Mandag duket Ultima og Ny Musikk Oslo til stor fest. Noe så sjeldent som en konsert med utelukkende uroppførelser skulle finne sted. Forventningene var som størst til den internasjonalt anerkjente Michael Finnissys verk “L’Herbe”. Stykket innfridde forventningene. Likevel var det norske Trond Reinholdtsen som begeistret Ballades anmelder mest. – Musikken ble ypperlig fremført av ensemblet asamisimasa, mener Magnus Andersson.

asamisimasa

Av Magnus Andersson

“kontekst (latin contextus, sammenheng, forbindelse). 1. Den sammenheng i en tekst, hvor et tekstutsnitt (f.eks. en setning) inngår. […] 2. I pragmatiken [sic!] utvides begrepet “kontekst” til å omfatte alle relevante trekk ved den situasjonen som den talende eller skrivende befinner seg i, dvs. alle trekk som er medbestemmende for hvilket innhold en fremsatt ytring har.” (Filosofileksikon, red. Poul Lübcke. Oslo: 1996, s. 314f.)

Trond Reinholdtsens “In context – for gitar(er), klarinett(er) og slagverk, innspilt lyd og 9 videoklipp fra Oslo” er slapstick med komprimert filosofisk innhold. Verkets første sekvens blir spilt to ganger, men den andre gangen er musikerne iført røde klovneneser. Reinholdtsen slår på denne måten umiddelbart an verkets gjennomgående humoristiske tone, og dessuten presenterer han verkets idé som metakommenterende på utallige kreative måter. La oss dvele litt ved innledningen på verket. Det musikalske materialet er jo det samme i begge reprisene av verkets første sekvens, men allikevel blir opplevelsene i originalen og gjentagelsen aldri så forskjellig. De røde nesene gjør på en parodisk måte dette poeng tydelig.

Konteksten, “situasjonen den talende eller skrivende befinner seg i”, forandrer fullstendig utsagnets kvaliteter, om enn det musikalske materialet er det samme i begge gjentagelsene. Publikum lo, og latteren i seg ble til et meget signifikant “trekk som er medbestemmende for hvilket innhold en fremsatt ytring har”, og i dette fallet er ytringen Reinholdtsens verk “In context”. Musikk er ikke et fikst og ferdig budskap som det kun er opp til publikum å avkode. Nei, publikum er heller medaktører i det musikalske hendelsesforløpet. Hvis jeg ler eller gråter mens jeg lytter, vil musikken bli en annen enn om jeg er gretten. Det finnes ikke noen nøytral eller ideell sinnstilstand som får musikken å fremstå i sitt korrekte lys, men mine følelser og tanker vil alltid være integrert i det musikalske hendelsesforløpet.

“In Context…” lot gjennomgående publikum møte sin egen måte å lytte gjennom den tette vev av metakommentarer som satte spørsmålstegn ved vår egen erkjennelsesevne. Når man går på samtidsmusikkonsert forventer man ikke akkurat at musikerne skal ikle seg klovneneser. På den annen side kan man aldri være helt sikker på hva som skjer på disse konsertene. Det er visst slik at noen samtidsmusikere kaster gjenstander omkring seg, at de sitter i badekar på konsert, og at noen gærninger faktisk har klippet slipset av uskyldige publikummere. Men allikevel sitter det nok igjen litt av forventninger til at en samtidsmusikkonsert skal være en seriøs hendelse, og at musikken skal være kompleks- samt ha et mettet filosofisk innhold. Slike forventninger til konteksten “samtidsmusikkonsert” gjør klovnenesene til noe tvingende for en lytters tenkning. Nesene må da tjene til noe mer enn kun atspredelse. Jo, satte de ikke søkelyset på selve gjentagelsen, i det nesene viste til hvor forskjellig det samme musikalske materialet kunne bli?

Dette har ikke bare med vår latter å gjøre. Selv uten nesene ville jo den repeterende første sekvensen blitt aldri så ulik ved de to gjentagelsene. Musikerne kan jo neppe repetere det spilte helt eksakt. Hva er da forskjellen i repetisjonene? Er det en forskjell for oss som lyttere, selv om vårt bevisste jeg ikke er bevisst om forskjellen, dvs. selv om vi ikke kan sette fingeren på en forandret intervallstruktur, forandrede rytmer, eller en forandret intensitet i fremførelsen? Ja, det er en forskjell, selv om den ikke er materiell, dvs. selv om den ikke kan måles i noteskrift eller med grafer som beskriver musikkens alle parametere. Hva som forandrer en frase mer enn knapt hørbare forskjeller i interpretasjon, har nemlig med gjentagelsens aldeles egen psykologi å gjøre. Hvis jeg lytter til “Skjebnesymfonien” en gang, forundres og fascineres jeg. Hvis jeg lytter til den to ganger vokser den betraktelig. Hvis jeg lytter til den tre ganger begynner jeg å høre detaljer og finesser som ikke nådde min bevissthet da jeg hørte den for første gang. Men hvis jeg skulle hørt den for fjerde gang, da ville jeg sannsynligvis begynt å kjede meg, og sikkert hadde jeg blitt sulten også.

Men la oss gå tilbake til de forventninger vi sannsynligvis hadde når vi gikk på konserten. Konteksten var altså “samtidsmusikkonsert”, og forventer vi ikke dermed kompleks og filosofisk musikk? Antyder ikke videre den komplekse og filosofiske musikken at komponisten har latt slike tanker inkorporeres i musikkens strukturer? Fra et filosofisk ståsted kan vi spørre oss med Wittgenstein: hva slags språkspill er det nå Reinholdtsen spiller? Er det “å filosofere”, er det “å drive gjøn med”, er det “å forføre”, eller er det kanskje bare “å få publikum til å le”? I programkommentaren tar Reinholdtsen selv opp spørsmålet, og han sier:

“Da jeg var ung, lo jeg lenge og hånlig av (eldre) forfattere eller komponister som sa ting som at “stykket må stå for seg selv” og “det er ingenting å si om dette verket.” Makan til ureflekterthet! Nå merker jeg til min skuffelse at jeg selv egentlig ikke har noe å tilføye i anledning av at “In context” skal urfremføres.”

Han antyder videre litt om hvordan han “har jobba med collager, kompleksitet, urealistiske overlagringer”, og meget annet, men han skyver det under matten fordi: “Det har, sånn føles det ihvertfall nå, fint lite med denne konserten å gjøre.”

Allikevel vil jeg si at Reinholdtsen spiller et meget bevisst språkspill. Musikken, inkludert “alle relevante trekk ved den situasjonen som den [utøvende og lyttende] befinner seg i”, er mettet på kjente betydningsstrukturer. Men slik som musikken ytres mister den sin konvensjonelle betydning. Reinholdtsen løfter heller konteksten opp til å bli selve “teksten”. Verket handler nok mer om hvordan det musikalske materialet ytres, enn verket handler om hvilket det musikalske materialet er. Nesene, og alle andre hendningene og gjenstandene som det ennå ikke er blitt plass for i denne artikkelen, er ikke lenger musikkens krydder, men de blir så viktige i verket at “In context” kan sies å være en lang metakommentar til kjente institusjoner som Konserten, Verket, Helheten, Kompositøren, Det generelle, Det spesielle, etc. Språkspillet Reinholdtsen spiller er dermed “å metakommentere”, eller å “fjerne komponist-jeget fra komposisjonen”, eller å “legge til rette en struktur som ikke skal kunne forstås med en enkel avkoding.”

De tanker som er blitt antydet så langt kunne også blitt ytret i forbindelse med et mislykket verk. Reinholdtsens verk kommer ikke nær å være mislykket. Med “konteksten” som kompositorisk prosjekt og rød tråd, fant han stadig opp nye måter å la lytteren møte sin egen måte å lytte. Verket var langt, men allikevel lo publikum høyt selv mot slutten av verket. På videoskjermen fikk vi se musikerne spille i alle mulige og umulige kontekster. Var de ikke på Jernbanetorget i Oslo, spilte de for utakknemlige kuer som vendte ryggen til de galne samtidsmusikerne. Vi fikk også møte våre forventninger – f.eks. når klarinettisten Rolf Borch pustet inn for å spille, men hvor han tilsynelatende angret seg. Det var en årsak (pusten), men det kom ikke noen virkning (en tone) av årsaken. Andre ganger kom “feil” virkning til en årsak. Med hjelp av en miditromme kunne slagverkeren Håkon Stene slå frem alskens lyder og taler – og det var nettopp en tale som avsluttet verket. Den var hentet fra kvelden før konserten, hvor Reinholdtsen snakket om sine forventninger på verket. Våre forventninger til Reinholdtsens videre skapende er etter mandagens fremførelse av “In context” blitt betraktelige.

Konserten innholdt ikke bare Reinholdtsens verk, men hele fire andre uroppførelser sto på programmet. Johannes Kreidlers “display” var fort over, og like fort glemt. Spanske Alberto C. Bernal problematiserte forskjellige tidsperspektiver (romlig, verbal og musikalsk) i “The Space of Possibility”. Filosofisk hadde verket litt av det samme innholdet som “In context”, men hvor Reinholdtsen fjærnet seg selv fra musikken for at publikum skulle få herske musikkens felt, der dikterte Bernal et sannsynligvis uhyre gjennomtenkt filosofisk materiale, men filosofien gikk over hodene på de fleste av oss. James Saunders skrev skjønn poesi i “#111004”, og kvelden fikk også en lyrisk avslutning med Michael Finnissys “L’Herbe”. At asamisimasa makter å få en størrelse som Finnissy til å skrive for ensemblet, er et tegn på ensemblets seriøse og hengivne innstilling til samtidsmusikken. asamisimasas selvfølgelige måter å gi liv til musikk som ennå aldri var blitt spilt offentlig, demonstrerte med mandagens konsert at de har inntatt den norske samtidsmusikkscenen, og at de er kommer for å bli.

Publisert:

Del: