Digitaliserte rapporter skal i følge Kulturrådet bedre kvantitative mål på kunstnerisk kvalitet. Aktører i bransjen ønsker seg derimot nye metoder.

© Norsk kulturråd

I kulturpolitikken er det varslet større fokus på evaluering og kvalitet. Ballade ser på nåværende rapportpraksis i musikkfeltet. I hvilken grad er musikklivet fornøyd med Kulturrådet rapporteringsordninger?

Kvantitet om kvalitet
Påtroppende biblioteksjef i Oslo kommune, Kristin Danielsen, synes det er paradoksalt at kulturlivet, som skal produsere og formidle kulturopplevelser av høy kvalitet, måles kvantitativt.

— Jeg mener det bør utvikles metoder for kvalitetsvurdering både for institusjoner og mindre kulturprosjekter. Det vi blir målt på er det vi blir gode på. Hvis høy kvalitet er målet, er det et poeng å rapportere på kvalitet på innhold, brukeropplevelser, kunstneriske og sosiale resultat for å ta noen eksempler, sier Danielsen.

Les også: Frykter feil ved dobbeltrapportering

Leder for musikkseksjonen i Kulturrådet, Erling Haraldset, ser ikke noe problem med at kunstfaglige spørsmål kvantifiseres, så lenge de inngår i en større vurdering. Han viser til at kvalitetsspørsmål i stor grad blir tatt hensyn til før tilskudd deles ut.

— Kvalitetsvurderinger skjer i stor grad i fagutvalgene våre, og er det avgjørende kriteriet ved tildelingene til det enkelte prosjekt. I etterkant er det administrasjonen som følger opp, og da måler vi først og fremst på om prosjektet er gjennomført i tråd med intensjonene i prosjektbeskrivelsen, sier han.

Kulturrådet støtter rundt 1300 prosjekt på musikkfeltet i året. Dette gir like mange rapporter til behandling i etterkant. Pr i dag er det ikke mulig å følge opp alle aktører i samme grad.

— Det kan muligens diskuteres hvilket detaljnivå man skal legge seg på, og eventuelle grenser for revisjon, dokumentasjon og så videre. Diskusjonen rundt dette handler kanskje mer om hvilket antall ordninger som er formålstjenlige, og om det er rom for sammenslåing av tilskuddsordninger som dekker de samme musikkområdene, sier Haraldset.

Les også: Skal gjennomgå Kulturrådet

Samtidig understreker han at det finnes potensial for forbedring.

— Hvordan rapporteringssystemet virker handler mye om hvilke ressurser som er til rådighet i Kulturrådet. Det ligger mye kunnskap i både søknader og rapporter, som kunne vært brukt til mer omfattende evalueringer av feltet. Noe av dette arbeidet skjer også i vår FoU-avdeling, som gjør større evalueringer på kulturfeltet, sier Haraldset.

Digitaliseringsprosess
Tidligere i år ble Kulturrådet kritisert av Riksrevisjonen for flere forhold. Riksrevisjonen mener rådets saksbehandlerkapasitet er sprengt, og etterlyser klarere rapporteringskrav fra de som mottar støtte. I etterkant av deres uttalelse gikk direktør Anne Aasheim ut i flere medier og forklarte at dette var forhold Kulturrådet var kjent med. Hun fortalte også at rådet arbeider med forbedringer, blant annet ved digitalisering av rapportene.

— Vi ser fram til elektronisk rapportering. En standardisering av våre rapporteringsrutiner vil være til nytte for tilskuddsmottakerne og gi en mer enhetlig rapportering, sier Haraldset.


Anne Hilde Neset ønsker seg en ekstern evaluering.

Dyrt prosjektregnskap
Kunstnerisk leder i Ny musikk, Anne Hilde Neset, ser ikke det tidligere analoge rapporteringsverktøyet som den største utfordringen ved Kulturrådets praksis. Snarere peker hun på revisjonsplikten som en utfordring.

Ny musikk sender inn 20-25 rapporter i året. Disse inneholder faglige vurderinger, regnskap, besøkstall og annen statistikk. Neset beskriver dem som omfattende.

— Det er ekstremt ressurskrevende med så mange rapporter og vi er usikre på hvilken verdi disse har for Kulturrådet. Prosjektregnskap er et problem når budsjettene skal revideres per prosjekt, da bruker vi mye ressurser på å betale revisjon. Dermed går en prosentandel av produksjonsmidlene til et regnskapsbyrå. Et års regnskap burde være tilstrekkelig, hevder hun.

Les også: Unødvendig byråkrati

Erling Haraldset forklarer at enhver rapport er så omfattende som prosjektet tilsier. Prosjekter som får tilskudd over 100. 000,- er per i dag revisjonspliktige. Det jobbes imidlertid med at denne grensen skal heves.

Drive feltet videre
Neset har også en annen bekymring vedrørende rapportene. Hun har tidligere arbeidet i England. Der mottar eksterne behandlere en årlig betaling for å anmelde et utvalg kulturarrangement for det engelske kulturrådet. Anmelderne er uavhengige av arrangører og kunstnere som deltar. Dette er ulikt den norske praksis hvor utøverne selv skal evaluere sin faglige innsats.

— Det virker kunstig å evaluere sine egne arrangementer kunstnerisk. Disse rapportene blir selvsagt subjektive. Hvordan kan feltet bevege seg videre da? Vi må snakke om innhold og effekt av prosjektene og ikke bare hvor mange som kom. Rapporteringen vil være bedre med en ekstern evaluering, sier hun.

Les også: Rammer det frie feltet

Både Neset og Danielsen tror det ville være en fordel om det var større muligheter for dialog mellom bidragsyter og søker.

— En god rapport viser måloppnåelse sett mot det omsøkte prosjektet. Men vel så interessant er det jo hva rapportene fører til, og om dette får noen konsekvenser for søker. Her tror jeg hyppigere dialog mellom bidragsyter og søker kan gi en dreining mot aktiv evaluering og bort fra passiv rapportering. Det finnes ikke et metodeverk for dette i dag og det vil kreve mer ressurser med for eksempel muntlige presentasjoner for fagutvalgene, mentorordninger eller flere møter med saksbehandlere for oppfølging. Men etter min mening vil en slik investering kunne gi avkastning i form av bedre prosjekter, økt læringsoverføring og kompetanseheving både hos bidragsyter og søker, sier Danielsen.

Les også: Kultur og rettigheter

Positiv egenvurdering
Ivar Peersen fra metallbandet Enslaved er ganske fornøyd med måten de måles per i dag. Han rapporterer for bandet, som mottar ensemblestøtte fra Kulturrådet. Hans største innvending mot dagens ordning er revisjonsplikten, som er tidkrevende, fordi informasjon skal hentes fra både booking og management. Peersen anslår at dette samlet er en hel dags arbeid. Men det gir også mening.

— I forkant av rapporten går vi gjennom regnskapet med regnskapsfører og revisor. Det er en god gjennomgang av hvordan året har vært. Vårt grunnlag for å søke Kulturrådet har vært bygd på strategier fra 2008-2009, da vi fikk tilslag på den flerårige støtten for første gang. Da var noe av argumentet at vi hadde en langsiktig strategi. Dermed føler vi at vi må vise at vi har gjort vårt for å følge opp denne. Det hadde vært litt rart om vi bare hadde sendt en gul lapp der det sto: Alt er suksess, mener Peersen.

Han kan fortelle at det ikke alltid er så fine resultater som de hadde håpet på, men at de samlet sett ser fremgang både kommersielt og kunstnerisk. Rapporteringen fungerer dermed også som en bekreftelse på at bandet gjør noe riktig.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook

— Det er selvsagt utfordringer ved å vurdere oss selv kunstfaglig. Det er ikke bare å vise til at i den byen hadde vi masse folk, eller at den journalisten sa det var kjempebra. Hos oss er det de sjangeroverskridende elementene som best reflekterer en kunstnerisk kvalitet. Men dette er det ekstremt vanskelig å kvantifisere. Man må stole på egen følelse av at man leverer og at folk har samme inntrykket, sier han.

Peersen påpeker at det de lærer mest av er selve driften. Dette med god hjelp av tilbakemeldinger fra saksbehandler. Bandet har fryktelig lyst til å vise at de investerer pengene, og at de ikke fungerer som sovepute.

— Rapporteringen har lært oss hvordan vi kan oppnå våre målsettinger i noe så ullent som å være et metallband. I rapporteringsverden må det være høyde for å gi både positive og negative vurderinger av sin egen måloppnåelse, avslutter han.

Publisert:

Del: