Kort etter at årets Ultimafestival ble avsluttet, skrev komponist John Persen et internt og kritisk brev til Norsk Komponistforening og de andre medlemmene av Ultima-organisasjonen. Etter at NRK Kulturnytt i dag avslørte deler av innholdet i brevet, har Persen valgt å la det publisere i sin helhet her i Ballade. – Jeg har aldri tenkt å opptre som “sjuende far i huset”, og det er heller ikke det jeg gjør nå, skriver Persen, som selv var Ultimafestivalens første direktør. Nå advarer han mot at festivalen er i ferd med å miste sitt særpregede kvalitative innhold, og dermed også omdømme – og stiller også spørsmål rundt de mange rollene som i dag fylles av festivalens ledelse. I den forbindelse er Persen særlig kritisk til festivalens særbehandling av BIT 20 Ensemblet, der Ultima-styreformann Stein Henrichsen er administrativ og kunstnerisk leder.

Ultimalogo 2002

Oslo 18. oktober 2004

Til Norsk Komponistforening, og andre medlemmer av Ultima-organisasjonen

Ang. Ultima Oslo Contemporary Music Festival

Jeg henvender meg primært til Norsk komponistforening fordi den er den organisasjonen som jeg har en tilknytninng til, og som samtidig er medlem i Ultimaorganisasjonen. Men siden de forhold som jeg tar opp, angår Ultima i sin helhet, sender jeg også denne henvendelse til samtlige av de andre medlemsorganisasjonene i Ultima. Jeg ber særskilt Norsk Komponistforening, men også de øvrige medlemsorganisasjoner/institusjoner i Ultima, om å ta opp følgende forhold opp til drøfting i de aktuelle organer, både internt i organisasjonen/institusjonen, og i plenum i Ultimaorganisasjonen, f.eks. generalforsamlingen.

Ultima-medlemmers bidrag til festivalen.

Under forutsetning av at vedtektene for Ultima ikke er endret radikalt i de senere år, skal medlemmene av Ultima bidra til festivalen med ”naturalia”, dvs. at medlemmene forplikter seg til å produsere kunstbegivenheter vederlagsfritt for festivalen. Eksempelvis når Oslo Filharmonien produserer en konsert for Ultimafestivalen så dekker orkestret samtlige utgifter forbundet med denne produksjonen.

Så langt jeg kjenner til, har Ultima i alle år etter at BIT 20 ensemblet ble medlem i Ultima, dekket en vesentlig del av utgiftene forbundet med ensemblets konserter under Ultimafestivalen. Dekkingen av BIT 20´s Ultima-konserter har nærmest tatt en form som om Ultima årlig støtter BIT 20.

Denne praksisen er i realiteten med på å undergrave selve fundamentet for festivalen. I denne sammenheng vil jeg peke på at den viktigste grunnen til at Ultima i sin tid fikk offentlig støtte, selvom festivalen finner sted i Oslo, var nettopp at festivalen er et ”spleiselag” mellom kunstproduserende institusjoner som mottar offentlig støtte, i Oslo-regionen.

Ved uthuling av dette viktige fundamentet, og prinsippet, kan det fort føre til at flere av medlemmer, og ikke bare ”de fattige”, begynner å kreve enten deler, eller hele produksjoner finansiert av Ultima, og dermed vil selve ”grunnkapitalen” i Ultima være smuldret bort.

En annen, og kanskje like alvorlig og viktig side ved denne praksisen er, at den offentlige støtten som festivalen mottar, forutsetter at medlemmene i Ultima-organisasjonen produserer sine bidrag til festivalen vederlagsfritt. Praksisen med å full- eller delfinansiere produksjoner som går i medlemsorganisasjoners regi, kan i verste fall føre til reduksjon eller bortfall av den offentlige støtten til festivalen.

Personer i dobbeltroller.

Så vidt meg bekjent har både formannen i styret for Ultima, Stein Henrichsen, og direktøren for Ultima, Geir Johnson, sentrale tillitsverv og administrative stillinger i flere organisasjoner og institusjoner som driver med beslektede virksomheter.

Stein Henrichsen er administrativ og kunstnerisk leder både for BIT 20 ensemblet og Opera Vest. Videre er han, så vidt meg bekjent, i styret i Borealis, en konkurrerende festival til Ultimafestivalen, i Parkteater Scene og Parkteater Pub. Etter mine kunnskaper har han også eierinteresser i Parkteater Pub.

Geir Johnson er direktør i Ultima, er med i styrer for BIT 20, Opera Vest, og Borealis, og har en sentralrolle i styret både i Parkteater Scene og Parkteater Pub. I den sistnevnte har han også eierinteresser.

Det fordrer ikke stor evne til innsikt for å se at disse to herrene sitter i uheldige, umulige, dobbeltroller på alle disse områder. Disse herrene, gjennom sine stillinger og tillitsverv, vil selvsagt ofte komme i roller hvor en kan stille spørsmål om hvem de representerer, og hvem sine interesser de er talsmenn for i de ulike sammenhenger.

Via mine internasjonale kontakter blir jeg ofte stilt spørsmål om nettopp dette: Hvem representerer herrene Henrichsen og Johnson når de er ute og reiser: Borealis, Opera Vest, BIT 20, Ultima, eller bare seg selv? Dette er en høyst uheldig situasjon som på ingen måter tjener Ultima, og som i det minste Ultima ikke bør kunne akseptere. Saken har også en annen side som bør ha en viss interesse for en så økonomisk svakt stilt organisasjon som Ultima: Er Ultima med på å finansiere reiser som strengt tatt ikke har noe med Ultima å gjøre, eller reiser som andre burde ha vært med på å delfinansiere?

Ansatte og tillitsvalgte i en hver organisasjon/institusjon har en sentral oppgave som lobbyister. Den organisasjonen/institusjonen hvor en person er ansatt, eller har tillitsverv, må kunne være absolutt trygg på at vedkommende representerer og taler organisasjonens interesser, og sak, i alle mulige sammenhenger. Dette kan umulig bli tilfelle med personer som bærer så mange hatter.

Det er også svært uheldig at Ultima er en fast leietaker på Parkteater Scene/Pub, der både festivalens direktør og styreleder har sentrale interesser.

Det er svært prisverdig at Ultima viser interesse for musikkdramatiske verk. Men den årlige deltakelse av Opera Vest på Ultimafestivalen kan umulig være motivert utifra den kunstneriske kvaliteten ved produksjonene. Den kan ikke være annet enn et resultat av gammelt vennskap og andre forhold som ligger langt utenfor den kunstneriske sfæren. Med de samme økonomiske ressurser som deltakelse av Opera Vest fordrer, kunne en invitere hvilket som helst annet operakompani fra utlandet, og som samtidig representerte en helt annen form og kunstnerisk kvalitet.

Uheldig maktkonsentrasjon.

En grunnleggende forutsetning for videreutvikling av et vitalt og nyskapende kulturliv, forutsetter mangfold av personer som utgjør miljøer og fora der viktige avgjørelser fattes både med hensyn stilistiske former og forvaltning av ressurser.

Samtidsmusikk utgjør i utgangspunktet et veldig lite området innen musikklivet, og enda mindre innen det samlede kulturlivet. Det er derfor av særlig stor betydning at det lille samtidsmusikkmiljøet ikke styres alene av en liten håndfull personer, slik tilfellet er nå.

Ultima, hvis fremste oppgave er å fornye og utfordre resten av musikklivet, og i noen grad også kulturlivet, må stå i en posisjon der dette reelt er mulig. Men med den maktkonsentrasjonen som her er påpekt, ender det i en evig reproduksjon av den ene og samme ideen i tilsynelatende ”alle miljøer”, men som egentlig er bare ett miljø, styrt av en liten gruppe personer hvis fremste ide synes å være maktkonsentrasjon.

”Energi-lekkasje”.

Jeg har med stor forundring registrert hvordan Ultimafestivalen gjennom de senere år er kunstnerisk blitt mindre og mindre interessant. Jeg er dessverre ikke alene om dette. Mange av mine utenlandske bekjentskaper har reagert på samme måte, og stiller spørsmål om hvorfor dette skjer. Også mine hjemlige bekjentskaper og miljøer som jeg ferdes i, har vist samme reaksjon: Ultimafestivalen er i ferd med å miste sin interesse og posisjon, også blant det alminnelige nysgjerrige publikum.

Jeg kan selvsagt ikke komme med et endelig og fullstendig svar på årsaken til dette, men vil peke på følgende forhold som jeg opplever som vesentlig:

Det synes som om Ultima lider av ”energi-lekkasje” som jeg kan forklare på følgende måte: Som alminnelig festivalgjenger legger jeg merke til at dette er et program som det ikke ligger noen energi bak, dvs. her har man ikke ofret mye energi og omtanke for å få til nettopp dette programmet. Konsertene virker ganske tilfeldig satt sammen, uten en større og mer helhetlig tanke. Som publikum sitter jeg igjen med inntrykk av at disse konsertene bare liksom ”lå i løypa”, og at det var helt greit å ta de inn som del av programmet.

Inntrykket av program for den enkelte konsert er det samme som nevnt ovenfor. Det synes ikke å være en større tanke bak det enkelte verk i programmet enn at det passet inn i de ytre rammer for konserten, som f.eks. størrelse og type enseble. Kvalitetsvurdering av det enkelte verk synes å være fraværende.

Festivalen bærer også preg av at det er en del ”gjengangere” både på utøver- og opphavsmanns-siden. ”Gjengangerne” kan sikkert forsvares i noen tilfeller, men da må de kunne gjøres det på kunstneriske premisser. Dette er dessverre lang fra tilfellet med Ultimafestivalen, og det danner seg derfor fort et bilde av at programmet er bestemt mer av andre enn rent kunstneriske årsaker, som f.eks. personlige relasjoner, vennskap, gjenytelser, osv.

Alle disse forhold undergraver den kunstneriske kvaliteten, og resulterer i at hele festivalen bærer preg av å være en opphoping av mer eller mindre delvis tilfeldige konserter med delvis tilfeldige verk som passer besetningsmessig for de ensembler som av ulike grunner tilfeldig passet for festivalen der og da.

Min opplevelse er at festivalledelsen har spredt seg over på så mange områder (stillinger og verv i ulike institusjoner og organisasjoner) at den ikke har tid, overskudd, og den nødvendige energi, omtanke, og omsorg, for den festivalen som lønner ham, eller som har valg ham som styreleder. Her tenker jeg på ovennevnte herrers ulike hatter, og interesser som de formeldt skal ivareta.
Å være i ledelse av en festival som Ultima, med de målsetninger den har, er en så stor, utfordrende, og krevende oppgave at den krever mer enn full innsats, og konsentrert fokus på festivalens kunstneriske innhold.

Programmene for de senere års festivaler, både som helhet, og den enkelte konsert, fremstår i seg selv som et utsagn om ”omsorgs-svikt”, manglende engasjement for festivalens helhetlige og kvalitative innhold. På samme måte som festivalledelsen gjennom sitt engasjement i andre organisasjoner ”mister fokus” på sitt arbeid i, og med , festivalen, mister festivalen fokus på dens kunstneriske innhold.

Ultima, en Oslo-festival

Ultima ble i sin tid stiftet som en festival for Oslo-regionen, hvilket navnet også indikerer. De viktigste ordene innholdsmessig i navnet på festivalen er Oslo og Contemporary.

”Grunnkapitalen” i festivalen ligger i det forholdet at medlemmer, offentlig finansierte institusjoner og organisasjoner i Oslo-regionen, samordner sine ressurser og produserer kunstbegivenheter vederlagsfritt for festivalen. Det var aldri tenkt at institusjoner/organisasjoner fra andre kanter av landet skulle inviteres som medlemmer i Ultima.

Nå er tilfellet det at BIT 20 ensemble, Bergen, er blitt medlem i Ultima, stikk i strid med grunnideen for festivalorganisasjonen. Når så dette ensemblet på toppen av det hele, i motsetning til de øvrige medlemmer i Ultima, ikke bidrar med, for festivalen kostnadsfrie produksjoner, blir medlemskapet en meningsløshet.

Ensemblet, gjennom sitt medlemskap i Ultima, er ”garantert” plass på programmet, men likevel en deltakelse som binder festivalen kunstnerisk, og belaster festivalen økonomisk.

Dersom logikken med BIT 20-medlemskap skulle føres videre, burde det vel være naturlig å invitere de andre symfoniorkestre som SSO, TSO og Bergen Filharmonien som medlemmer i Ultima, og samtidig finansiere deres deltakelse i festivalen.

Ressursforvaltning og størrelsen på festivalen.

Det er prisverdig at man prøver å utvide festivalen i omfang og antall begivenheter. Mitt inntrykk er likevel at festivalen er blitt større enn hva ressursene strekker til. Jeg tenker ikke bare på de økonomiske, men også på de menneskelige ressurser.

Kvaliteten på festivalen uttrykker seg ikke bare gjennom det kunstneriske innholdet, men også gjennom den totale håndteringen av de samlede produksjoner. Mitt inntrykk er at festivalen ikke rår over de menneskelige ressurser som et slikt omfattende program krever. Dette er ikke en kritikk mot den faglige kvaliteten hos de ansatte og engasjerte, men en påpeking av at festivalen ikke rår over så mye menneskelige ressurser som det omfattende programmet fordrer.

Dette resulterer i at informasjonsmedarbeidere ikke får den nødvendige tid til å arbeide med, og å presentere de ulike prosjekter overfor mediene og offentligheten. I neste omgang fører det til kvalitativt dårligere presentasjon overfor medier og offentligheten, – og dermed også mindre interesse fra medienes side. Slik danner det seg fort et bilde av en festival uten særlige kvaliteter, og interesse utover ”menigheten”.

Oppsummering.

Ultima synes å ha kommet i en situasjon der det er nødvendig at hele organisasjonen gjennomgår en kritisk evaluering av sin samlede virksomhet. Jeg vil, med utgangspunkt i det jeg har skrevet ovenfor, fremheve følgende:

1. Samtlige medlemmer i Ultima må yte det vedtektene krever de skal. Ultima verken skal eller kan dekke noen form for utgifter som det enkelte medlem har i forbindelse med en produksjon for Ultimafestivalen.
2. Det må overfor fk. generalforsamling i Ultima, framlegges reviderte prosjektregnskap for samtlige BIT 20 produksjoner siden ensemblet ble opptatt som medlem i Ultima.
3. Direktøren må rapportere overfor styret i Ultima om reisevirksomheten sin, hva hensiktene med reisene har vært, og hvem det er blitt holdt møter med i forbindelse med den enkelte reisen.
4. Direktøren for Ultimafestivalen kan ikke ha tillitsverv eller engasjement i andre organisasjoner innen musikklivet.
5. Formann i styret for Ultima kan ikke ha tillitsverv i andre festivalorganisasjoner, eller organisasjoner som kan oppfattes å være i ”konkurranseforhold” til Ultima.
6. Ultima må påse at ansatte og tillitsvalgte ikke kommer i situasjoner hvor det kan stilles spørsmål ved deres habilitet.
7. Alle konserter, og verk, må kvalitetssikres. Bestillingsverk som ikke holder den nødvendige kunstneriske kvaliteten, skal ikke settes opp på programmet.
8. Ultima er en Oslo-basert organisasjon, og skal ha medlemmer kun fra Oslo-regionen.
9. Ved planlegging av programmet skal det ene og alene tas hensyn til det kunstneriske.
10. Festivalens størrelse og omfang må tilpasses til de samlede ressurser, her i innbefattet de menneskelige ressurser, som festivalen rår over.
11. I tillegg til alle ordinære oppgaver, må det skjerpes at Styret, på vegne av generalforsamlingen, også har en kontrollfunksjon i forhold til administrasjonen. Tette vennskapsbånd mellom direktøren og styrelederen undergraver denne funksjonen, og er derfor uakseptabelt.

Sluttmerknader.

Jeg har aldri tenkt å opptre som ”sjuende far i huset”, og det er heller ikke det jeg gjør nå. Det hele bunner i et dypt engasjement for samtidsmusikkmiljøet nasjonalt og internasjonalt. Ultimafestivalen er en vesentlig aktør på dette området. Det bekymrer meg stort at Ultimafestivalen er i ferd med å miste sitt særpregede kvalitative innhold, og dermed også omdømme.

Jeg er fullt klar over at en kritisk stillingtagen som dette fører til at jeg blir ”frosset ut” av ”det gode selskap”. Men jeg synes likevel at det er viktigere å bidra med det jeg kan for å opprettholde Ultimafestivaen også i gavnet som en av de mest spennende og nyskapende festivaler, på høyt kvalitativt nivå, på den internasjonale musikkarenaen.

Vennlig hilsen
John Persen

Publisert:

Del: