Samtidsmusikknorge har begynt å hyperventilere innfor Ultimafestivalen. Programmet foreligger nå, og i den forbindelse har Ballade intervjuet festivaldirektør og kunstnerisk leder for Ultima, Geir Johnson. Tema for årets festival er ”Paths to Experience”, og dette er noe Johnson kommer tilbake til flere ganger i intervjuet, nemlig hvordan samtidsmusikken på ulike måter er ”veger til den kunstneriske erfaringen”.

Geir Johnson (foto: mic.no)

”Veier til erfaring” (Paths to Experience) er festivalens overordnede tema. Velkomsthilsenen på Ultimas hjemmesider sier:

I det å skape et kunstnerisk utsagn ligger det en hemmelig vei, som er forbeholdt kunstneren og henne alene. Vissheten om de ensomme valgene i denne prosessen er med å gjøre valget av en skapende kunstnerisk karriere til en kontinuerlig utfordring for stadig flere mennesker.

Men ofte blir gode programideer værende i programskapernes hode. Hvordan vil det vise seg i praksis, i programmet, at årets tema er nettopp ”Veier til erfaring”?

— Det er en tekst i programboken som begrunner valget av tema, sier Geir Johnson . – Et tema kan aldri begrunne hvordan publikum SKAL oppfatte en begivenhet, men det kan gi en inngangsport til hvordan det KAN oppfattes. Slik sett er det riktig som du sier at det “er i programskapernes hode”. Så får det være opp til publikum om det som har foregått der også kan ha interesse for andres hoder…

Ultima 2005 med fokus på Japan

Et mer spesifikt satsingsområde er Japan. Dere skriver at japansk musikk har ”bakgrunn i en historisk kontekst som skiller seg klart fra vår egen, og som nettopp derfor blir uhyre spennende å nærme seg og la seg utfordre av.” Kan du si noe mer om hvorfor dere valgte nettopp Japan som festivalens satsingsområde i år?

— Det var flere årsaker til det. Japansk musikk og kunst har lenge opptatt den nåværende festivalledelsen, og samtidig hadde vi lyst til å vise litt av hva som skjer i generasjonen etter Takemitsi, bl.a. av den grunn at den japanske ungdomskulturen også ser ut til å få et bredere nedslagsfelt i Vesten.

Det japanske vil vise seg med alt fra uroppførelser, bl.a. vil BIT 20 urfremføre et verk av Akira Nishimura, men også gjennom utøvere, hvor bl.a. stjernepianisten Aki Takahashi og ensemblet Reigakusha vil spille. Det sistnevnte er omtrent 20 mann sterke, og de spiller så vel tradisjonell japansk musikk som de oppfører nye verk på tradisjonelle japanske instrumenter.

Helmut Lachenman: En av Europas mest originale stemmer

Så til det tredje: Foruten et overordnet tema og et geografisk satsingsområde, er det smått sensasjonelt at Helmut Lachenmann er festivalkomponist, og at han i denne forbindelsen kommer til Oslo. Det er mye som skal til for å få til noe slikt, ikke bare kunstneriske kontakter, men også en god del administrativ teft.

— Man skal være klar over at et prosjekt av det omfanget som årets Lachenmannsatsning er vanskelig å finansiere og programmere, av den årsak at det tar over et år å søke midler og arbeide frem løsninger når man skal hente de fremste europeiske ensembler, forteller Johnson.

— Vi har jo arbeidet lenge med programplanleggingen av årets festival. Vårt prosjekt er utviklet i samarbeid med Wien Modern og Konzerthaus Berlin, noe som har gjort denne omfattende satsningen mulig. For øvrig kommer jo Lachenmann selv også til Ultima, og skal holde tre forelesninger foruten gi veiledning til komposisjonsstudenter.

Velkomsthilsenen sier at “Årets festivalkomponist Helmut Lachenmann fra Tyskland er en av de mest originale stemmene Europa har frambrakt i de siste 40 år. Hans undersøkelse av det musikalske objektets struktur har avgjørende forandret vårt syn på det som kalles ”avantgardens prosjekt”.

Hva betyr det, Geir Johnson, at Lachenmann har forandret på ”avantgardens prosjekt”, spør jeg, men får et kortfattet svar.

— Vel, det kan det hende man får et svar på gjennom årets festivalprogram, da. Men det handler jo dypest sett om estetikk, om valg, om “veier til den kunstneriske erfaringen”.

Mot en bredere kulturprofil?

Det er lett å skjønne at Johnson er knapp i sin fremstilling av Lachenmanns fortrefflighet. Kunstnerisk nyskaping lar seg sjelden sammenfattes i noen enkle setninger. Men mest av alt er han kanskje kjent for sin måte å undersøke selve instrumentene og deres forutsetninger for å skape lyd. I forbindelse med asamisimasas Lachenmannfestival i Oslo under våren var det noen som forklarte det omtrent slik: Hvis du tenker deg en fiolinist, så bruker han eller hun årevis på å redusere og eliminere en rekke lyder. Det er nettopp disse lydene Lachenmann har vært en pioner på å bruke.

Lachenmann skaper altså musikk av skrapelyder, knakkinger på instrumentene, det er fiolinbuer som brukes på uortodokse plasser og mye annet rart. Men alt på en smakfull måte. Det later til at Lachenmann ikke eksperimenterer for eksperimentets skyld, men at musikken alltid står i fokus.

Ellers, Geir Johnson, syns jeg det er noen tendenser i programmet som jeg vil ta opp. Når man leser programmet finner man mye annet enn vanlige kjole-og-hvitt-konserter. Ultima viderefører ”Ultima film – dans for kamera”, og så later det til å være en lang rekke utstillinger og installasjoner i Ultimas regi. Dessuten gjenfinner man samtalene ”Møt komponisten”, en konferanse om europeisk kulturpolitikk, et seminar om mikrotonalitet i vokalmusikk og ”Musikkteknologidagene” på programmet. Er dette en trend i Ultimas program?

— Det kan man vel si, uten at vi har noe imot kjole-og-hvitt. Vi forsøker å presentere vår tids kunst i det sosiale rom, hva publikum velger å kle seg opp som er mindre interessant. Snart kan det godt være kult med kjole-og-hvitt på Blå for den del…

Jeg får inntrykk av at det er flere slike programpunkter, og særlig installasjoner, enn tidligere år. Er Ultima i ferd med å utvikle seg i retning mot å bli en generell kulturfestival?

— Det har vi ikke talt opp, og har heller ingen strategi for. Å lage et program er en prosess fra start til mål, og igjen er mottoet for festivalen en betegnende beskrivelse av hva det blir: “veger til erfaring”. En erfaring som ikke var bevisst på forhånd.

Når jeg spør om ytterligere en tendens har den engasjerte Johnson noen spark å utdele til de etablerte musikkinstitusjonene. Jeg spør om Ultima i større grad ønsker å favne teoriene rundt musikken, og ikke bare være en festival for utøving og konserter, og Johnson svarer:

— Det drives jo ikke noe kvalifisert musikalsk teoriarbeid ved norske undervisningsinstitusjoner når en ser bort fra komposisjonsstudiet, men vi har ingen ambisjon om å fylle den oppgaven.

På tide å hyperventilere

Så kan det på noen måter se ut til at Ultima krymper noe. Det er mange store og imponerende navn på konsertprogrammet, slik som Ardittikvartetten, Ensemble Recherche, Ensemble Modern og Aki Takahashi. Men det ser også ut til å være mye norsk på programmet. Skyldes det en større interesse for norske utøvere eller har det med økonomi å gjøre?

— Vi har vel alltid lagt vekt på at Ultima skal forsøke å vise det beste norske i en internasjonal kontekst. Da er det naturlig at vi både forsøker å finne de nye talentene og gi dem oppgaver som de kan vokse på, uten å kaste vrak på den etablerte generasjon. Vi håper årets program er en god balanse i så måte.

En annen ting som vi faste Ultimabesøkere nok vil savne er at Den Norske Opera pleier å stille med sitt mannskap for å gjennomføre en større operaproduksjon. I år har de ikke noe å by på, men Johnson lover at ”de kommer nok sterkere tilbake i 2006″. La oss håpe det.

Foruten et program som på mange måter ser spenstig ut, er jo blant det mest vidunderlige med samtidsmusikk nettopp det at den er samtidig. Ultima presenterer en rekke helt rykende ferske verk for første gang i historien. Hvor mange urfremførelser er det egentlig, og hvor mange av disse er av norske verker?

— Antall urframføringer ligger på rundt 20, og halvparten av disse er norske.

Det er med andre ord bare å glede seg, og hvis du ikke allerede hyperventileer, er det på tide å begynne nå.

Publisert:

Del: