INTERVJU: KORKs bidrag på Ultimafestivalen heter ”Ørets teater”, som blant annet inkluderer en førstegangsframførelse av Luigi Nono i Norge. Det settes opp på Det Åpne Teater i Oslo, og her utfordres publikums måte å lytte til musikk på. – Det er øret som skal være i sentrum sier kurator Henrik Hellstenius til Ballade. Han forteller i dette intervjuet mer om både Luigi Nono og noe av grunntanken bak dette Ørets teater.

Henrik Hellstenius portrett januar 2007 (foto: Lisbeth Risnes)

Av Bjørn Hammershaug

I konserten med Kringkastingsorkesteret på Det Åpne Teater under Ultima og Samtidsfestivalen, vil orkesteret tilrettelegge et ”ørets teater” via fire verk av fire ulike komponister.

Kurator er komponist Henrik Hellstenius, som i forbindelse med denne oppgaven satte opp en del sentrale spørsmål: Hva skjer om vi gjør noen små endringer i det vante forholdet vi har til et orkester? Skjer det noe med vår lytting, kan vi få en ny inngang til “lyttingens mysterium” gjennom andre musikalske iscenesettelser?

Få kan bidra til å besvare disse spørsmålene like presist som den italienske komponisten Luigi Nono.

Luigi Nuno: Utfordrer ørene

For første gang skal Nonos verk ”No hay caminos, hay que caminar” (“Pilgrim, det finnes ingen annen vei enn reisen selv”) fremføres i Norge, og det kan bli en ganske så spesiell opplevelse.

Nono var svært opptatt av opplevelsen vi får gjennom å lytte, og at det er noe eget og kvalitativt annerledes enn annen sansning. Hans ønske om å overskride dogmer og vante holdninger for å kunne utforske “det lyttende som aktiv akt” står også som en slags overskrift på hele denne kvelden under Ultima.

— Som kurator fikk jeg selv velge ut hva som skulle spilles, og ønsket å presentere noe jeg synes er viktig. Jeg tok derfor utgangspunkt i Nono, som formulerte en rekke interessante betraktninger rundt det å lytte. Han var meget opptatt av lyttingen som en egen akt, av at publikum må utfordre sin måte å lytte på. I sin musikk strevde han derfor også etter å fornekte gamle dogmer og teknikker, han ville lage noe som overskred terskler.

Verket til Nono er derfor naturlig å trekke frem, i følge Hellstenius, da det strekker seg fra det knapt hørbare til det ekstremt sterke, gjennom langstrakte toner, noe som gjør at lytteren på en måte selv må lete i musikken med ørene for å finne ut hva det egentlig dreier seg om.

— Vi ønsket å ta det hele et skritt videre. Publikum blir plassert i sentrum, og vi måtte også sette opp stykket et annet sted enn i konsertsalen. Derfor laget vi dette ”ørets teater” – det er øret som skal være i sentrum, forklarer Hellstenius.

Konservativ tradisjon

Han ønsker å ”problematisere” forholdet mellom orkester og publikum ved å jobbe med enkle, teatrale virkemidler for å gi et – mulig – nytt lytteperspektiv, både ved hjelp av stykkene i seg selv, men også ved å bruke det som er mellom selve musikken.

— Det retoriske aspektet i dette er at orkesteret er den mest konservative kunstprodusenten i sin uttrykksform. Her skjer det knapt noe nytt – med et mulig unntak i kammerorkestrene. Orkestermusikken har en helt ufleksibel presentasjonsramme. Jeg søker å problematisere dette. KORK er spesielt spennende i denne sammenheng. De kan flytte på seg, selv om de også holder til i en sal, og de er villige til å la seg flytte på, for å prøve ut andre muligheter for å skape dialog med sitt publikum. Samt at de hele tiden søker ut mot nye typer publikum, understreker Hellstenius.

Hvor viktig synes du det er å utfordre lytternes vanetenkning i konsertsammenheng?

— Det er meget viktig i all kunst. Hvis en kunstform skal bevege seg videre kan det ikke bare skje ved hjelp av selve uttrykket, men måten det formuleres på må også endres og utvikles hvis en kunstform skal fremstå som levende.

Er det mulig å si at du selv er en ”elev” av Nono?

— Jeg er i hvert fall veldig inspirert av ham, og han er av mine store forbilder både musikalsk og tankemessig. Det gjelder ikke minst hans formuleringer om den lyttende som aktiv akt, sier Hellstenius.

Han trekker for øvrig frem canadiske Claude Vivier, som også blir satt opp i Norge for første gang i forbindelse med Ørets teater.

— Vivier har en høy stjerne i hele Europa, og han var en veldig særegen komponist. Vivier fornektet polyfonien, og skapte en snurrig blanding av det harske og det ekstremt emosjonelle.

Live surround

Under forestillingen blir orkesteret delt opp i flere grupper som står plassert rundt omkring i rommet mer som en kammermusikk-setting. I midten sitter publikum og opplevelsen blir omtalt som nærmest ”live surround”.

— Utfordringen var at det måtte skje på et vanlig konsertsted, men som hadde et flatt gulv. Det Åpne Teater med sin mulighet for å lage amfi var derfor velegnet.

Til Ballade utdyper orkesterleder i KORK, Martin Revheim, videre:

— Musikken vi framfører på Ultima utfordrer ikke bare orkestermusikerne som musikere, men også som formidlere. Det utfordrer dessuten publikum som må forholde seg annerledes enn de pleier. De får plutselig musikerne rett ved sin side, de ser ansikter, de hører enkeltmusikere, de blir nærmest en del av oppsettet.

Torsdag 11. oktober klokken 19.30 i Det Åpne Teater på Grønland, Oslo er det altså mulig å å få skjerpet lyttersansene i Ørets teater:

Kringkastingsorkestret
Elisabeth Holmertz sopran
Ingar Bergby dirigent
Henrik Hellstenius kurator

Program:

Henrik Helstenius (NO)
Like objects in a dark room (2007)

Claude Vivier (CA)
Lonely Child (1980)
for sopran og orkester

Salvatore Sciarrino (IT)
Autoritratto nella notte (1982)

Luigi Nono (IT)
”No hay caminos, hay que caminar” (1987)

Publisert:

Del: