– Det har vært interessant og tildels selsomt å følge debatten i etterkant av Tono og Phonofiles musikknedlastingsfest før jul fra sidelinjen. Siden jeg aldri har vært kunde hos Microsoft og aldri kommer til å bli det, hadde jeg ikke mulighet for å delta i nedlastingsfesten. Debatten fikk mye preg av forsvar av og angrep på revirer. Kanskje vel så interessant som det som ble diskutert, er en del emner som dessverre IKKE ble diskutert eller fulgt opp i debatten, mener Lederen for Elektronisk Forpost Norge, Thomas Gramstad, som i dette innlegget forklarer hvorfor både Phonofile, plateselskaper og musikkjøpere vil tjene på at musikk blir solgt i åpne formater. Samtidig som Gramstad advarer platerbransjen mot å la seg lure av lure programvareprodusenter, presenterer han også en rekke nyttårsforsetter for “Det gode Plateselskap”.

Thomas Gramstad

Av Thomas Gramstad, leder for Elektronisk Forpost Norge

Jørgen Larsson skrev:

“Økende bruk av internettet har også ført til at distribusjon og avspilling knyttes mye tettere. Den samme maskinen som laster ned musikken, kan også spille den av. Store datamaskinprodusenter tar dette til etterretning og lager sine egne totalløsninger, hvor det samme firmaet både distribuerer musikk og selger avspillingsutstyr. For å begrense produsentenes muligheter for å låse kunden til en slik totalløsning har man utviklet internasjonale standarder. I musikkverdenen var CDen en slik internasjonal standard, utviklet av Philips, men åpen, slik at alle kunne produsere utstyr for å lage og spille av CD-plater. Det er i TONOs interesse å se til at standarder for avspilling av “deres” musikk er åpne og ikke knyttes til et bestemt firma.”<3>

Etter min mening er dette noe av det aller viktigste som ble sagt i debatten, men dessverre var det ingen av de andre debattantene som grep tak i dette temaet. Den som kom nærmest til å kommentere det var Morten Halle, som skrev at “ja, det er synd at Mac og Linux-brukere ikke får brukt Phonofile” og “at Microsoft er til stede i de tusen hjem får vi dessverre ikke gjort noe med nå”<4>.

Tekniske sperrer = rettighetstyveri og husmannfisering

Men at Mac og Linuxbrukere ikke får være med på nedlastingen er bare et lite aspekt eller en bivirkning av et mye større problem. (Riktignok og selvfølgelig en viktig og plagsom bivirkning for oss som bruker Mac, Linux, BSD eller andre alternativer til Windows!) Men hovedpoenget er likevel noe annet og kan oppsummeres i to punkter.

1. Lukkede formater og tekniske sperrer som låser forbrukere inne eller ute er ikke bare et problem for de som blir låst ute (Mac, Linux osv.). Det er et problem for ALLE forbrukere, også for dem som blir låst inne, dvs. Windows-brukere. Låsingen innebærer tap av rettigheter, frihet og makt for forbrukerne, en makt som føres tilbake til utstyrsprodusenten og innholdsdistributøren (som i økende grad er en og samme aktør, med kartell- eller monopolmakt).

2. Lukkede formater og tekniske sperrer tar også makt fra både skapere og artister, og overfører denne makten til utstyrsprodusenter og innholdsdistributører. De sistnevnte får mer makt og kontroll over åndsverket, på bekostning av komponister, musikere og artister.

Hvis vi f.eks. har en liten uavhengig musikkskaper som holder på alle sine opphavsrettigheter, men som blir avhengig av å bruke lukkede formater og tekniske sperrer, så vil disse legge føringer på verket. Den som kontrollerer formatene og sperrene vil trenge seg inn på og i realiteten kontrollere utøvelsen av rettigheter som tradisjonelt har tilhørt og vært bestemt av opphavsrettsinnehaveren. Særlig når formatene og sperrene etter intens lobbying fra monopoler og karteller tildeles like stor lovbeskyttelse som opphavsrettighetene selv, ved at opphavsrettslovgivningen utvides til også å omfatte formater og sperrer!<5>

Men dette oppfattes jo ikke som noe problem av kartellene (de største plateselskapene, filmselskapene, og Microsoft), for de ønsker jo uansett å samle seg alle rettighetene, også de tradisjonelle opphavsrettighetene, i sine hender, gjennom å
påtvinge komponister, musikere og artister husmannskontrakter der de sistnevnte må fraskrive seg alle rettigheter for å få lov til å bli utgitt, distribuert og markedsført.

Det er verdt å merke seg at europeisk opphavsrett er tradisjonelt mer orientert mot skaperen av verket (og etterhvert utøveren), mens amerikansk copyright er mer orientert mot utgiveren/distributøren. Amerikansk copyright innebærer at skaperen kan gi fra seg (selge eller bli fraranet) mange flere rettigheter enn etter europeisk opphavsrett. (For eksempel er de ideelle rettighetene umistelige etter europeisk opphavsrett, mens i USA kan alle rettigheter fraskrives.) Dermed er husmannskontrakter lettere å gjennomtvinge i USA. Dette betyr at jo mer europeisk opphavsrett blir amerikanisert, jo mer blir europeiske komponister, musikere og artister husmannifisert.

Lukkede formater og tekniske sperrer gir altså monopolene ikke bare makt og kontroll over forbrukere og kunder, men også over komponister, musikere og artister, og over uavhengige opphavsrettsinnehavere som aldri har oppgitt noen av sine opphavsrettigheter.

Dette er hovedpoenget, og i dette bildet blir utestengningen av Mac- og Linuxbrukere kun et lite aspekt av problemet.

Verdien av åpne formater og standarder

Dette dreier seg heller ikke om å få Microsoft ut av “de tusen hjem”. Det dreier seg om å beholde eller gjeninnføre åpne standarder, slik at konkurranse er mulig og at monopolenes makt reduseres, og slik at forbrukere, kunder, komponister, musikere og artister får beholde sine respektive rettigheter og friheter.

Ta f.eks. CD-formatet. Dette er et åpent format, det har en eier (faktisk to; Philips og Sony utviklet det og eier det sammen), men formatet er allment kjent og kan fritt benyttes av alle som vil spille inn plater – CD-formatet er altså en åpen standard. I dataverdenen ligner mp3-formatet ganske mye på CD-formatet i så måte. Også mp3 er et åpent format som fritt kan utnyttes av alle. En forskjell er at eieren av mp3-formatet ønsker å innkreve lisenspenger av alle som lager mp3-filer. Dette er en restriksjon i forhold til CD-formatet. Derfor bør vi se litt videre og da får vi øye på Ogg Vorbis, et annet format for lydfiler, som også er en åpen standard og som dessuten er Open Source (åpen kildekode), slik at det fritt kan benyttes av alle. Ogg Vorbis har altså færre restriksjoner enn mp3, og gir dessuten bedre lydkvalitet enn mp3. Kanskje Ogg Vorbis kunne få den samme rollen for lydfiler som CD-formatet har fått for lydplater?

(Ellers er både mp3 og Ogg Vorbis formater med såkalt “lossy komprimering”. Dette innebærer reduksjon eller tap i lydkvalitet. På sikt vil nok “non-lossy compression” (altså komprimering uten tap) være en bedre og mer ønskelig løsning, slik som FLAC (Free Lossless Audio Codec). Og når bredbånd og stor diskplass utbres for alvor vil kanskje helt ukomprimerte lydformater ta over.)

Uredde – og kloke – plateselskaper bruker åpne standarder

Men dessverre satser ikke Phonofile på hverken Ogg Vorbis eller mp3. Istedenfor satser de på det lukkede formatet WMA, som låser brukerne til Windowsplattformen, og som i egenskap av å være et lukket format med tekniske sperrer innebærer alle de problemene og truslene som er beskrevet ovenfor.

Jan Paulsen mener at FONO-selskapenes positive innstilling til TONOs og Phonofiles nedlastingskampanje viser at norske plateselskaper har overvunnet frykten for Internett som distribusjonskanal, og at FONO-medlemmers salg av WMA-filer via musikkonline.no viser det samme<6>. Jeg skulle ønske han hadde rett, men jeg er helt uenig i dette. Uredde plateselskaper bruker ikke lukkede formater, kopi- og avspillingssperrer, produktlåsing osv. Paulsens uttalelse kolliderer også med Erik Brataas’ observasjoner om plateselskapene.

Erik Brataas skrev:

“Hva kryptering og kopieringsbeskyttelse angår, finner ikke vi det unaturlig at rettighetshavere ønsker å hindre ulovlig distribusjon. Her går det en vanskelig grense mellom forbrukerinteresser og behovene til rettighetshaverne. Det ville neppe vært mulig for Phonofile å få rettighetene til å distribuere musikk fra så mange selskaper uten at det ble lagt en beskyttelsesmekanisme rundt.”<7>

Og videre:

“Men vi frykter at plateselskapene og øvrige rettighetshavere vil bli stadig mer paranoide som følge, ikke bare av hackingen som sådan, men den “positive” vinklingen som enkelte medier velger.”

Slangeolje, ikke hellig gral

Men her er det ganske enkelt slik at tekniske sperrer mot kopiering ikke virker og ikke kan virke. Den som tror noe annet kjenner ikke teknologien. Så lenge en lydfil kan avspilles kan den også kopieres. Det vil alltid finnes eller bli laget verktøy som kan kopiere enhver lydfil, dekode eller konvertere ethvert format, og omgå eller fjerne enhver sperre. Dessverre er det slik at deler av databransjen hevder at de kan lage effektive sperrer, bare de får mer penger og enda mer penger og enda litt mer penger til utvikling av sperrene. På denne måten lures plateselskaper til å kjøpe slangeolje og askavkok på nytt og på nytt, i en evig jakt på en hellig gral: Den Effektive Sperren.

Istedet bør platebransjen høre på Steve Jobs og andre som kjenner datateknologien, er interessert og i stand til kommersiell suksess, og som har vist evne til å utvikle løsninger for musikkdistribusjon som både fungerer, dekker kundenes behov og er lønnsomme<8>. Og da kommer det tydelig frem at ulovlig kopiering og fildeling ikke kan stoppes eller sperres, men de kan utkonkurreres. Dessuten ønsker faktisk folk flest både å være ærlige og å belønne dem som skaper musikk ved å betale for musikken<9>. Å tro noe annet fører helt galt avsted både økonomisk, politisk og sosialt – det er ikke mulig å opprettholde et høyt salg og gode relasjoner med sine kunder når man oppfatter og behandler kundene som kriminelle.

Spørsmålet blir derfor hvorfor i all verden plateselskaper stoler mer på databransjen og dens slangeolje enn på sine kunder? Eller på sin egen evne til å lage gode og salgbare produkter? Eller på lovverket, og på politiet? Piratkopiering, dvs. ulovlig
kommersiell kopiering og distribusjon utenfor privatsfæren, er allerede forbudt og straffbart. En kan diskutere hvorvidt privatpersoners ikke-kommersielle deling av musikkfiler uten tillatelse i fildelingsnett er en form for piratkopiering eller ikke. Men hvis rettsoppfatningen til folk flest sier at dette skal være lov og dette vil de holde på med, så kan man ikke ha lover som kriminaliserer mesteparten av befolkningen, og spesielt ikke når det ikke kan påvises vesentlige skadevirkninger av fildelingen<10>. Da må man istedet innrette seg etter en ny virkelighet og nye markedsbetingelser og utvikle nye og bedre produkter og forretningsmodeller i overensstemmelse med dette.

Da må man utkonkurrere illegitim kopiering og fildeling med et legitimt tilbud og bedre produkt. Dessverre – og underlig nok! – har plateselskapene hittil prøvd å konkurrere ved å gjøre sitt legitime produkt dårligere og dårligere! Det er nemlig dét tekniske sperrer mot kopiering og avspilling innebærer. Tekniske sperrer er skadelige for alle parter, også for plateselskapene selv<11>. I tillegg har denne teknologien et stort udemokratisk potensiale med trusler om overvåkning og eneveldig detaljstyring av brukerne samt krenkelser av personvernet<12>.

Forslag til Phonofile

Kopiering og fildeling kan ikke stoppes. Teknologi som påstår å kunne gjøre dette er slangeolje, og forårsaker kun bryderi og motvilje for legitime brukere og kunder – ikke for pirater eller andre som kopierer ulovlig. Illegitime fildelingstjenester kan bare begrenses og marginaliseres gjennom å bli utkonkurrert av legitime fildelingstjenester som drives av plateselskapene selv (eller av uavhengige musikere, artister og andre opphavsrettsinnehavere). Her må det fremheves at det enkle faktum at en fildelingstjeneste er lovlig og legitim i seg selv utgjør et stort konkurransefortrinn – fordi folk flest både ønsker å være ærlige og ønsker at de som har skapt et produkt skal være de som får betalt for produktet. En legitim fildelingstjeneste som bruker sin legitimitet som en del av sin markedsføring OG som selger (ikke leier ut) musikkfiler til kundene, uten å forsøke å begrense eller frarane kundene deres eksemplarrettigheter<13>, vil bli en stor suksess. Uavhengige musikere bruker allerede slike modeller med stort hell, og jo lengre et hvilket som helst plateselskap venter med å gjøre det samme, jo mer marginalisert vil det bli i den nye musikkdistribusjonsvirkeligheten.

Hvordan kan f.eks. Phonofile konkurrere med ulovlig kopiering og fildeling av Phonofiles digitale musikkverk? Først må det slås fast at det kommersielle lydfil-tilbudet som Phonofile har hatt hittil har vært dårlig, på mange måter og av mange grunner<14>. Lydfiler med så dårlig kvalitet som 96 kb og som i tillegg er låst til en bestemt plattform og avspiller og som til og med har en rekke andre innebygde restriksjoner styrt av tekniske sperrer er det rett og slett ikke verdt å betale penger for. Men det betyr ikke at disse lydfilene er verdiløse!

Nå skal Phonofile oppdatere tilbudet sitt, med bedre kvalitet (192 kb) og litt færre restriksjoner, men fortsatt med låsing til det lukkede WMA-formatet<15>. Det Phonofile burde gjøre er å legge ut 96 kb-filene som permanent tilgjengelige gratisfiler, samtidig som man tilbyr de samme verkene for salg som lydfiler med høyere kvalitet. Da vil lydfilene med dårlig kvalitet kunne fungere som reklame for lydfilene med god kvalitet, på samme måte som et dårlig lydbånd-opptak fra radio fungerer som reklame for å kjøpe platen med den samme musikken i butikken. Dette forutsetter selvfølgelig at lydfilene som selges alt i alt utgjør et så mye bedre produkt at folk heller vil kjøpe disse enn å greie seg med gratisfilene. En måte å forsikre seg om dette på ville være å selge høykvalitetsfilene som mp3- eller Ogg Vorbis-filer, slik at salgsfilene er uten ubehagelige restriksjoner, sperrer og låsing.

Nyttårsforsetter for plateselskaper

Som mitt bidrag til gode ønsker og trender for det nye året 2004 avslutter jeg med noen forslag til nyttårsforsetter for Det Gode Plateselskap:

1. Jeg skal ikke skade meg selv eller andre med lukkede formater, tekniske sperrer og låste produkter.

2. Jeg skal ikke la meg lure av slangeoljesperreselgere i databransjen.

3. Jeg skal bruke åpne formater og standarder og få de mest fornøyde kundene.

4. Jeg skal ikke være redd for Internett og fildeling.

5. Jeg skal bli best på Internett og fildeling, selge bøttevis av lydfiler, og skaffe meg tonnevis av kunder på Internett.

KILDER:
<1> http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003121208544612746623,
<2> Se f.eks. http://www.euronet.nl/users/frankvw/IhateMS.html, http://www.windows-sucks.com/content/whatsbad.shtml, http://users.aol.com/machcu/why.html, http://www.supersaturated.com/journal/tom/2001_04_27%3A20%3A23Evil+Microsoft.html
<3> http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003120211130699524834
<4> http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003120510064232687113
<5> http://efn.no/eucd-norge.pdf
<6> http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003120212172698375371
<7> http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003120211421894413366
<8> http://www.rollingstone.com/features/featuregen.asp?pid=2529
<9> http://www.efn.no/foredrag/ke22.html og http://folk.uio.no/gisle/copyr02.html
<10> http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003031709455580165255
<11> http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003031709122358781414
<12> http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003100811275511105516 og http://efn.no/tcpa-faq-no.html
<13> http://efn.no/eksemplarrettigheter.html
<14> http://folk.uio.no/gisle/essay/ipr05.html
<15> http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003121812393017810025

Publisert:

Del: