av:

Publisert:

Del:

Jana Winderen leitar etter lydar frå landskap ein ikkje kan sjå eller høyra. På ”Energy Field” lyttar me til det som går føre seg djupt under havoverflata.

Fisker, Genova
© Jana Winderen

Jana Winderen er lydkunstnar, kurator og produsent og arbeider for det meste med feltopptak som utgangspunkt. Feltopptak er ein omfattande metode innan elektronisk musikk og moderne lydkunst, der kunstnarane nyttar lydopptak frå natur og kultur – og presenterer dei, anten som dei er, eller bearbeida, mot det uattkjennelege. (Les elles Notto Thelles og Jøran Rudis artikkel om soundscape her).

Interessa for feltopptak har har fevna vidt dei seinare åra, og komme til uttrykk gjennom kunstnarar som Touch-artistane Chris Watson og Mike Harding, samt norskbaserte kunstnarar som Natasha Barrett og Geir Jenssen.

Winderen har arbeidd innan feltet sidan 1991. Den nyaste plata hennar har fått namnet ”Energy Field” og består av opptak frå reiser til landskap med is og vatn i områda kring Barentshavet, på Grønland og i Noreg. Inngongen til plata, omslaget er utforma av Jon Wozencroft i Touch, og bilete av diffuse område indikerer at feltet berre så vidt er definert.

– Det er viktig at coveret gir rom for assosiasjoner, seier Winderen.

Likevel er det ingen løyndom at lyden, eller energien, ho presenterer ofte er konsentrert mot det som går føre seg under vatn. Gjennom tre langsame spor på plata, der ørsmå hendingar får breia seg ut, lyttar me: først til lydar som er moglege å spesifisera; ein fugl, ein during – kan henda frå ein motor. Snart vert biletet meir abstrakt, knitrande, rennande, i lyder som gjev ro og som fordrar stille omgjevnader for lytting – og der lyden av vatn i seg er merkeleg fråverande.

– Helt siden jeg var liten har jeg vært opptatt av økosystemene under vann. Det er et område vi ikke vet så mye om, seier Winderen. Men jeg er også opptatt av lyden av alle landskap som ikke er synlige, som dypt inne i en maurtue, innunder barken på et tre eller, for den del, lyden av en flaggermus.


(Linken forutsetter at du har installert Spotify på maskinen din.)

Om torsk og lyd
Det skal ikkje mykje til før ein lærer om fisk i ein samtale med denne kunstnaren. Ho fortel til dømes at ein lenge trudde at havet var heilt stille – medan det i røynda er fullt av lyd. Ein lyd som rører seg fem gonger raskare enn lydane over vassflata.

– Det er jo fascinerende – tenk at det for eksempel finnes lydlandskaper som fiskene orienterer seg etter, seier Winderen, og fortel om fisken sin anatomi.

– Torsken er spesielt sensitiv på siden av kroppen, hvor nervestrålene går rett inn i indre øre. Den har ikke noe ytre øre som oss, men deres indre øre er ikke så ulike vårt, med øresteiner som ligger i væske. Man tror at torskehunner velger hanner ut ifra hvilken lyd de lager og at de har en parringssang. Og man vet at en reketype – Pistol Shrimp – bruker lyd for å paralysere byttet sitt.

– En marinebiolog som jeg har snakket mye med, Knut Korsbrekke, fortale meg ellers om et prosjekt hvor man satte torsk ut i en fjord, hvor vannet var helt stille. Torsken holdt seg rolig til det ble litt vær; først da begynte de å svømme. De trenger sannsynligvis den vibrasjonen for å kunne orientere seg.

Slike moment inspirerer når Winderen gjer opptak – som så skal bli til kunst. Men korleis er prosessen? Framfor alt er førebuingane viktige – som valet av utstyr som er sentralt når ho reiser for å finna materiale. Sjølv når ho ikkje er på reise for å gjera opptak har ho gjerne med seg hydrofonane sine, i tilfelle det kunne dukka opp noko interessant.

– Jeg er nok en utstyrsnerd; ulike mikrofoner og kabler inspirerer meg. Gode verktøy har mye å si når man går på isen, alene. Da må man ha enkle systemer, alt må fungere og være praktisk og trygt. Det er essensielt at mikrofonene tåler fuktighet og at hydrofonene ikke knuser bare man tenker på det. Så må man selvfølgelig være utstyrt så man ikke fryser eller blir våt. Interessen for dette materielle handler aller mest om hvor avgjørende utstyret er for at resultatet skal bli bra, seier Winderen.


Jana Winderen, Foto: Julia Barclay

Engasjement gjennom kjennskap
Etter førebuinga kjem sjølve reisa. Møtet med feltet er hovudparten av arbeidet, hevdar ho.

Ikkje minst møta med andre menneske. I arbeidet med ”Energy Field” har Winderen lytta til anekdotar om ramnar og andre pattedyr – medan andre reiser har hatt andre historier i fokus. Mytane som finst i folkekulturar – om fuglar, dyr og landskap – er uendelege, og fascinerande, understrekar kunstnaren.

Tenkjer du historieforteljing i arbeidet ditt?

– Det er viktig for meg for å kunne formidle engasjement gjennom å ha vært på stedene, å ha blitt kjent med lydene ”på ordentlig” – og ikke bare ha hentet dem ned fra internett for eksempel. Jeg kjenner igjen de forskjellige lydene fra ulike elver jeg har besøkt. Om ikke jeg hadde en slik tilknytning til lydene, hadde jeg nok ikke klart å oppdrive et slikt engasjement for lyden i seg selv. Det er engasjementet som gjør at jeg kan fortelle en historie, svarer Winderen.

– Men disse historiene kan formidles på mange måter. Jeg liker å teste ut forskjellige formater, og har jobbet med installasjoner, radio, nettsider og dokumentasjon. Jeg holder foredrag fra reisene mine hvor jeg viser bilder, av en kråkebolle kanskje – eller av 10 000 år gammel is – og spiller av lyden av den gamle isen, eller hvordan det høres ut når en kråkebolle spiser. Da er det snakk om en avgrenset lyd, et konkret opptak.

– ”Energy Field” er mer fiksjonsaktig enn dette: Her tenker jeg en begynnelse og en slutt. Jeg begynner jeg over vann, går deretter inn i isen og ned i selve vannet. Men det er ikke nødvendigvis en slik historie jeg ønsker at folk skal oppleve. Materialet som blir presentert er mye mer abstrakt; av knirking og knatring og mye annet, som til tider er bearbeidet og plassert i nokså tynne lag oppå hverandre, seier Winderen.

Dokumentasjon for seg
På same måte ynskjer ho ikkje å referera så mykje frå dei visuelle inntrykka ho sjølv har opplevd gjennom prosessen. Historiene ho har høyrt og landskapa ho har sett er i stort luka vekk frå det ferdige resultatet.

– Komposisjonsprosessen min starter i naturen hvor jeg velger hva jeg tar opp. Jeg kunne ikke bare sittet i studio og gnagd på lyd, seier ho.

– Men jeg ønsker å holde disse aspektene adskilt. På nettsiden min legger jeg ut en del dokumentarisk materiale, hvor de som er interesserte kan få med seg mer om selve reisene. På plata vil jeg at folk opplever sin egen lille reise. I grunnen beveger jeg meg helt på grensen av hva jeg vanligvis ville inkludert av konkrete lyder i et opptak, som for eksempel lyden av ravner og hunder i begynnelsen av plata. Jeg har ønsket å gi folk en følelse av et sted; men jeg ønsker ikke å lukke opplevelsen til dette stedet. Plata skal kunne omhandle andre steder og andre hav.

Også det menneskelege er gjerne fjerna i Winderen sitt arbeid. Ho lukar vekk lyden av gåing og ofte opptak om natta, for å skilja ut nærværet av det menneskeskapte som bilar og båtar og andre maskinar.

– Jeg vil ikke at dette skal handle om meg, og hva jeg gjør. Da jeg begynte, i 1991, hadde jeg ikke noe ønske om å produsere flere objekter inn i verden; jeg liker ikke det enorme fokuset på ting. Det er litt en selvmotsigelse, for jeg sitter med fullt av høyttalere rundt meg. Men poenget er at folk skal kunne gå inn i installasjon eller en komposisjon, ta med seg sine egne assosiasjoner og gå ut igjen.

Ynskje om medvit
Winderen hadde i utgangspunktet planar om å bli marinbiolog. Ho ville gjera forsking under vatn, gjerne på kval. Ein eksem sette stoppar for utdanninga, men interessa har likevel kunna falda seg ut gjennom dei kunstnarlege prosjekta hennar.

– Egentlig er jeg glad for at det ble slik. I studietiden syntes jeg det var lite spørsmål og kritisk tenkning. Den gangen var det ingen blanding mellom fakultetene, tydeligvis er det ikke det ennå. Det var veldig frustrerende. Med en innfallsvinkel innen billedkunst ble det enklere å stille spørsmål, å oppsøke hvem jeg ville.

I fleire samanhengar skriv du at du legg stor vekt på lydar og naturområde som me er uvitande om. Kvifor meiner du det er viktig at me får kunnskap om dette me ikkje veit?

– Jeg tror menneskene er rimelig begrenset i den store sammenhengen, Sanseevnene våre vi opererer innen en liten del av et spekter, vi ser ikke infrarødt for eksempel, vi ser og hører andre ting enn insekter. Vi produserer måleredskap som skal måle ting som ligger utenfor det vi forstår, men vi vil alltid være begrenset av vår egen hjernekapasitet. Jeg mener det er viktig at mennesker er ydmyke overfor det faktum at vi ikke forstår alt. Gjennom å vise fram noe av det vi ikke vet så mye om, håper jeg at jeg kan være med på en langsom bevisstgjøring hos folk, om økosystemene under vann, hvor komplekse og sårbare de er. Så det er et miljøengasjement til grunn for det meste jeg gjør.

Meir om Jana Winderen sine prosjekt finn du på heimesida hennar.
I augneblikket er Winderen i Istanbul der eit nytt akustisk verk for installasjonen The Morning Line vert montert.
Frå juni kan ein òg finna ein ny, permanent installasjon av Winderen ved det nye Hamsunsentret på Hamarøy.