INNLEGG: Nye avtaler mellom plateselskapene og Internettleverandørene vil drive musikkdeling under jorden og tære ned selskapenes fortjeneste enda mer, skriver den canadiske forfatteren og journalisten Cory Doctorow i denne artikkelen trykket i tidsskriftet Bibliotekaren nr. 8 2008. Nå haster det å finne frem til og etablere gode lisensavgiftsløsninger for fildeling – før det blir for sent av både tekniske og sosiale grunner, mener Doctorow.

Cory Doctorow (Foto hentet fra efn.no)

Av Cory Doctorow, oversatt til norsk av Thomas Gramstad

Nyhetsmeldingene om avtaler på bakrommet mellom Internettleverandører og de store plateselskapene om å spionere på potensielle opphavsrettskrenkere og redusere Internettforbindelsene deres, er bare enda et nytt avsnitt i platebransjens lange, selvmedlidende selvmordsbrev. Det får meg til å ønske at de bare ville trekke i avtrekkeren jo før jo heller og slutte å slå seg på brystet med hvor urettferdig alt er.

De nye avtalene går ut på at lovverket skal erstattes med en koselig avtale mellom de to industriene. Mens det hittil har vært slik at enhver som ønsker at din nettleverandør skal spionere på din Internettforbindelse må legge frem bevis for en dommer og få en rettskjennelse, blir det nå slik at enhver joker som hevder å være en forurettet rettighetshaver kan få adgang til å spionere.

Kan stenge på måfå

Og mens virkelige kriminelle straffes av dommere som fastsetter kjennelser som er proporsjonale med lovbruddet, og som har til hensikt å minimalisere ekstern skade, åpner de nye avtalereglene for at Internettleverandørene og kompisene deres i platebransjen på måfå kan stenge hele eller deler av nettforbindelsen din – uansett om du snakker med din døende bestemor i Australia eller om du laster ned den siste hit-singlen fra fyren som laget “Crazy Frog”-sangen.

De påstår at overvåkningsdataene bare vil bli brukt til å kontrollere opphavsrett og ikke til å spionere på alt du sier og gjør. Men “Transport for London” påstod at Oyster-kortene bare skulle brukes til å forenkle betalingen for de reisende, og ikke til å masseovervåke Londons innbyggere – og bare se hvor vi er i dag.

Som en romanforfatter vil si: “En revolver på peishyllen i første akt kommer til å bli avfyrt innen tredje akt.”

Utrolig oppfinnsomhet

Jeg er science fiction-forfatter, men selv jeg er imponert over den utrolige oppfinnsomheten som kommer frem i tallene som platebransjen bruker for å rettferdiggjøre den nye overvåkningen og kontrollen: De legger sammen alle kidsa som har lastet ned en låt denne uka, ganger sammen med den høyeste butikkprisen, legger til 30 % for ansiktsslitasje på grunn av at de har dratt seg så mye i skjegget i avsky, og annonserer et “pirat-tap” på ti milliarder som det offentlige og Internettleverandørene må skynde seg å gjøre noe med nå med en gang, vær så vennlig og takk!

Og bare glem alt det der kjedelige og langtekkelige om lovverk og rettigheter. Loven er for “mindre lovbrudd” som voldtekt og mord – når det gjelder så alvorlige forbrytelser som å laste ned sanger trenger vi en “strømlinjeformet prosess” som får Krigen mot terror til å se ut som en langsom, forsiktig greie.

Mye tid og lite penger

Vil dette hindre ungdom i å bytte ulovlige filer?

Ungdom har mye tid og lite penger og har ubegrenset tilgang på snarrådighet, drevet av vedvarende pengemangel, å sette inn på jobben med å skaffe seg musikk gratis.

Førsteårsstudentene mine i Los Angeles i fjor disket opp historier for meg om “harddisk-fester” der alle møter opp med gitarer, øl og harddisker, med gigantisk kapasitet, som koster mindre enn både gitarene og ølet.

Mens studentene sang, danset og jammet synkroniserte de samtidig harddiskene sine via haugen av bærbare datamaskiner de hadde med. De overførte hundrevis av gigabytes av musikk seg i mellom, samtidig som de komponerte og tok opp sanger de laget selv.

Det fikk meg til å ønske at jeg var tenåring igjen: Det hørtes mye morsommere ut enn den møysommelige jobben med å ta opp fra vinylen min til 90-minutters kassetter og sjenert gi dem til jenter i håp om å imponere dem.

Under jorden

Så nei, jeg tror ikke de nye tiltakene vil ha noen merkbar effekt på fildeling. Imidlertid vil de lykkes i å drive musikkdeling enda mer under jorden – til krypterte fildelingsprotokoller, offline harddisk-fester og lukkede fildelingsnettverk. Disse er nøyaktig like effektive til å spre musikk mellom ungdom som åpne nett, men de er mye vanskeligere å overvåke, samle inn
statistikk for, og beregne og kreve inn avgifter for.

Den opprinnelige Napster hadde et godt forslag: De ville kreve inn en medlemsavgift fra sine brukere og skrive ut en stor hvor-mange-milliarder-vil-dere-ha sjekk til platebransjen hvert kvartal. De hadde jo tross alt verdenshistoriens raskest voksende teknologi – 70 millioner brukere på 18 måneder – og de hadde funnet ut at den gjennomsnittlige amerikanske brukeren var villig til å betale 15 dollar i måneden for denne tjenesten.

Men platebransjen saksøkte dem til de var et rykende hull i bakken i stedet, og opp av asken etter Napster reiste det seg dusinvis av nye nettverks- og fildelingsteknologier. Hver av dem var mer herdet mot overvåkning og nedstenging enn den foregående.

Historisk uungåelig

Dersom man skal innføre en flat avgift for tilgang til all musikk i dag – noe forbrukere over hele verden gjerne vil ha og betale for – må man imidlertid gjøre en rekke grep som er adskillig mer kompliserte for å få til noe som ligner på de enkle og ryddige rapportene og
nedlastingsstatistikkene vi kunne ha fått fra Napster 1.0.

Og likevel er det nettopp dette vi kommer til å gjøre.

Dette er historisk uungåelig: Hver gang teknologi gjør det umulig å kontrollere en type bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale, har vi som samfunn løst problemet ved å innføre en generell lisensavgift.

Platebransjen var selv den første tilgodehaveren av et slikt system. Da amerikanske noteark-trykkere saksøkte plateprodusenter for å selge opptak av deres komposisjoner, ble de gitt en enkel løsning: Alle og enhver kan spille inn musikken deres, men de må betale en fast avgift for det.

Ingen behøver å betale en advokat NOK 2500 per time for å forhandle om dette sporet på dette albumet vil koste 50 eller 25 øre per plate. Og da plateselskapene protesterte mot at radiostasjonene spilte platene deres uten både kompensasjon og tillatelse, var løsningen en generell lisensavgift for plater spilt over eteren.

Verdi-maksimerende løsning

Dette er den velprøvde og beviste løsningen på problemet med opphavsretts-forstyrrende teknologier:

* aksepter at det vil skje, teknologien eksisterer

* finn et sted der en avgift kan innkreves

* innkrev en avgift som er lav nok til at flertallet godtar og overholder den

* ignorer ubetydelige lommerusk-avgiftssnikere

* saksøk dagslyset ut av dem som snyter ordningen for større beløp

Dette er den verdi-maksimerende løsningen for andelshavere og som faktisk bringer inntekter i lommene på musikere og plateselskaper. Den utnevner de aller fleste fildelerne til å bli aktive deltakere i en legitim transaksjon, istedenfor at alle starter som lovløse som ikke har noe å tape og ingen grunn til å komme til forhandlingsbordet unntatt frykt for rettslige represalier (en frykt som er notorisk ineffektiv til å endre oppførselen til barn og ungdom).

For ti år siden hadde platebransjen et enkelt lite problem som de kunne ha løst ved å utvise en liten smule fremtidsrettet fleksibilitet. Et tiår med uforsonlighet og stahet har dyrket frem en udrepelig, antibiotika-resistent stamme av fildelingsteknologier som blir mer og mer vanskelig å kontrollere eller overvåke for hvert år.

Noteark-trykkerne fikk ikke kontrollere plateselskapenes skjebne, som selv ikke kunne kontrollere kringkasterne, som selv ikke kunne kontrollere kabelselskapene, som ikke kunne kontrollere videomaskinprodusentene.

En fornuftig avgiftsløsning

Platebransjen vil ikke få bestemme over egenskapene til fildelingssystemer. De kan få betaling for bruken av dem, men de vil ikke være i stand til å diktere systemenes
funksjonalitet, uansett hvor mange barn de kriminaliserer.

Dersom platebransjen ønsker å tjene penger på fildeling, bør de satse på en fornuftig avgiftsløsning snarest, før hver eneste potensielle lisensavgiftsbetaler bestemmer seg
for å melde seg ut som musikk-kjøper for alltid.

Denne artikkelen ble opprinnelig trykket i The Guardian, juli 2008, og er oversatt til norsk for Bibliotekaren av Thomas Gramstad i Elektronisk Forpost Norge (EFN). Cory Doctorow er science fiction-forfatter, journalist og medredaktør for Boing Boing, en blogg om teknologi, kultur og politikk.

Doctorow kommer fra Canada, har tidligere arbeidet for EFF (Electronic Frontier Foundation) bl.a. som Europa-koordinator (European Affairs Director) 2001-2006.

Doctorows bøker, noveller og artikler er lagt ut med Creative Commons-lisenser og kan fritt lastes ned fra hans nettsted Craphound.com.

Publisert:

Del: