Ny Musikk presenterte i april for første Happy Days Sound Festival – en liten, grenseoverskridende festival for lydbasert kunst. Festivalen vil forhåpentlig bli et årlig innslag i den norske musikkhverdagen, og ble nylig også anmeldt av Torsten Möller i det tyske musikktidsskriftet MusikTexte. For alle interesserte bringer Ballade her videre anmeldelsen, som særlig fokuserer på festivalens første fase.

Fra Niels Rønsholdts hjemmeside

Oversettelse fra MusikTexte nr. 105, mai 2005

Impulser fra Norden
„Happy Days“ for første gang i Oslo

av Torsten Möller

Fødsler betyr håp. Glede og nysgjerrighet i forbindelse med håpet om at barns enkelte ganger anarkiske karakter skal bringe velgjørende uro inn i en akk så sivilisert hverdagsrutine ligger mer eller mindre skjult under forventningene. Og når det er snakk om premiere på en festival, husker man forventningene før en fødsel. Etter avgjørelsen om å innlate seg på „eventyret“ konfronteres man ganske raskt med organiseringens gjenstridigheter. Hvilke betingelser skal barnet vokse opp under, hvordan ser det ut med finansieringen, kan man allerede innlate seg på (oppdragende) føringer?

„Musikkens utilstrekkelighet“ var motto for de første „Happy Days“ i norske Oslo. For å anskueliggjøre tesen om musikkens utilstrekkelighet presenterte de kunstneriske lederne Lars Petter Hagen og Trond Reinholdtsen såvel unge norske og danske komponister som etablerte tyske navn. Opptakten med et videoarbeide av unge norske Bodil Furu viste i en tydelig retning: Filmen besto av intervjuer med uttrykk for forskjellige musikkoppfatninger (blues, rock, samtidsmusikk). Mer en film omenn med musikk, en sosiologisk studie over hva musikk kan være og hva den kan bety.

De utpreget poetiske arbeidene av Manos Tsangaris eksemplifiserte bent fram festivalens motto: I „Miniature stages“ for én tilskuer fikk man se små glassmontre med teater- eller operascener, belyst av langsomt vekslende små lamper som skiftet opplysning av trerammene. Det føltes virkelig som en „rommets musikk“ – men om det var fordi man visste at dette var en komponists verk, eller fordi man betraktet det ut fra festivalens kontekst, skal være usagt.

Utforskning av grensen mellom det visuelle og det akustiske dannet ytterligere en linje for den intelligent utformede og samtidig rett så omfattende festivalen. Mauricio Kagels musikkteatrale stykker hadde ikke mistet noe av sin vits og friskhet ved de ypperlige fremføringene av ensemblet Ning. Ensemblet har spesialisert seg på eksperimentelle musikkformer. Den utpreget fantasifulle utforskning av klangmateriale i „Sonant“ for slagverk (1960) fremførte Amund Sjölle Sveen både beundringsverdig profesjonelt og levende. En nærmest dadaistisk scene fra Kagels „Staatstheater“ (1967-70) med skurrile sceneaksjoner høstet publikums høylytte latter.

I Grusomhetens teater ble den lovende unge danske komponisten Nils Rønsholdts kammeropera „inside your mouth“ for sopran, baryton, klarinett og basun uroppført. Basert på Napoleon Bonapartes brev til elskerinnen Josephine de Beauharnais presenterte Rønsholdt et i all sin konsentrerte karrighet overbevisende verk. Preget av beklemmende, bare delvis forståelige stemmebehandlinger – fremragende fremført delvis syngende og delvis resitert på tysk av sopranen Tora Augestad – ga verket uttrykk for kjærligheten mellom Napoleon og Josephine.

I Peter Ablingers verk ble musikkens „utilstrekkelighet“ tematisert på to nivåer. Ablinger ga en vel innøvet opplesning av sine „Hörtexte“ i rolig-ensformet rytme, hvor klangen av naturens lyder, lyden fra fly og biler blir beskrevet. Dersom festivalens motto skulle forstås som mulig overvinnelse av musikkens abstraksjon, kunne det rettes mot det konkrete språkets åpenhet – i dette tilfelle engelsk – men også betraktes som en attraktiv, imaginativ språklig formidling av akustiske fenomener.

Det står iallfall fast at høretekster er en genre som flere komponister har viet sin oppmerksomhet (bl.a. Amnon Wolman og Jennifer Walshe), med et potensiale som sikkert byr på perspektiver. Innretning mot rommet var konseptet for Ablingers „Drei Orte Oslo“. Han hadde målt klangkarakteristikken i en kirke, et større parkeringsgarasje-lignende kjellerrom og en konsertsal, før han skrev musikkstykker for fem instrumenter (fiolin, to klarinetter, basun og kontrabass) spesielt for disse rommene. Vi fikk høre en elegisk musikk, full av aparte klang- og instrumentkombinasjoner som minnet om Eric Saties tilbakeholdne og likevel så inspirerende „Musique d’ameublement“.

Opptakten til „Happy Days“, som ser ut til å være sikret i alle fall for en overgangstid, var svært vellykket – man kan i høyden kritisere den noe sterke betoningen av Kagel-skolen med fremføring av flere verk av Kagel selv, Tsangaris og Carola Bauckholt. Med et for norske forhold lite budsjett rundt midten av et femsifret euro-beløp hadde Lars Petter Hagen og Trond Reinholdtsen fått noe på bena som ikke bare Oslo kan se som et forfriskende alternativ til den mer gedigne og mye mindre eksperimenteringsvillige Ultima-festivalen.

Også her til lands, hvor faste strukturer og radiofont motiverte festivalkonsept i mang en radiostasjon lammer festivalvirksomheten, skulle man se oppmerksomt nordover. Med overbevisende interpreter og fremfor alt med fantasifullt pågangsmot, personlig engasjement og en elskverdig programmering ser det ut til at noe lovende og fremtidsrettet er født i den norske hovedstaden.

Oversettelse: Ellen Øvergaard, Goethe-Instituttet

Publisert:

Del: