Utenlandske dirigenter i norske farvann

Som Musikk-kultur avdekket tidligere i uken er bruken av utenlandske dirigenter i norske orkestre formidabel. Utviklingen er ikke overraskende.
Til Musikk-Kultur sier en av Norges mest profilerte dirigenter, Eivind Gullberg-Jensen at terskelen er blitt for høy for å stå på podiet foran et norsk orkester.
Et klart eksempel er at Gullberg-Jensen selv ble utnevnt til sjefsdirigent for Norddeutscher Rundfunk Sinfonieorchester i Hannover før han slapp til med Oslo-Filharmonien. Den høye inngangsprisen gjelder tydeligvis bare norske dirigenter da folk fra det store utland slipper til med et kjent navn på cv-en eller studier fra et musikkmetropol.
Norsk-fiendtlig
Den norsk-fiendtlige praksisen blandt landets orkestre er ødeleggende, og ikke minst demotiverende for unge, lovende nordmenn som studerer orkesterdirigering eller er ferdig med sin utdannelse. Per i dag har Norge en rekke unge talenter, blant andre Rune Bergmann, Trond Husebø, Cathrine Winnes Trevino, Lars-Thomas Holm, Morten Wensberg, allerede nevnte Gullberg-Jensen. Det er fler.
At orkestrene ikke tar vare på de nyutdannede og lovende norske dirigentene i form av ulike engasjement går på bekostning av praksis og kunstnerisk nivå.
Finland
Vender vi blikket mot Finland, er situasjonen en helt annen. Dirigentstudentene ved Sibelius-akademiet får månedlig praksis med alle landets orkestre. Studentene får prøve seg på alt fra sinfoniettaer, kammer- og operaorkesteret og opp til de store nasjonale symbolorkestrene for finsk musikk. Etter eksamen ved akademiet er det ikke uvanlig at de får en assistentdirigentstilling hos et av orkestrene de hadde praksis med. Dette bidrar til å gi dem et så stort kunstnerisk kapital at særdeles mange finske dirigenter nå er kunstneriske ledere og sjefsdirigenter verden over. Dette er et prakteksempelet på hvordan ting kan gjøres og mulighetene som finnes.
Manglende utdanningstilbud
I tillegg til orkestres vegring mot norske dirigenter er utdanningstilbudet mangelfullt. Norges Musikkhøgskole har monopol på orkesterdirigentutdanningen med en 2-årig mastergrad. I tillegg har Universitetet i Stavanger en bachelorgradsutdannelse i korpsdireksjon. Dette er for dårlig, og en direkte årsak til norske dirigenters manglende innflytelse i det internasjonale markedet! Å tro at man kan utdanne en fullverdig dirigent i løpet av to år er i beste fall naivt. I Sverige kan man få 7 års dirigentutdannelse (kandidat, master og avansert), i Helsinki 5,5 år(kandidat og magister) og i Tyskland 6-8 år (bachelor + master/Diplom). Dette gir studentene tid til personlig og kunstnerisk utvikling, praksis og forberedelser før det skal ut i arbeidsmarkedet og konkurrere om jobbene. Å forvente tilsvarende nivå på en norsk dirigent etter to stusslige år på NMH nesten uten praksis sier sitt. En av løsningene er å opprette et kandidatstudie i dirigering slik de har i andre land. Da må det også mer praksis inn i utdanningsløpet, så norske dirigenter er like konkurransedyktige som alle andre.
Mange muligheter
At norske dirigenter ikke slipper til i norske orkestre ikke overraskende med tanke på nordmenns utgangspunkt. Trenden vil bare fortsette og utviklingen vil være den samme inntil noen gjør noe med de underliggende årsakene. Jeg håper vi ser norske dirigenter i Norge også i fremtiden.
Magnus Mulligan er masterstudent ved Institutt for musikkvitenskap, UiO.