Maja S. K. Ratkjes opera “No Title Performance and Sparkling Water”, som hadde premiere på Henie Onstad kunstsenter i går, kaster seg ut fra stor høyde, og det er først og fremst ment som et kompliment. Alle konvensjoner kastes på båten, men denne forestillingen bruker ikke tid på å demonstrere, den snurrer i gang et univers og en energi som er fullstendig dens egen, den stoler rett og slett på seg selv. Denne selvtilliten, sammen med glimrende musikere som aldri lener seg tilbake, bærer “No Title” gjennom de partiene som er litt sprikende og snublende.

No Title Performance and Sparkling Water: Skygger på veggen (Foto: Ann Iren Ødeby)

Av Hild Borchgrevink

En slik overbevisning mangler ofte i samtidsopera, hvor man strammer, steriliserer og aktualiserer og holder skapet med det burleske og teatrale godt låst, av redsel for å bli kalt reaksjonær.

Ratkje har skapt operaen i trespann med med regissør Siw Merethe Mikalsen og librettist Plinio Bachmann. Tekster fra Nag Hammadi-biblioteket, en samling gnostiske skrifter fra 300-tallet som blant annet inneholder det man mener er Maria Magdalenas evangelium, utgjør grunnlaget for de tretten scenene. Fremstillingen av evangeliet med en kvinnes stemme er et av de bærende temaene som binder tablåene sammen. Forestillingen er produsert av Opera Vest, i samarbeid med oslo opera net som stod for den opprinnelige utviklingen av den.

De fineste øyeblikkene oppstår når musikerne, som uten unntak overbeviser, får tid til å utfolde seg, både alene og i ensemble. Kontrabassistens undrende lille syngende kontrapunkt med instrumentet sitt hvor trommekølle/vokaler og bue/konsonanter vekselvis ble satt opp mot hverandre, var en enkel, men effektiv og poetisk introduksjon til grunnelementene i det musikalske materialet, som oversetter tekstens fortelling om at vokaler representerer det åndelige og konsonanter det materielle, til en musikalsk kontrast mellom klanglige og perkussive elementer.

Folkesanger Unni Løvlid åpnet showet i den andre enden av uttrykksskalaen med en solo som endte i lysgudinnen Sofias lange fødselsskrik når hun setter Yaltabaoth, en destruktiv skapning, til verden. Skriket var så ekstremt at det kunne blitt parodisk, men det ble fremført med en kompromissløshet som gjorde at troverdigheten holdt hele veien. Denne åpningen var også ett av stedene hvor Kenneth Varpes videosekvens fungerte godt fordi den kommuniserte med musikken på flere plan, både rytmisk og symbolsk, og ikke bare gjennom løsere assosiasjoner til vann i bevegelse og duse bilder av kvinnen i havet.

De lengre musikalske tuttipartiene låt også fascinerende av cabaret, av Kagel på speed, eller om man vil av rufsete Berio-Folk Songs blandet opp med vannlyder og elektronikk, men med et underliggende solid musikalsk håndverk som klarer å leke med materialet på en måte som er fullstendig respektløs i positiv forstand, samtidig som den forteller at komponisten vet at også det å sitere har en historie.

Akkurat denne distansen som gjør et stilsitat til noe mer enn bare et sitat, som er så tydelig i musikken, kunne etterlyses noen andre steder. Ratkje har tidligere fortalt at hun har villet bruke tangoelementer som uttrykk for balansen og energien mellom det kvinnelige og det mannlige som hun vil etablere med sin feministiske vinkling på historien.. Da de profesjonelle tangodanserne Jean Sebastian Rampazzo og Lucia Mazer entret scenen, var det behagelig å se hvordan den presisjonen og dedikasjonen som hele tiden var tilstede hos musikerne, nå også kom opp på scenegulvet. Men samtidig fikk tangoen som uttrykk stå uberørt, det ble så rent og klassisk at man kunne oppleve at dansen ikke kommuniserte verken med musikerne som satt langt unna dem, eller med de ekstreme ytterkantene i det uttrykksregisteret som var blitt spent opp tidligere.

Biter av teksten ble lest av de tre skuespillerne Snorre Hvamen, Frode Winther og Hallvard Holmen. Dette var faktisk det elementet som i mine ører fungerte dårligst. Når de ble omtrentlige sin lesning av samme tekst samtidig, med hver sin engelske aksent, ble kontrasten til musikernes skarpe timing og nyanserte klangvariasjon til tider påtrengende, og det gjorde det vanskelig å høre hva de sa. Sammen med noen haltende overganger mellom scenene og en av og til merkelig lyssetting som kunne sette to musikere utenfor lyset og resten inne i det, var dette i noen få tilfeller med på å skape assosiasjoner til en mer amatørteatral setting, som burde være fullstendig unødvendige med et sånt lag til rådighet.

De fleste av de sceniske problememe har sannsynligvis sin forklaring i visningsrommet. Regissør Siw Merethe Mikalsen skal virkelig skal ha ros for å hente det hun kan ut av et rom som er veldig lite, og hvor lysriggen er langt fra å dekke scenen. Rommet gjør også opplevelsen av tuttipartiene i musikken litt vindskjev, siden musikerne må samles så tydelig på én side av scenen. Skuespillerne snakket til en større sal enn den de var i, og konsekvensen blir at det oppleves som overspill og at man ikke følger med. Riktignok skriver kunstnerne programmet at de bevisst ikke har etablert noe hierarki mellom musikk, tekst og video, og at vi er frie til å velge. Men i den situasjonen sier det kanskje ennå mer om nyansene i uttrykket til Unni Løvlid når hun fanget oppmerksomheten vår hver gang hun skulle lese tekst, selv om vi satt og fulgte med på noe annet.

De tre kunstnerne har lykkes i sitt ønske om å lage en antitese til operaens tradisjonelle narrativitet og hierarkiske oppbygning av deler. Det er utrolig befriende å slippe å få den didaktiske Store Fortellingen tredd nedover hodet. Samtidig er det interessant å se hvordan fortellingen kanskje er tilstede likevel, i det lille formatet. I denne operaens pluralistiske og litt forvirrende univers hvor mange elementer er likestilte og kjemper om oppmerksomheten, blir det i større grad de individuelle prestasjonene, enten i musikken, videoen, scenografien eller tekstlesningen, som avgjør hvor man som publikum legger konsentrasjonen. Og i noen tilfeller i går kunne jeg faktisk ikke velge fritt, jeg ble hentet inn fra eklektismen av noe som skilte seg ut, av en musikalsk frase eller en bevegelse i et bilde, fordi den uttrykte noe, hadde noe å fortelle meg og ikke bare noe å vise meg.

“No Title Performance and Sparkling Waters” spilles på Henie Onstad Kunstsenter lørdag 4. oktober kl. 12.00 og 18.00 og søndag 5. oktober kl. 17.00.

Publisert:

Del: