Årets Ultima er omme, og direktør og kunstnerisk leder Geir Johnson er svært så raus i omtalen av sin egen festival: ”Kunstnerisk sett har dette vært en av de mest vellykkede Ultimafestivalene”, sier Johnson. Ballades klassiske kritiker og journalist, Magnus Andersson, mener at Johnson har helt rett.

Ultima-logo, 2005

Av Magnus Andersson

Den første grunnen til de kunstneriske fremgangene som Johnson trekker frem er festivalkomponist Helmut Lachenmann. Søndagens avslutningskonsert var litt av en åpenbaring. Lachenmann har i størsteparten av sin karriere arbeidet med å re-definere orkestrets enkelte instrumenter, og dermed også orkesterklangen som helhet.

Han er langt fra den eneste som har gjort dette, men etter mitt skjønn er hans eksperimenter de mest vellykkede.

Ja, de er ikke lenger eksperimenter, men Lachenmann har så pass vidsyn at han ikke stopper ved det eksperimentelle, men han skaper muligheter til å komponere med som han med sin dramaturgiske teft benytter mesterlig. I skyggen av Lachenmann fremstår mange andre ledende samtidskomponister som oppfinnere eller teoretikere med begrenset musikalsk sans. Lachenmanns måte å bære musikkens forløp i den nylig komponerte Concertini, som avsluttet søndagens konsert, skriver ham inn i historiebøkene som en av de riktig store.

Det var også et verk av Lachenmann som begynte konserten, og imellom de to verkene ble det spilt et verk av Karl Heinz Stockhausen respektive Luigi Nono. Disse samtidsgiganter fremsto som skolegutter ved siden av Lachenmann. Konserten var en åpenbaring fordi den viste nye musikalske verdener gjennom Lachenmanns musikk, den satte et kraftig spørsmålstegn ved den historiske kanon, og dessuten ble musikken overvettes mesterlig fremført av Ensemble Modern, som er et av verdens ledende større samtidsmusikkensembler, kanskje til og med det ledende. Ultima har gjort et kupp gjennom å lykkes å få Lachenmann til Oslo, og det vil bli omtalt i lang tid fremover. Under hele festivalen ble det gitt rikelige med anledninger til å lære Lachenmanns musikk å kjenne.

Men Lachenmann var bara en ingrediens i en musikkulinarisk utsøkt suppe. Det var fokus på Japan i år, og det ble gitt en sjelden anledning til å stifte bekjentskap med en undervurdert stormakt i kunstmusikkens verden. Programmet spente fra tradisjonell hoffmusikk, via Sachiyo Tsurumis merkelige blandning av pop, bossa nova, jazz, og tradisjonell japansk musikk, til mer mainstream vestlig influert hardcore-samtidsmusikk.

Undertegnedes store opplevelse av satsningen på Japan var den katalog av ulike muligheter av å iscenesette tid som verkene oppviste. Kanskje er det en vulgærforenkling, men det er noe med japanernes måte å tenke tid og sammenhenger på, som er helt ulik vår vestlige måte. Det ikkelineære, som man ofte møter i japansk musikk, kan gjøre at man kjeder seg voldsomt, men også det kan være et insentiv til å gå i dialog med sin egen lytting, for hvordan man tenker kausalt og for å stille spørsmålstegn vad hva en musikalsk fortelling overhodet er.

Geir Johnson trekker også frem det brede scenekunstprogrammet, som inkluderte en ny norsk opera, barnas operafest, en rekke internasjonale gjestespill og et danseforestillingprosjekt for barn fra 0-3år, initiert av “Glitterbird – Art for the very young”. Festivalen hadde over 130 arrangement på 23 forskjellige arenaer, hvor bl.a. over 4000 barn har stiftet bekjentskap med samtidsmusikk og -kunst gjennom Lydskattejakten, barneforestillinger, Språkets Hus og andre initiativer.

Legg også til en glimrende programbok, internasjonale størrelser som Ardittikvartetten, Ensemble Recherche, Aki Takahashi, De Keersmaeker og Leni-Basso, og det meste av det beste på den norske samtidsmusikkscenen, og Geir Johnson får helt rett i sin lovprisning av sin egen fortrefflighet.

Etter en så vellykket festival kjennes det som flisespikkeri å begynne å diskutere ting som om det var lurt i forhold til utenbys tilreisende å ha en så lang festival, som dermed spredte de absolutte høydepunktene, eller om vi isteden skal fokusere på at vi som bodde i Oslo under festivalen kunne få med oss mer fordi festivalen ikke var så sammenpresset.

Slike småting lar vi ligge nå.

Samtidsmusikknorge har vært igjennom to uker som har satt spor. Nå er det tid til å puste ut, senke skuldrene, hvile, og så kan vi ta debatten om småtingene til neste festival. Ballade ber om å få gratulere med overstått festival.

Publisert:

Del: