men søke å overskride hva empirien evner å si. Med Bourdieu skriver de at man kan ”åstadkomma ett epistemologiskt brott med vardagskunskap” (1994:358). Forutsetningen for en slik poengrikdom finner vi i ”mångtydig empiri och inte minst mångtydiggörandet av empiri”. (ibid. 359) Og den finnes i ”spänningsförhållandet mellan empirisk stöd och friheten att uttrycka något kreativt” (loc.cit.). Med poengrik forskning muliggjøres en kvalitativ ny forståelse av det aktuelle utsnittet av sosial virkelighet.

Gjennom å la empirien møte ulike teorier håper jeg å kunne skape poengrikom og således et epistemologisk brudd med hverdagskunnskapen. Men den faglige bredden er denne oppgavens styrke og svakhet. Svakheten ligger i at jeg ikke får gått virkelig i dybden av temaene som kommer opp i intervjuene. Jeg kunne for eksempel valgt å fordype meg i flow-teori eller musikalitets-teori og utforsket informantenes erfaringer på disse områdene ytterligere opp mot disse teorietiske rammene. På den måten kunne jeg kanskje fått en langt dypere forståelse av dette ene feltet. Når jeg likevel har valgt en såpass bred tilnærming er det fordi jeg mener fordelene oppveier svakhetene.

Bredden er nødvendig for å få drøfte oppgavens problemstilling, og jeg tror bredden kan være med på å skape ny innsikt omkring forholdsvis kjente temaer. For meg har bredden vært en vei å gå for å gi den poengrikdommen som Alvesson og Sköldberg oppmuntrer til. Om jeg lykkes med dette får bli opp til leseren å bedømme.

Redaksjonell fotnote: Ballade kommer til å publisere de resterende fire delene av Berre Persens masteroppgave i dagene som kommer, for å gjøre materialet lettere å fordøye for våre lesere. Tallene som følger nedover sidene er henvisninger til forfatterens egen innholdsfortegnelse, slik at denne kan brukes som en referanse til hvor man befinner seg i teksten. Denne innholdsfortegnelsen vil allikevel bare bli publisert i denne første delen. Vi anbefaler derfor at du som leser tar en utskrift av innholdsfortegnelsen, til bruk i de resterende fire delene.

Publisert:

Del: