I gårsdagens artikkel fortalde Yngve Slettholm om dei mange andre verv i sitt liv, om utviklinga av verka hans og om tidsklemma. I denne andre delen av intervjuet er temaet Slettholms fascinasjon for kontrastar, tal og strukturar, i tillegg til hans sterke kulturpolitiske engasjement. Slettholm peikar på ei positiv utvikling kva gjeld haldningane til samtidsmusikk i samfunnet, men meiner likevel at det høgare utdanningsnivået ikkje har ført til at fleire er interesserte i kunst som utfordring. – Kunstens rolle som utfordrer og som det som gjør at man søker ny erkjennelse — som gjør at man må anstrenge seg, strekke seg, jobbe, har nok ikke vunnet større plass. Publikum for denne typen kunstnerisk tenkning er neppe større i dag enn det var for førti år siden; det er behaget i kulturen som har vunnet frem, og som gir legitimitet til å drive med kunst og kultur.

Yngve Slettholm - Possible Selections

Av Ida Habbestad

Kontrastar er eit anna viktig stikkord når det gjeld Slettholms musikk. Me har alt vore inne på balansegangen mellom det oppjaga og det kontemplative — det søkjande og det bastante. I coverteksten peikar Morten Eide Pedersen på eitt viktig motsetnadstilhøve: han skriv om ditt forhold til tidløyse og rørsle. Eitt anna beslekta kontrasterande element, er at du er oppteken av å strukturera tid, samstundes ynskjer du jo ei tidløyse?

— Ja, det er riktig, seier Slettholm, – Etter ”Possible Selections” har jeg brukt mye tid på å skape mine egne arbeidsredskaper. Jeg har jobbet mye med struktur, både når det gjelder tonehøyde og tid. ”Possible Selections” er nok mer intuitivt basert, men en stadig sterkere proporsjonstenkning, basert på det gylne snitt og ulike avledninger av det, har lenge vært sentralt for meg. Dette er for eksempel tilstede overalt i ”Nettene finnes”.

Tittelen ”Nettene finnes” er henta frå Inger Christensens ”Alfabet”. ”Alfabet” er ei lyrikksamling basert på Fibonaccirekkja, der kvart nye dikt representerer ein ny bokstav i alfabetet og får sin struktur gjennom eit nytt tal i rekkja. Slettholm fortel at denne forma for strukturtenkjing er noko han kjenner seg igjen i som komponist, men at det ikkje er nokon direkte påverknad frå Christensen som ligg til grunn for verket:

— Nei, det er feil å si! Jeg er ikke inspirert av Inger Christensen, tittelen har kommet til lenge etter at verket var ferdig. Jeg har gjennom 90-tallet jobbet med det gylne snitt, og det gylne snitts proporsjoner, med Fibonaccirekker og symmetri. Jeg måtte nok hatt et helt analyseseminar for å gå inn på proporsjonstenkningen i ”Nettene finnes”, men enhver som skulle ha lyst til å analysere verket, vil enkelt kunne finne noen av de symmetriaksene og de gylne snitts proporsjoner som er der, i tidsstrukturer og tonehøydestrukturer.

— Men da jeg fant tittelen i diktsamlingen til Inger Christensen passet det godt, for det er Fibonnaccitall som styrer strukturen også i den. Pluss at tittelen ”Nettene finnes”, som er diktet som begynner på ’N’, passet godt til karakteren i stykket, til dualiteten mellom solisten og orkesteret; natt kontra dag.

For dette stykket handlar òg om eit motsetnadsforhold – det lyse mot det mørke?

— Det er en påminnelse, kanskje, om at alle ting har en annen side ved seg. Alle ting kan ha en nattside, en skyggeside, en understrøm, noe underbevisst — og som også i komposisjonen kan speiles på mange måter. For eksempel med tanke på hvordan solisten forholder seg til orkesteret, og måten stykket er instrumentert på, i ulike instrumentale sjikt.

Tilnærminga til det gylne snitt
På same måte som Feldmans tretonemotiv verka frigjerande på deg, framhevar Inger Christensen ei tilsvarande frigjering som årsak til hennar bruk av Fibonacci-rekkja. Ho skal ha sagt at ”en av grunnene til at jeg bruker systemer er at jeg gjerne vil si noe annet enn det som først falt meg inn”. Men ho møter òg på eit problem – nemlig at denne rekkja som er basert på stadig samanleggjing av dei to foregåande tal, etterkvart vert så stor at ho ikkje klarer fullføra. Møter du slike problemstillingar?

— Man behøver ikke tenke additivt til enhver tid, at neste del hele tiden skal bli større enn forrige. Man kan jo gå omvendt vei i en Fibonaccirekke, for eksempel i form av speilvending. Man kan også jobbe med ulike Fibonacci-serier på frasenivå og formnivå, og jeg har også brukt mange akkorder bygget på de samme tallene.

— Men det som virkelig fascinerer meg, er at jo lenger opp du kommer i rekken, jo nærmere er du det gylne snitt. Fibonaccirekken består av tallene 1, 2, 3, 5, 8, 13 og så videre. Tar du 8/13 for eksempel, er du ganske nær det gylne snitt, bare litt under. Du kommer enda nærmere hvis du tar de neste to tallene, 13/21, bare at da er du litt over. Så kommer 21/34, som er litt under, men igjen enda nærmere – og slik kan man altså holde på. En annen ting som også er fascinerende, og som ikke så mange vet, er at du kan begynne en slik rekke med hvilke to tall som helst. Når du lager en rekke ved å legge sammen de to foregående tallene, vil du alltid få en rekke som nærmer seg det gylne snitt på samme måte, men ikke like raskt som Fibonaccirekken.

Skal man utforske den sykliske tid, kreves mer enn syv minutter
Slettholm er nærast ustoppeleg i sin fascinasjon for tal og proporsjonar. Han har mykje på hjarta, og brukar tid på forklaringa, utforskinga.

Morten Eide Pedersen kommenterer at dei tidlege orkesterverka dine er usedvanleg lange til å vera skrivne på 1980-talet. Har dette vore eit medvite poeng for deg?

— Vel, det blir sånn. Skal man utforske den sykliske tid, så kreves det mer enn syv minutter. Men om jeg ser meg tilbake, særlig til da de eldste verkene ble skrevet, var dette en periode da de det ble skrevet mange syv-åtte minutters orkesterverk. Det var i kampperioden for å få ny musikk inn på orkestrenes repertoar, og hvor man i høyden kunne oppleve at et verk som hadde overtyre-karakter fikk komme først i første avdeling – så man ble ferdig med uhumskhetene og kunne komme videre i konserten.

Slettholm tenkjer seg om etter dette, modifiserer ein smule;

— Det fantes selvfølgelig komponister som skrev lange verk også da, og både nasjonalt og internasjonalt ble det selvsagt skrevet verk som var mye større enn mine. Men gjennomsnittslengden er nok større i dag, det er blitt mer legitimt å tenke stort, og benytte en annen skala enn den gangen.

70-talets store blunder
Me har brått nærma oss ein meir kulturpolitisk diskusjon. Det er den gamle formannen i Ny Musikk som snakkar, eller kanskje er det statssekretæren. Ein kan dermed ikkje dy seg for å gå nærmare inn på denne typen spørsmål.

Om gjennomsnittslengda for orkesterverk no er større; betyr det at haldningane er i ferd med å endra seg?

— Ja, på flere fronter. For det første tror jeg orkestrene og framføringsinstitusjonene har endret holdning. Man kan alltids diskutere om de fremfører nok norsk musikk, og ny musikk. Det synes jeg jo ikke de gjør – men ting er tross alt blitt bedre. Vi har fått nye generasjoner musikere som på en helt annen måte er fortrolige med samtidsmusikk, og vi har hatt musikkhøgskolene og konservatoriene i drift såpass lenge at det har preget holdningene musikklivet.

— Så tror jeg også at selv om det er skjedd meget langsomt, har det blitt en større åpenhet blant publikum. Man tåler mer nå. Illusjonen man hadde i kampårene på 70-tallet var at bare man fikk nok ny musikk, ville folk elske det. Der tok vi feil, det har ettertiden vist. 60- og 70-tallets store pedagogiske blunder var at man framstilte det som at den gamle musikken ikke var bra nok. Det skapte fronter, mellom musikere og komponister, og komponister og publikum. Den holdningen merker du ikke lenger nå, på noen side av bordene.

— Så tror jeg at komponistene, det kan man like eller ikke, har tilnærmet seg publikum, som følge av en crossovertenkning. Det er færre bastante kategorier, og man har en rekke prosjekter hvor mange komponister i større grad er interessert i å få publikum i tale. På 80-tallet ville vi nok sagt at de leflet med publikum. Men det er positive tendenser!

Slettholm reiser seg, leitar på skrivebordet sitt, og kjem attende med ein rapport:

— Det man kan beklage, er at det stigende utdanningsnivået som vi har sett i Norge etter krigen — at folk er høyrere utdannet og har møtt flere kunstneriske uttrykk gjennom livet — ikke synes å føre til at de er mer interesserte i kunst som utfordring. Det er nettopp kommet en rapport som heter ”Behaget i kulturen, en studie av kunst- og kulturpublikum” (av Arild Danielsen, red. anm.), hvor det påvises at de aller fleste kun bruker kultur for å slappe av. Enten det er billedkunst, teater, litteratur eller musikk, så er behovet for folk flest å oppleve noe hyggelig sammen med venner og ”koble fra”. Kunstens rolle som utfordrer og som det som gjør at man søker ny erkjennelse — som gjør at man må anstrenge seg, strekke seg, jobbe, har nok ikke vunnet større plass. Publikum for denne typen kunstnerisk tenkning er neppe større i dag enn det var for førti år siden; det er behaget i kulturen som har vunnet frem, og som gir legitimitet til å drive med kunst og kultur.

Eit evig dilemma
Ingrid Røynesdal har nyleg påpeikt ein problematikk som spring ut frå dette; tendensen til å nytta offentlege støttemidlar på det som eigentleg klarer seg på eigenhand, freistinga til å tekkjast publikum og tenkja på publikumstal i sitt programval.

— Dette er et evig dilemma, som jeg kjenner veldig godt fra kulturpolitikken. Selve hovedgrunnen til at vi bruker offentlige midler på kultur — og den vil jeg sloss for til min siste dag — er å sikre mangfoldet. Vi trenger mer enn revyer i dette landet. Vi trenger både Shakespeare og Ibsen, og revyer, og det utfordrende, ubehagelige og uforståelige. Rett og slett for at sære personer som jeg også skal ha noe som tilfredsstiller meg, og for at kunsten skal ha funksjonen den er nødt til å ha: å utfordre det etablerte og bedagelige.

— Samtidig er det jo slik at institusjonene som får støtte fra det offentlige har sine budsjetter og staber og funksjoner å ivareta, og må også ha krav på seg til en viss grad av egeninntekter. Da kan det selvsagt være fristende å sette opp revyer eller muskallignende oppsetninger, bestsselgere. Og det er også bra — folk trenger å oppleve ”Svanesjøen” eller ”La Boheme”; alle bør ha sett ”Peer Gynt” og ”Les Miserables”. Men vi ville neppe ha hatt profesjonelle fremføringer av ”La Boheme” i Norge uten offentlig støtte. Men, i tillegg må også enda smale uttrykk kunne eksistere.

— Så er det viktig å styre kulturkronene sånn at de tingene som klarer seg selv, klarer seg uten offentlig støtte. Jeg ikke se noen grunn til at det offentlige skal gå inn med penger — dersom det ikke er for å sikre større mangfold. Offentlige støttemidler må ikke forstås som tilbakebetaling av skattepenger. Det er ikke slik at om du får operabilletten din subsidiert så er det en demokratisk rett at jeg får revybilletten min subsidiert også.

Forkjempar for mangfaldet
Det har ikkje vore naudsynt å stilla fleire spørsmål, Slettholm fortel ubegrensa om desse tinga. Det er mangfaldet han ivrar for, og det ustivna, levande. Og så lenge ein ynskjer dette mangfaldet, må det offentlege bidra, meiner komponisten:

— Man kan forsåvidt velge at man ikke vil ha opera eller samtidskunst, det er en politisk avgjørelse. Men vil vi ha det, så må det offentlige bidra til det. Når en statlig bevilgning anses som en rettighet eller en belønning, bærer det helt galt av gårde. Det fører dessuten til en sementering. For når et tiltak først har kommet innenfor det gode selskap, kommer det aldri ut igjen. Etterhvert institusjonaliseres og stivner dermed kulturlivet, og det blir stadig vanskeligere å ivareta det nye, som man må ha i et kulturland. Derfor er det viktig at også plater som selger under 1000 eksemplarer fortsatt kommer ut, avsluttar Slettholm:

— For det ville være forferdelig om det eneste som skulle stå igjen etter vår tid var det som behaget alle!

CD-en er utgiven på Aurora, medverkande er Oslo Filharmoniske Orkester, dirigent Christian Eggen og solistene Tom Ottar Andreassen (fløyte) og Vegard Landaas (saxofon).

Publisert:

Del: