Kulturredaktør i Ny Tid, Øyvind Holen, påsto sist fredag at Ultimafestivalen har ”malt seg inn i et hjørne”, at festivalens nedslagsfelt er for smalt, og at ”festivalen sulle[r] rundt i sin egen finkulturelle grøt”. På grunn av det han oppfatter som dårlig kommunikasjon, mener Holen at det bør settes spørsmålstegn ved Ultimas status som knutepunktinstitusjon. I dag får Holen svar av Ballades Ultima-kommentator Magnus Andersson: – Jeg er enig i at Ultimas status må problematiseres, men er ellers uenig i Holens måte å argumentere på, skriver Andersson. Han reagerer spesielt på Holens bruk av ordet “finkultur”, som han mener Holen lader negativt. – Mitt poeng i forhold til Ultima, er heller at festivalen ikke er høykulturell nok, Ultima er i ferd å miste sin aktualitet. Programmet holder på å bli utvannet, skriver Andersson.

Magnus Andersson 2005

Av Magnus Andersson

Øyvind Holen har flere gode poenger i sin Ultimakommentar, samtidig som dens nesten aforistiske lengde fritar den fra argumentasjon og refleksjon rundt de poenger han fremstiller.

Hans viktigste poeng er at Ultimas forvaltning av sin status som knutepunktinstitusjon må diskuteres, og det er fremfor alt dette jeg ønsker å ta opp i denne kommentaren. Jeg er enig i at vi må ha en diskusjon, men jeg er uenig i Holens premisser.

Før jeg sier noe om hva jeg mener Ultima bør være, ønsker jeg å møte noen av Holens argumenter.

Interessant men talentløst
Holen sier:

”Ultima er alltid interessant, men er talentløse på å selge seg inn utenfor sitt lille kjernepublikum.”

Ja, Ultima har lang vei å gå enda for å utvide sitt publikum, men med et billettsalg på mellom 15-20.000 de siste årene blir det merkelig å benevne besøkerne som et lite kjernepublikum. Dessuten er jeg ikke så sikker på at publikumsmassen er så statisk som Holen vil ha det til. Har han selv kanskje besøkt Ultima i noen større grad, og kjenner han i utgangspunktet publikum godt nok til å kunne si hvem som tilhører kjernen eller ikke?

Ja, samtidsmusikkmiljøet har vært så pass lite at det hender at jeg går frem og håndhilser på mennesker som jeg ikke kjenner fra før. Men denne virkeligheten er i ferd med å forandres. Samtidsmusikken lokker både ung og gammel.

Jeg kunne ta konserten med Det Norske Kammerorkester som eksempel. Den var en vanlig abonnementskonsert, og programmet var tilpasset slik at hardcore-samtidsmusikk møtte det forrige århundres litt snillere uttrykk. Sjeldent har det vært så mye grått hår å se på en samtidsmusikkonsert, og jeg tviler på at Holens forbilde, festivalen Numusic, kunne stoltsere med det samme.

Jeg bemerker også at det stadig er nye unge fjes på Ultimakonsertene spesielt og samtidsmusikkonserter generelt, selv om jeg ikke har noen empiri på dette. Allikevel – at Ultima kanskje ikke gjør et godt nok arbeid, at det fremdeles er langt å gå, at det finnes et nysgjerrig publikum som ikke får mettet sin oppdagelsestrang – det er jeg helt enig med Holen om, hvis nå det var hans poeng.

Ullent tema
Jeg er helt enig med Holen i at årets tema, ”Music as Memory”, er sedvanlig ullent. Nytt for i år var for så vidt en en-dagskonferanse på temaet, men den var det få som gadd å møte opp på. En hel dag, som dessuten kostet en snau tusenlapp, er ikke å sette temaet på kartet.

Temaene fremstår som noe festivalens kunstneriske ledelse har brukt internt for å programmere festivalen, men de har liten relevans for festivalbesøkeren. Imidlertid har direktør Geir Johnson som oftest mye vettugt å si om temaene, så det finnes et stort og uutnyttet potensial i temaene.

Kunstnerisk profil
Jeg er også fullstendig enig med Holen i at vi bør diskutere Ultimas status tatt i betraktning at Ultima nå er blitt knutepunktinstitusjon.

Imidlertid later det til at Holen ikke bare har synspunkt på festivalens markedsføring, hvor det, som sagt, sikkert er langt mer festivalen kan gjøre, men han mener også at den kunstneriske profilen er for smal, at Ultima ”sulle[r] rundt i sin egen finkulturelle grøt”. Her er jeg uenig.

Hvis vi ser til den virkelighet programmet presenterer, kan en lure på om Holen overhodet tatt seg bryet å betale de 80 kronene han kritiserer programmet for å koste (ellers er programmet utførlig presentert på Ultimas hjemmesider, og det er helt gratis).

Holen etterlyser nedslag i andre sjangere enn de som tradisjonelt er blitt presentert i Ultima. Men hva med serien ”Dans for kamera”, hva med å slippe til jazzpianisten Christian Wallumrød eller trompetisten Arve Henriksen, hva med danseforestillingene med Nasjonalballetten eller den med Ingun Bjørnsgaard, hva med lydinstallasjoner, hva med performance, hva med teaterforestillingen ”Suzannah”?

Grunnlaget for Holens argumentasjon later imidlertid til å hvile på ett viktig premiss:

Han bruker nemlig ordet finkultur med negative konnotasjoner, som et adjektiv med hvilket han prøver å trekke festivalen i et dårlig lys.

Mitt poeng i forhold til Ultima, som jeg tidsnok skal komme til, er heller at festivalen ikke er høykulturell nok!

Festivalens mandat
Festivalens mandat som knutepunktinstitusjon er å være et samlende punkt for samtidsmusikken. Her skal ikke ”samtidsmusikk” forstås på bakgrunn av et utvannet kulturbegrep hvor samtidsmusikk defineres av tiden den er konsipert. Selv om forskjellige typer elektronikamusikk, jazz og pop/rock kan være eksperimenterende, og er skrevet i dag, hører de altså ikke hjemme på Ultima.

Nei, her handler det om den typen av samtidsmusikk som har sitt utspring fra den klassiske musikken. Selv om musikken står i den klassiske tradisjonen, kan den selvfølgelig være påvirket av andre nyere sjangere, men disse andre sjangere har i seg selv ikke noe på Ultimas program å gjøre.

Det er umulig å komme med en dekkende definisjon på samtidsmusikken, og hva jeg har prøvd her er ikke adekvat. Men litt for enkelt sagd kan man si at på Ultimafestivalen skal det blir fremført musikk som blir betraktet som samtidsmusikk av de som er en del av samtidsmusikkmiljøet.

Dette er omtrent like selvfølgelig som at Jazzfestivalen i Molde, som også er en knutepunktinstitusjon, skal konsentrere seg om jazzmusikk og at det er jazzkjennerne, ikke billettsalget, som definerer hva som hører hjemme på festivalen.

For så vidt kan avantgardistisk samtidsmusikk og frijazz kan høres likt ut noen ganger, og visst kunne det være gøy å ha noe samtidsmusikk på programmet. Det er imidlertid viktig å bemerke at det i så fall ikke skulle være for å endre festivalens profil eller å gjøre jazzmusikken populær, men for at det kunne sette jazzmusikken i et annet lys.

Men denne kommentaren handler jo ikke om Molde.

Trender
Selvfølgelig har Ultima et ansvar til å prøve å nå nye publikumsgrupper, men dette får ikke gå på bekostning av festivalens identitet. Ultima kan ikke begynne å trå over sjangergrenser for å bli mer tilgjengelig.

En trend i vår tid, som Holens kommentar er uttrykk for, er at kvalitet ofte later til å handle om å tråkke over (sjanger)grenser i en streben etter å nå et nytt publikum – samt å gi sjangerene fornyet aktualitet. Dette er imidlertid feil. Resultatet kan selvfølgelig bli vellykket når ulike kunstarter møter hverandre, men altfor ofte blir resultatet platt og kjedelig fordi samtidsmusikken, frijazzen eller hva det nå måtte være som skal ”utvides”, mister sin uttrykkskraft gjennom at kunsten fritas fra en rekke uttrykksmuligheter som ligger i dens egenart og i dens tradisjon og historie.

Ikke høykulturelt nok
Så til mitt poeng om at Ultimafestivalen ikke er høykulturell nok. Jeg ser tre negative trender i Ultimas programmering:

* Den første er nettopp hva Holen ikke finner nok av, nemlig at Ultima favner rundt et for vidt spekter av sjangere. Ultima må spisses for å bli den ledende institusjon festivalen har plikt til å være gjennom sitt mandat som knutepunktinstitusjon.
* Den andre er at 18 dager er mer enn Ultima kan fylle opp uten at festivalen mister noe vesentlig ved sin dynamikk som festival.
* Det tredje er at de internasjonale gjestene er altfor få.

Vi trenger flere fremføringer slik de Ardittikvartetten og Ensemble Court-Circuit har gitt oss under årets festival. Disse setter virksomheten til Cikada, asamisimasa, Oslofilharmonien og alle de andre norske aktørene i et nytt lys. Dessuten må Ultima kunne by på et fruktbart møte mellom nasjonalt og internasjonalt. Dette for å lokke besøkere som i utgangspunktet ikke kommer fra østlandsområdet eller kanskje ikke i det hele tatt fra Norge. Med den glisne programmeringen er det nesten umulig for gjester å komme hit og å få med seg noen høydepunkter som er verdt reisen.

Aktualitet
Summa summarum: Ultima er i ferd å miste sin aktualitet. Programmet holder på å bli utvannet.

Det Ultima savner, er ikke mer elektronika på programmet. Ultima må fortsette å bringer oss festivalkomponister som Lachenmann, Saariaho og Andriesen, innenfor en begrenset tid, samtidig som flere internasjonale musikere og ensembler gir musikken gyldighet gjennom fabelaktige tolkninger. Denne konsentrasjon er nødvendig for at festivalen skal bli betraktet som en arena for fordyping i samtidsmusikken.

Ultima må være best på det de er best på, nemlig å presentere samtidsmusikk på høyt nivå – ikke å popularisere stoffet.

Alt annet ville vært like absurd som å pålegge forskere tvangsmessig tverrfaglig aktivitet, alternativt å kun drive med populariserende virksomhet. Dette kan sees i lys av det kulturminister Trond Giske sa under åpningstalen, der han poengterte vekten av kunstnerisk ytringsfrihet. At Ultima stiller som en arena for fordypning i samtidsmusikken er ikke bare viktig for vår tids musikk, men samtidsmusikken som sådan har en viktig oppgave i vårt samfunn.

Ikke krise
Samtidsmusikken er ikke i krise. Det bobler av samtidsmusikalsk kreativitet. Ultimafestivalens fremganger og Oslofilharmoniens programmering er to eksempler. Ser man imidlertid til medias begredelige dekning av samtidsmusikken – og forsåvidt av klassisk musikk i det hele tatt – fremstår samtidsmusikken gjerne som om den er i en krise.

Her har jo faktisk Holen, som kulturredaktør i Ny Tid, mulighet å gjøre noe konstruktivt.

Medias problem er heller uansvarlige redaktører og at de ikke har skjønt hva de skal bruke sine publikumsundersøkelser til.

Avisleseren, radiolytteren eller fjernsynsseeren antas å være så gjennomsnittlig at det meste av kulturjournalistikk og kommentarstoff mister farge og mening. Dette er problematisk for alle kunstarter, så kanskje det ikke er så ille at ingen gidder å skrive om samtidsmusikken. Vi kan se hvordan smal litteratur blir behandlet, som i poetokratiske Norge faktisk fremdeles anmeldes noen ganger, til tross for at disse utgivelser kan ha færre lesere enn hva som går på en samtidskonsert.

Poetokrati
Selv om det skrevne ordet står sterkt som kunstform i Norge (eller er litteraturen ikke kunst men bare en identitetsskaper i nasjonalromantiske Norge?), og selv om det blir skrevet anmeldelser av noen smale utgivelser, er det lenge siden jeg leste noe som kan ligne en analytisk tekst i en avis. Gjennom å stryke leseren med hårene, mister avisene de allerede interesserte som leserne; fordi artiklene blir intetsigende. Og hvordan skal man få et nytt publikum hvis man presenterer den smale litteraturen som noe den ikke er?

Et annet problem i dag, er at ting blir så enkelt at vi – som lesere, radiolyttere eller tv-seere – ikke lenger har noe å strekke oss mot. Det er greit at det finnes underholdning, men Jon Fosse, Rolf Wallin eller Ingun Bjørnsgaard er ikke underholdning. Ord over åtte bokstaver later til å være bannlyste i kulturjournalistikken, nyheter er for lengst blitt til underholdning og media behandler kunsten på samme overfladiske måte. Redaktørene pålegger skribentene til å forvrenge stoffet slik at alle kan forstå teksten som sådan. At innholdet – kunsten – ble kastet ut med badevannet, later til å være underordnet.

Ultimas betydning
Ultima er uhyre viktig fordi festivalen tar refleksjon på alvor. Samtidsmusikken er det eneste ubrutte bånd vi har til fortidens vestlige musikk. Så kan man spørre seg: Hvorfor skal vi leve helt historieløse i forhold til musikk, mens det er en selvfølgelig ting å kjenne sin Shakespeare, Michelangelo og Ibsen?

Videre er samtidsmusikken den eneste musikalske sjanger av samtidens musikksjangere som fremdeles primært setter utfoldelsen i tid som sin primære oppgave. Med dette mener jeg at musikken fører resonnement, at den presenterer musikalske materialer som bearbeides og forandres gjennom musikkens løp.

Dette kan kontrasteres mot populærmusikksjangrene, som bygger på tilstand.

Jeg må poengtere at dette ikke er et forsøk til å definere samtidsmusikkens egenart, og det er en stor forenkling. Det er ikke er en polemikk mot andre sjangere, der unntakene er mange. For eksempel er den progressive rocken eller store deler av jazzfeltet, hvor materialet bearbeides langt mer intrikat enn i den kommersielle popmusikken.

Selv om populærmusikken har mye å si om oss mennesker i dag – noe senere års omfattende forskning om musikk og identitet burde vise – har samtidsmusikken noen andre og unike kvaliteter, som setter spørsmålstegn ved hvordan mennesket av i dag antas å fungere, i alle fall hvis vi skal tro det forenklende bilde media tegner av vår væremåte. Ingen annen av vår samtids musikk stiller så høye krav på sin lytter over tid.

Dystopi, utopi eller realitet?
Ultima har en viktig oppgave å fylle i et samfunn som er i ferd med å vende ryggen til det som er vanskelig, til det som er smertefylt, til det som koster tid og energi, til det man ikke forstår helt fra starten.

Samtidsmusikken er ikke i krise som sjanger og heller ikke når det gjelder publikumstilstrømning.

Derimot er det et skrikende behov for at den får sin fortjente plass i media, at vi får saklige debatter og at vi anerkjenner dens egenart og betydning for vår samtid.

Publisert:

Del: