Det er tiltroen til musikken som tillater artister å ty til andre medier, skriver Kristina Ketola Bore.

Migos på Øyafestivalen, © Johannes Granseth

I en sak her på Ballade publisert for noen uker siden, skrev Aslaug Olette Klausen om forholdet mellom visuelle elementer og musikk. Hun tar utgangspunkt i Øyafestivalen, og i en beskrivelse av Nils Bech og Jenny Hvals sceneshow, konkluderer hun med at: «ingen av dem ser altså ut til å synes at musikken alene er nok for å iscenesette frigjøring fra nettopp disse følelsene.»

Gjennom min egen praksis som designskribent, kurator og underviser — og i kunstfeltene generelt — opplever jeg at tverrfaglighet er en potensiell styrkende faktor. Kunstneriske samarbeid, gjennom et bredere mangfold av innfallsvinkler eller praksiser, kan lage rom for flere stemmer og uttrykk enn de tradisjonelle. Og tverrfaglighet er en tendens vi ser styrkes i de kunstneriske feltene, også i musikk – både innen poppen, rnb, rap, klubb og de fleste samtidsuttrykk. Tverrfaglig samarbeid er i tiden, og i hovedsak positivt.

Les også: Kunsten på en popscene

Jeg tror ikke Klausens tekst har til formål å hevde at musikk som bruker visuelle element ikke stoler på eget uttrykk, slik det frigjorte sitatet over kanskje kan antyde. Men teksten åpner for å diskutere akkurat hvilken rolle det visuelle har i populærmusikk i dag. Slik jeg ser det handler ikke bruken av visuelle element om at musikk ikke kan snakke alene, eller at man som musikere er redd for å la den gjøre akkurat det. Heller handler det om at kunstuttrykket musikk med fordel er i dialog med flere felt enn seg selv.

Kaitlyn Aurelia Smith på Øyafestivalen Foto: Mathias Ertnaes

Det visuelle underbygger og forsterker
Øyafestivalen var et eksempel på forskjellig bruk av visuelle virkemidler i musikk. I tillegg til Hval og Bech brukte også blant annet Spiritualized med Oslo-Filharmoninien, rapgruppen Migos, rapperen Young MA og elektronikaartisten Kaitlyn Aurelia Smith det visuelle som underbyggende og forsterkende faktorer i sine konserter.

Hør også: BALLADEPODDEN: Innadvendt vekkelsesmøte

Da Migos stod på scenen under Øya spiltes et roterende videoklipp. Mens de mannlige rapperne spyttet tekster på scenen, viste videoen bilder av lettkledde kvinner, aksjekurser, sportsbiler og pistoler. Bilder ladet med maskuline verdier satt i ukomfortabel kontrast til avfotograferte kvinner, der de fleste ikke viste ansiktene sine.

Young MA tok med et annet politisk klima til scenen. I sin opptreden pekte hun på at noen syns det er viktig at hun plasseres i en kjønnet kategori, som en «King or a Queen», slik hun selv uttrykte det. Tekstene hennes har tidvis grafiske sexbudskap og har tiltrukket seg oppmerksomhet fordi hun som lesbisk skjærer gjennom de stereotypiske seksuelle kjønnsfordelingene i rap. Bak henne spilte bildeklipp som hyller nabolaget Brooklyn og ord som ’loyalty’ formet i kalligrafiskrift. Nettopp lojalitet og solidaritet med de som velger hvordan de vil definere seg selv var i fokus for både opptreden og den visuelle presentasjonen.

Elektronikaartisten Kaitlyn Aurelia Smith fremførte sitt sett mens en pulserende abstrakt video spilte bak henne, nesten som den fulgte rytmen i musikken og muterte på samme måte som tonene i nye oppbygninger.

Sammen er de tre eksempler på forskjellig bruk av visuelle virkemidler. Det visuelle kan forsterke, i dette tilfellet bildet av at den med makt gjør som han vil (Migos). Det kan hjelpe en artist til å bryte med de fastsatte rammene for hvordan man skal opptre (Young MA), eller det kan bli en forlengelse av selve musikken (Smith).

Young M.A på Øyafestivalen Foto: Erik Moholdt

Det visuelle som konsept
Historisk har populærmusikere benyttet visuelle elementer i en årrekke. Ta for eksempel Kiss. Ikke bare opptrådde bandet (i alle fall fram til 1983) i tegneserieaktig sminke som skjulte eller endret ansiktskarakteristikken deres. I tillegg solgte de objekter som matbokser, dukker, kopper, t-skjorter, lekebiler, masker, frokostblanding – alt dette var del av deres visuelle konsept og markedsføring.

Å opptre som karakterer har ikke forsvunnet med Kiss. Både det svenske metallbandet Ghost og fusion-bandet Goat (fra samme land), er anonyme bak masker. I Ghost opptrer vokalisten i et slags anti-pavekostyme med ansiktet dekket, mens resterende bandmedlemmer er antrukket som ghouler – også de i masker. Musikken til Ghost refererer ikke bare til kostymene, men heller det overordnede konseptet, slett ikke ukjent i metal: død, djevelen og det okkulte. I metalen har selve sceneshowet vært viktig siden sjangeren ble til. Tenk Ozzy som biter hodet av en flaggermus eller Iron Maidens enorme figurer som troner bak bandet på scenen, for ikke å glemme pyroeffekter.

Når det gjelder Goat opptrer bandmedlemmene i kostymer og masker som visstnok er inspirert av vodookunst. Ifølge bandet referer det til en heksedoktor som engang kom til den svenske byen de er fra. Kostymene forsterker også fusion-musikken deres: De visuelle elementene de tar i bruk peker ikke bare tilbake til en tradisjonell forståelse av afrikansk vodoo, men også til visuelle elementer fra venetianske kostymeball og amerikansk urbefolkning. Det må nevnes at idet Goat opptrer i kostymer fra en kultur som ikke tilhører deres egen, og låner uten kontekst, gjør de seg også skyldige i kulturell appropriasjon. Det kan tidvis oppleves ubehagelig å se de svenske kroppene ikledd afrikanske stammeobjekt; i USA ville man ha oppfattet det sterkt problematisk med disse referansene til urbefolkningens hodeplagg. Når det kommer til fusion-musikk prater vi sjelden om denne problemstillingen, men i visuelle kulturstudier er det lenge diskutert og påpekt som noe meget uheldig.

Beyonce Foto: Wikimedia Commons

Reproduksjon på visuelt nivå
Ett av de nærliggende eksemplene på hvordan det visuelle og musikken kan henge sammen, er subkulturer. Tradisjonelt er subkulturer avhengig av visuelle element for å utpeke seg som å nettopp tilhøre en sjanger både kulturelt, og i dette tilfellet, musikalsk. Ta The Meteors, Sex Pistols, Madness eller X-Ray Spex. Alle disse bandene er assosiert med de tidlige pønkbølgene og utover musikken brukte de også klesstil og albumomslag for å kommunisere til spesifikke målgrupper.

I Subculture, the Meaning of Style (1979) — en slags bibel for subkulturenes visuelle representasjonsmønster — skriver forfatter Dick Hebdige: «Jeg har tolket subkultur som en form for motstand der opplevde motsetninger og innvendinger mot denne herskende ideologien er indirekte representert i stil.» Videre skriver han om hvordan den «diverse og lite kompatible musikalske tradisjonen som samles under pønk, fant lignende konsekvenser i en like eklektisk klesstil som reproduserte den samme kakofonien på et visuelt nivå».

Med andre ord beskriver Hebdige hvordan nettopp visuelle virkemidler – enten de fungerer som representasjoner eller symboler – forsterker, understreker eller reproduserer det musikken formidler.

Tverrestetisk potensiale
Går vi tilbake til nåtiden er fjorårets Beyonce-album Lemonade et velkjent og nærliggende eksemple på hvordan visuelle elementer kan virke forsterkende. I likhet med hennes album Beyonce fra 2013, ble det utviklet som et «visuelt album». Lemonade ble akkompagnert av en film vist på HBO og brukte både direkte visuell formidling, symboler og metaforer til å understreke budskapet platen hennes kom med: Black Lives Matter.

Hør også: BALLADEPODDEN: Musikkvideo spiller teater

I forbindelse med utgivelsen av albumet My Beautiful Dark Twisted Fantasy fra 2010, slapp Kanye West også en kortfilm basert på tittelsporet «Runaway». Året etter slapp West sin første kleslinje som siden ble til linjen Yeezy. Og siden, i 2015, mottok han et æresdoktorat ved School of the Art Institute of Chicago. I tildelingstalen knyttet man årsaken til hans «transformative, sjangerdefinerende arbeid».

Dersom vi ser arbeidet til Kanye West – og Beyonce –  som sjangerdefinerende, sier det også noe om hvordan vi i dag forstår populærmusikken. En del av den er nettopp dens tverrestetiske potensiale.

Nils Bech og Silas Henriksen Foto: Erik Moholdt / Øyafestivalen

Flytende veksling
Det er ikke bare i internasjonale sammenhenger at slike tverrfaglige uttrykk skapes, også her i Norge er dette framtredende.

Klubbkonseptet Ball Em Up lener seg for eksempel hardt på visuelle uttrykk for å kommunisere egen identitet. Konseptet bruker en skiftende logo og uttrykket deres kan tolkes ironiserende over Black Metal-arven i Norge i kombinasjon med bruken av frakturskrift i rap-sjangeren. Purple, som er en del av klubbkonseptet, har flere visuelle videoklipp hun bruker når hun spiller på klubb og i promoteringen av egen musikk. I tillegg styler og designer hun egne sceneklær.

Både Jenny Hval og Nils Bech – de to artistene Klausen omtaler i saken sin – har tilknytninger til kunstfeltet og er kjent for sine performative aspekt. Bech har for eksempel krysset mellom performancekunst og musikk i en årrekke. Slik også Klausen skriver, vekker begge artister queerness, der et aspekt er flytende og pendlende bevegelser, slike er også gjeldende i kunstformene både Bech og Hval skaper.

Tro på dialogen
Det tverrfaglige og interdisiplinære er i dag mer en selvfølge enn en overraskelse. I boken The Transdisciplinary Studio av Alex Coles fra 2012, skriver han: «Kunstnere og designere er ikke lenger definert av deres disiplin, men heller av en flytende bevegelse som de bruker når de beveger seg mellom feltene arkitektur, kunst og design». I boken forteller designstudioet Åbäke om hvordan de aktivt jobber mot ideen om at deres rolle skal defineres av et medie. Videre uttaler de at dersom de jobber med et band «så burde vi kanskje heller skrive en ny sang for dem, i stedet for å designe omslaget?».

De tverrfaglige uttrykkene vi ser hos Bech, Hval, hos Åbäke og flere av de overnevnte musikerne, handler ikke om at man har lite tiltro til egen disiplin, men at det heller er nettopp det motsatte: At man har troen på musikkens evne til å kommunisere og gå i dialog, uten å miste seg selv.

Publisert:

Del: