Vikram Odedra Kolmanskog fortsetter her sin personlige dannelsesreise gjennom Ultimafestivalen 2004. Denne gang tar han utgangspunkt i den danske performancegruppen Hotel Pro Forma, som bl.a. inviterte norske kulturpersonligheter opp på scenen til offentlig samtale under fremføringen av det Goethe-inspirerte og visuelt slående stykket “Calling Clavigo” på Black Box Teater.

Cool Opera 2004: Calling Clavigo

Av Vikram Odedra Kolmannskog

Målet for Aristoteles er “scholé”. Jeg er student, men nå har jeg tatt meg en langhelg fri fra lesingen av juss og idéhistorie. “Scholé” vil si “avkobling”, “ikke-arbeid”: muligheten til å hengi seg til noe som er verdifullt, for eksempel borgerskap og statsmannskap i fredstid.

Sokrates trodde på samtalen. Han hadde et fokus på “menneskelige ting”, og spørsmålet “hvorfor studere x?” måtte medføre de dypere spørsmålene “Hva er det gode ved x?” og “Hva er meningen med livet?” I Platons Symposium kan vi lese at Eros er midt imellom alt, lengsel etter skjønnhet: “Kjærlighetens mål er da kort og godt selv alltid å eie det gode.” “Kjærlighetens gjerning er å føde i skjønnhet – i sjelen så vel som i legemet.” Eros er kraften som oppdrar elskeren ved å bære ham til stadig høyere nivåer.

Jeg vil ikke skrive om “borgerlig smak.” Og hva gjelder Nietzsche og “vilje til makt”: Gud er død, hvis vi ikke lenger lengter etter å bli guddommelige.

Flere tenkere har påpekt at paideia mister sin plass i samfunn som i stadig større grad vektlegger spesialisering og effektivitet. Helhetsmennesket er kanskje for stort for vår tid, eller vår tid er for stor for mennesket. Staten har nok også mistet noe av sin oppdragerfunksjon og mye av gjensidigheten mellom individ og kollektiv er borte (ingen av oss ville antagelig kvalifisert til å bli kalt “borgere” etter Aristoteles’ definisjon). Tankene om paideia/humanisme/dannelse svinner nok imidlertid aldri helt hen, i og med at “menneskelighet” og “oppdragelse” i en eller annen form alltid vil ha en plass hos mennesker.

Jeg blir verdensborger. Jeg søker fred – tror jeg.

I “Calling Clavigo” ser vi alt som et samspill mellom lys og mørke, gjenstander og skygger, og hver bevegelse er nøye planlagt. Litt rødt, litt grønt og litt hvitt. Og så til slutt ser vi Clavigo foran en pendel med den guddommelige fargen lilla.

Torger Holtsmark er professor i fysikk på Universitetet i Oslo. Han er også antroposofen som regnes som en av autoritetene i Goethes fargelære. Han forteller meg at det som kjennetegner fargelæren er at fargene forstås i en polaritet mellom mørke og lys. Grovt forenklet er rødt en aktiv farge, mens blått er en passiv farge. Vi gjenfinner motsetningsparet i musikken med dur som er aktiv og utadvendt og moll som er passiv og innadvendt. Fargene taler også til oss som handlingsvesener, og i Goethes fargelære er det et eget kapittel om deres estetisk-etiske virkninger.

Herr Holtsmark opplever en forflatning og brutalisering i det offentlige rom i dag: “Stilretninger endrer seg, og dagens situasjon preges av en tendens til sterke fargevirkninger.” Han viser kontrasten med et maleri av en gresk skulptur, en unggutt som hviler ut etter en idrettsøvelse. Han har anspent seg til det ytterste, og i hvilen fornemmer man en stillferdighet. I dag avbildes idrettsutøvere med lattergrimaser.

“Noe har gått tapt; roen og hvilen i det man har utført. Portretter i media vektlegger en voldsom utadvendthet, og kjennetegnes av grimaser. I latteren distanserer vi oss. Ansiktene blir uttrykksløse uten polariteten ro og aktivitet,” sier han fortvilet.

Jeg er subjekt, jeg er objekt. Det er objektivt og subjektivt.

“Form er å være, ikke læren om sylinder og kuler. Form er estetikk, men også hvordan et menneske føler seg. Hva lærer man egentlig i dag om omgivelsene?” spør Jan Digerud, maler, musiker og professor i arkitektur. I en av hans øvelser på arkitekthøyskolen skal studentene studere skyggene av gjenstander og forsøke å tegne gjenstandene ut ifra skyggenes form. Skyggene er akustikken.

I dag har jeg drevet fysisk trening og yoga – pustet ut og inn – og nå blar jeg meg gjennom helgeavisene på søken etter artikler som kan være verdt å lese. Senere i kveld skal jeg høre “vulgære” Konsert de Volharding sammen med en filosof som mener dannelsesbegrepet fungerer ekskluderende. Jeg føler meg i ganske god form.

(I ettertid skulle det vise seg at jeg fikk en voldsom hodepine. Om det skyldtes konserten eller tre øl og høstkulden er uvisst, men nå hviler jeg i alle fall under en varm dyne, og det er stille.)

(Enhver av mine tekster fremstår som grusomme overgrep mot og forenklinger av livet, men de er også forsøk på å puste.)

… Jeg farger, jeg farges

Jeg kommer til den mørke, kalde skogen bortenfor det røde trehuset. Der gir jeg en blodstenkt rose til min elskede over bålet. Og jeg ler ikke, jeg rødmer i natten.

Fredag 8. oktober: Hotel Pro Formas Calling Clavigo, Black Box Teater.

Publisert:

Del: