KOMMENTAR: Glipper nåtiden for Norges største festival for samtidsmusikk? Eller vil Lars Petter Hagen & co. lykkes med å nå ut til et bredt sammensatt publikum, spør Arvid Skancke-Knutsen.

I kveld er den offisielle åpningen av årets Ultimafestival. Det skjer ved at kammerorkesteret Ensemble Modern fra Frankfurt spiller seg gjennom deler av Frank Zappas mer kunstmusikk-orienterte katalog på Sentrum Scene.

Kanskje er denne lett tilbakeskuende åpningskonserten nokså typisk for den spagaten som Ultima synes å befinne seg (vel) i. Det er en balansekunst som har preget mye av festivalens historie, og som friskere krefter stadig må fornye – og helst forbedre.

Les også: Vil utfordre tradisjonelle kvalitetsbegrep

Potensialet som uteble
Ultimafestivalen ble første gang arrangert i 1991, etter et initiativ fra bl.a. Norsk Musikkinformasjon, Norsk Komponistforening, NRK og Ny Musikk. Den første direktøren for den norske festivalen for samtidsmusikk var fritenkeren John Persen, som alt i 1993 satte opp ”Plague Mass” med og av den gresk-amerikanske sangeren Diamanda Galas: en mektig, blodig og naken forestilling. Det opprinnelige Sentrum Scene var den gangen bokstavelig talt fylt til randen av forventningsfulle, nokså unge rock-fans.

Det samme året bød også på opptredener med When, Biosphere, Mental Overdrive og Kristiansand Kunst Kommando, mens September When-gitarist Morten Mølster fikk en sentral rolle under Rolf Wallins bestillingsverk ”Too Much Of A Good Thing”. Det var i det hele tatt et fyrverkeri av et cross over-arrangement, og signaliserte et potensial som Ultimafestivalen aldri senere helt har klart å tangere.

Tyve år etterpå synes det tidvis å ligge et litt nostalgisk skjær over vår viktigste samtidsfestival. I hvert fall for de fleste som ligner litt på undertegnede, og gjennom mange år har hatt et godt forhold til både avant garde-rock, samtidsmusikk og eksperimentell elektronika. Det er likevel liten tvil om at Ultimafestivalen også i år vil by på mange fine og overraskende opplevelser, fra installasjoner til mer konvensjonelle konserter.

Les også: For vide kriterium?

Blodet og kroppen
Årets avslutningskonsert foregår i Oslo Domkirke, og er en fremføring av den britiske komponisten Gavin Bryars’ klassiske ”Jesus’ Blood Never Failed Me Yet” fra 1971. Da det sakteflytende og svært vakre stykket fire år senere ble spilt inn på plate, kom det ut på Brian Enos Obscure-label. Den gangen føltes en slik kombinasjon av ”rock ”og ”avant garde” som noe nytt og bokstavelig talt u-hørt. På en senere innspilling av verket kom også Tom Waits med som sanger.

I Oslo Domkirke skulle Bjarne Brøndbo fra DDE ha vært vokalist, for anledningen støttet opp av Oslo Domkor og Kringkastingsorkesteret. Dette måtte i siste liten avlyses, fordi Bryars ikke tillater at man bruker annen vokal enn originalopptakene med den britiske uteliggeren som synger hovedtemaet i verket.

En skuffet Lars Petter Hagen oppsummerte dette slik i Dagsavisen: – Vi følte virkelig at Bjarne Brøndbo var perfekt til rollen. Han har flere ganger vist stort sosialt engasjement og spør du meg så er det han som er den norske Tom Waits.

Les også; Ulike ynskje om samarbeid

Off road: Modernitetens møte med seg selv
Lars Petter Hagen er tilbake i stolen som direktør for Ultimafestivalen, og har valgt seg mottoet ”Off-road” som en oppsummering av årets festival. Han skriver i programheftet at ”årets tema retter oppmerksomheten mot folk som velger alternative veier for å finne nye musikalske uttrykk.”

Mye av dette har fått et lett patinert uttrykk, der festivalen bl.a. presenterer musikkhistoriske eksentrikere og nyskapere som Harry Partch, Charles Ives, Alvin Lucier og Morton Feldman. Brorparten av stykkene som presenteres i denne bolken er skrevet mellom 1961 og 1970, og er altså rundt femti år gamle. De ble med andre ord til i akkurat den samme perioden som The Beatles var for alltid flyttet grensene for hva populærmusikk kunne være.

Naturligvis handler samtidsmusikk som begrep etter hvert også om tradisjon og tradisjoner. Det er nettopp i år hundre år siden Stravinskij utfordret konvensjonene med uroppføringen av det eksplosive ”Vårofferet”, uten at vår fremste samtidsmusikkfestival velger å markere dét.

Solide norske navn
Årets mest rock-orienterte innslag er konserten med Satyricon og Operakoret – vel syv år etter at de norske black metal-musikerne innledet et konsertsamarbeid med Kringkastingsorkesteret. Til gjengjeld er det et spesialkomponert oratorium, der også Sivert Høyem fra Madrugada medvirker.

De to første dagene av festivalen finner vi ellers i hvert fall to norske innslag, førstegangsfremføringer av Martin Rane Bauck og Bergensbaserte Alwynne Pritchard. Senere blir det større møter med bl.a. Sven Lyder Kahrs, Tore Vagn Lid, Kjell Samkopf og Ruben Sverre Gjertsen, og til sammen rundt tyve urpremierer.

Vi får treffe på kritikerroste musikere som Spunk, Christian Wallumrød, Nils Bech, Øyvind Brandtsegg og Tora Augestad. Og høre nyskrevet musikkk av bl.a. Jon Øivind Ness, Lene Grenager, Ole-Henrik Moe og Julian Skar. For de som ønsker å fordype seg enda mer i materialet, går det også an å bli med på et eller flere seminarer i ”Ultima Academy”.

Siste nytt rett i innboksen: Ballades nyhetsmail

Glipper samtiden?
Samtidig bør vi nok hele veien spørre om Ultimafestivalen kunne gjort (enda) mer som et utstillingsvindu for den norske samtidsmusikken av i dag. Det er i hvert fall ikke så mange andre kandidater til å ta på seg et slikt oppdrag, mens Frank Zappa, György Ligeti og Luigi Nono nok lever sine godt etablerte liv også utenfor de ni dagene som knutepunktfestivalen foregår. Da blir det desto mer viktig at også de mer kontemporære innslagene virkelig er blant det ypperste vi kan få oppleve.

Lars Petter Hagen har tidligere uttalt at han ønsker å lage en festival ”som føles relevant for et bredt sammensatt publikum”. Ennå gjenstår å se hvor godt Ultima-ledelsen treffer pressen og den mer allmenne musikklytteren med årets program. Om den gjennomgående mangfoldstanken burde vært enda mer spisset og spektakulær nå i 2013. Og om tilbudene er ”off road” nok for de mer spesielt interesserte, som alltid har utgjort kjernen av tilhørerne.

På et rent musikalsk nivå borger i hvert fall utøvere som Det Norske Solistkor, Cikada Ensemble, Oslo-Filharmonien, Det Norske Kammerorkester, Oslo Sinfonietta og Kringskastingsorkesteret for at kvaliteten bør være vel ivaretatt.

Se hele festivalprogrammet.

Publisert:

Del: