Ny norsk klavermusikk ble koblet til poesi på Oslo Kammermusikkfestival. Men sammenstillingens potensial ble ikke utnyttet fullt ut, skriver Emil Bernhardt.

© Kristin Bolgård/Oslo Kammermusikkfestival

Da Arve Tellefsen åpnet sin 25. Oslo Kammermusikkfestival forrige lørdag, innledet han med å spørre hvorfor den nye musikken stadig virker fremmed på oss. Vi oppsøker jo stadig nye bøker, nye filmer og ny kunst – så hvorfor ikke mer nysgjerrighet på den nye musikken, spurte Tellefsen. Undringen var genuin, og den som kunne svare, ble oppfordret til å kontakte ham personlig.

Spørsmålet er stort og noe skjevt stilt, for det finnes også ny litteratur, ny film og ny billedkunst som fremstår som utilgjengelig. Samtidig har spørsmålet en allmenn appell; mange jeg snakker med sier de riktignok er interessert i, men sjelden blir berørt av, den nye kunstmusikken. Hvorfor er det slik? Jeg tror ikke det finnes noe enkelt svar. Men jeg tror man kan belyse problemstillingen ved å sette ulike uttrykk og kunstformer sammen, ved å la deres ulike kontekster kollidere, så å si.

Noe i den retning skjedde på Litteraturhuset torsdag, da pianistene Håvard Gimse og Natallia Papova sammen med skuespiller Lise Fjeldstad presenterte forestillingen «Høyrer vi den same lyden?». Kvelden besto av en (dessverre litt for lang) rekke sammenstillinger; dikt av sentrale norske poeter ble etterfulgt av nyskrevne norske klaverminiatyrer, enkelte ganger med forsiktige overlappinger.

Ord og toner, ulike formater
Det er mange muligheter i en slik form. Det er lang tradisjon for å kombinere ord og toner, og musikkfremføring og diktopplesning har det til felles at de begge foregår i tid. Samtidig er måten musikken og lyrikken gestaltes i tiden på, tilstrekkelig forskjellig til at interessante konfrontasjoner kan oppstå. Slik jeg oppfattet det, var det noe slikt man var ute etter her.

Det er imidlertid en delikat affære å få denne kombinasjonen – eller kollisjonen – til å fungere. Ideelt sett kan forskjellene settes opp mot og belyse hverandre, men de kan også danne konflikt eller forbli fullstendig adskilt. Det er også en fare for at musikken legger seg under teksten og blir illustrativ, slik tradisjonelle musikalske former motsatt kan gjøre et dikt mer flatt og fortellende enn det ellers ville fremstått.

Selve formatet har også ulik vekt i musikken og lyrikken. Poeten kan riktignok skrive langdikt, men eksemplene i denne sammenhengen var av tradisjonell varighet, det vil si kortere tekster, typiske dikt, kunne man si. Samtidig ville det være misvisende å kalle dem bagateller eller miniatyrer, noe som på den annen side er helt naturlig å si om musikkstykkene. Flere titler (som «small pieces», «Miniatyrer», «Intermezzo», «Scherzino») understreker dette. Uttrykkene kunne dermed sprike i vidt forskjellige retninger, og et tydelig eksempel var overgangen fra Steinar Opstads alvorlige «I natt skal alle svik forvandles», til Ketil Hvoslefs velfungerende, men høyst lettfattelige «Et øyeblikk».

Nærvær og konsentrasjon
Overordnet vil jeg si at lyrikk og musikk skaper ulike former for konsentrasjon eller nærvær i fremføringen. For musikken er fremføringen essensiell, noe som tradisjonelt har gitt konsertformen en særegen intensitet. Diktopplesninger opplever jeg derimot ofte som mindre høytidelige og formelle, ettersom det også er helt naturlig å lese dikt innenat. Men nærværet henger også sammen med diktets språklig-konkrete natur, satt opp mot musikkens retning mot det abstrakte.

Et eksempel: Torsdagens forestilling åpnet med Lise Fjeldstads lesning av titteldiktet «Høyrer vi den same lyden?» av Jon Fosse. Som typisk hos Fosse går et enkelt, nærmest naivt åpningsspørsmål raskt over i en grunnleggende eksistensiell problemstilling; i hvilken grad kan vi faktisk enes om, og finne sammen i erfaringen av for eksempel et musikkverk? Denne aksen, fra det helt allmenne til noe som stikker dypere, men uten å bli kryptisk eller internt, danner et spenn, en invitasjon inn i noe. Det oppstår en særegen konsentrasjon, og for meg oppstår det et nærvær i denne bevegelsen.

Det man kanskje kunne kalle en poetisk konsentrasjon, er med andre ord ikke noe spesifikt, ensidig eller noe som utgår fra en bestemt karakter, det er snarere en slags flukt i måten diktet bretter seg ut på, i spennet mellom det allmenne og det dypsindige.

Nå er det kanskje fristende å hevde at når samtidsmusikken fremstår som vanskelig, slik Tellefsen viste til, handler det om at den på en måte har tapt forbindelsen til et slikt allment nivå eller utgangspunkt. Satt på spissen: Der poesien tør å dyrke den lyriske stemningen med kjente bilder, vegrer musikken seg for slikt, den holder igjen og fremholder det komplekse. Jeg tror imidlertid dette er en forenkling. For som eksempelet med Fosse viser, dreier det seg ikke om å fastholde det allmenne som et bestemt uttrykk, men om å utvikle og strekke det. Hva ville noe tilsvarende være i musikk?

Hierarkiske funksjoner – og en «tredje vei»
Da Fosses dikt gikk over i det lille verket «La Ville» av Jan Gunnar Hoff, et umiddelbart stemningsvart og for mange kanskje nettopp lyrisk musikkstykke, tenkte jeg straks at her skaper diktets kontekst, med sin allmenne henvendelse, også en mulighet for å bedømme et slikt musikalsk uttrykk på en ny måte. Imidlertid fremsto Hoffs musikk etterhvert som temmelig konvensjonell og repetetiv, ja nettopp uten det spennet som dannet konsentrasjonen hos Fosse. Musikken fremsto som illustrativ, som om svaret på hva et poetisk musikkverk skulle være, lå i å holde fast på en eller annet poetisk stemning, et eller annet poetisk uttrykk.

Sammenstillingen Fosse/Hoff ble dermed et eksempel på et typisk hierarki, en repetisjon av en kjent modell, hvor diktet står frem og betyr, mens musikken legger seg under og fargelegger. Selvsagt kan en slik modell gjennomføres med presisjon, ja kanskje mesterskap, men etter min mening viser den ikke det potensialet som ligger i kombinasjonen musikk og lyrikk, slik jeg fornemmet var målet i denne forestillingen.

Men jeg tror det finnes en slags «tredje vei», mellom det mer illustrative (som i Fosse/Hoff) og det totalt adskilte (som i Opstad/Hvoslef), og her kan vi snakke om en slags kollisjoner, i positiv forstand: Musikkens abstraksjoner i den karakteristiske klaverklangen kan gi rom for, utfordre og åpne diktene, slik også diktenes språklig-konkrete antydninger kan gi musikken en egen konsentrasjon. Nærmest kom i mine ører komponist Nils Henrik Asheim, også han i kombinasjon med dikt av Jon Fosse. Uten å trekke seg unna, men heller ikke som noe forstyrrende, artikulerte musikken her et åpent rom, en atmosfære som gjorde det mulig å rette oppmerksomheten mot både musikkens språklighet, og diktets abstraksjon. I dette spennet tror jeg man kan snakke om en samtidsmusikk som berører.

Når dette kollisjonens potensiale etter mitt syn ikke ble utnyttet fullt ut, kan det ha flere bakenforliggende årsaker. Det fremgikk for eksempel ikke av programmet i hvilken grad poet og komponist hadde samarbeidet, på hvilken måte diktene var satt til musikken, om det baserte seg på komponistenes egne ønsker, eller om det hele var utøvernes eget verk. Klaverminiatyrene var riktignok bestilt for en god stund tilbake, men hvorfor dreide det seg utelukkende om miniatyrer?

Det skal sies at diktutvalget var rikt og variert, og Lise Fjeldstad imponerte med både tilstedeværelse og uttrykksregister. Hun beveget seg elegant og selvfølgelig på kryss og tvers mellom det alvorstunge og det burleske, det høyspent romantiske og det frekt humoristiske, like sikker og naturlig på bokmål som på nynorsk. Også Gimse og Papova leverte fine prestasjoner, klanglig nyansert, uttrykksmessig fleksibelt og differensiert, og med godt øre til Fjeldstad.

Med et større spenn i måten å koble dikt og musikk sammen på, en mulighet for også å innlemme lengre musikkverk, samt muligens et mer kresent utvalg – det vil si færre – dikt, tror jeg denne modellen kan ha mye for seg. Spenningen er interessant, men den må spisses til. La oss håpe utøverne ikke slipper tråden, men søker videre.

Oslo Kammermusikkfestival 2014
«Høyrer vi den same lyden?» Litteraturhuset, torsdag 21. august
Lise Fjeldstad, diktlesing
Håvard Gimse og Natallia Papova, klaver

Dikt av Jon Fosse, Helge Torvund, Stig Holmås, Gro Dahle, Jan Erik Vold, Paal-Helge Haugen, Arild Nyquist, Tone Hødnebø, Steinar Opstad, Einar Økland, Tor Obrestad, Cathrine Grøndahl, Cecilie Løveid, Stein Mehren, Thor Sørheim, Lars Saabye Christensen, Erik Bystad, Kate Næss, Tor Jonsson, Tove Lie, Emil Boyson og Terje Johanssen.

Klaverminiatyrer av Jan Gunnar Hoff, Antonia Bibalo, Maja Ratkje, Knut Vaage, Therese Birkelund Ulvo, Olav Anton Thommessen, Helge Sunde, Ketil Hvoslef, Nils Henrik Asheim, Magne Hegdal, Asbjørn Schaathun, Dagfinn Koch, Jon Øivind Ness, Eivind Buene, Knut Nystedt, Lasse Thoresen, Egil Hovland, Wolfgang Plagge og Christian Wallumrød.

Publisert:

Del: